Johnsens turlogg Til toppen av Sandnes.

[REJOHN]

Sleipt og glatt med nye sko.

Yr var svært gavemild med vind til helgen. På lørdag var snakk om sterk kuling oppe i heia. Det var varseltrekanter og advarsler. Ikke noe for meg. Å tråkke alene oppe i heia i sterk vind - og regn er ikke det morsomste jeg vet.

Det ble selvsagt ikke så galt som yr meldte, men det  tok jeg ikke sjansen på – sterk kuling er ikke å spøke med.

Det måtte derfor bli en tur nærmere sivilisasjonen. Og helst en litt lengre tur enn rundt Li. Jeg hadde dårlig samvittighet. Det ble ikke skikkelig tur på onsdagen, og fredagen ble tilbrakt hjemme. En ny tur til Bynuten var svaret.

Dagslyset kom sent lørdagsmorgen Lørdags kveld skulle vi stille klokka. Jeg hadde ikke hastverk med å komme meg avgårde. Klokka ble godt over ti før alt var klar. Og selv da viste det seg at jeg hadde glemt å ta med klær til å skifte i, etter turen.  Det var fortsatt morgenlys, selv om sola kom igjennom.

Vinden Yr hadde varslet, viste seg knapt som hvite bølger på vannet. Selv på parkeringsplassen blåste det bare så vidt. Værmeldingen nevnte ikke noe om regn, men det kom noen dråper ut over dagen. Ikke mye, men så pass at jekken måtte på.

Det har hent at jeg har vært alene opp mot Bynuten. Det har gjerne skjedd sent på høsten og i dårlig vær. Denne morgenen var det en del andre biler – 5 stykker. Og ut fra sporene å dømme var de fleste på vei mot samme mål som meg.

Oppover bakken langs Lyseveien, var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde ikke gått tur på fredag, og burde ha overskudd i bøtter og spann. I stedet for overskudd var jeg «trøtt», hadde liksom ikke fart i beina. Jeg tok det med ro. Det var liksom dagen for å gå sakte.

Jeg hadde tatt på meg et par nye Walk King. De gamle er ikke helt tette, etter mange turer. Som vanlig med nye sko, er de superglatte på våte steiner. Her var det ikke mye hold…   Det er også et problem at det nesten ikke er mulig å se hvilke steiner som er glatte og hvilke som «holder». Jeg hadde noen utglidinger, selv om jeg gikk så forsiktig som mulig. Det tar tid å gå forsiktig.

Jeg kom likevel greit oppover mot Svartedalen. Over fossen fikk jeg øye på en kar, og kunne ikke helt se hva han holdt på med. Da jeg kom bort, kunne jeg se at han holdt på å sette opp nye skilt og merker for stien. Det var en kar som hadde jobbet i Sandnes kommune, men som pensjonist påtok seg oppgaver som det eller aldri ville ha blitt tid til.

Sekken var full av utstyr og slikt. Den veide adskillige kilo, og opp de bratteste brekkene tok jeg et lite tak med å få opp stolpen han bar på.  Det minnet om min egen tur i Madlandsheia med stolpe og skilt.

Skiltene er med kilometerangivelse, etter ny standard. Jeg er ikke sikker på om det er like klart for alle at det lett kan ta 2-3 timer med5 kilometer i terrenget. Den gamle standarden hadde også noen små utilstrekkeligheter.  Den angav turen bare i hele timer, og mye kan skjule seg i løpet av en halv timer…

Jeg hadde ventet at det skulle blåse hardt på toppen, men det var bare så vidt over liten bris. Temperaturen var selvsagt lavere, men ikke langt under toppen ble det igjen varmere. Nedover mot bilen traff jeg noen som var på vei opp. Nesten nede gikk jeg på en hel gjeng utlendinger. Jeg spurte om de ville til topps, og – med litt forsiktighet – om de viste når det ble mørkt. De dro fram hodelyktene. Gjengen var godt forberedt.

Les hele artikkelen