Når din firbeinte bestevenn må forlate deg..

[TonePåTur]

Natt til søndag 09.10.16 skjedde det som eg har frykta så lenge. Min kjære bestevenn, turkamerat og klippe gjennom 12 år vart akutt sjuk og det endte med at eg måtte ta det vanskelige valget med å avlive han. Det er heilt forjævlig. Eg er knust av sorg og plages av mange ulike følelser. Alt fra intens sorg og skyldfølelse til lettelse for at han nå ikkje har det vondt lenger. Savnet er ubeskrivelig. Matlysta mi er lik null, alt føles så meningsløst. Huset er så smertelig tomt...alle rutinene er snudd på hodet... bare tanken på å skulle gå tur nå byr meg i mot....det er jo ingen som drar i enden av bandet og i magebeltet.... Scott var ein så stor del av livet mitt og han var min aller første hund. Vi fikk 12 fine år sammen, med utallige turer, både med telt, fiskestang, ski og pulk. Prøver å tenke på alle dei gode minnene, men det er så vondt......Kvil i fred, min kjære Scott ❤ til vi møtes igjen ❤

Korleis takla dere hverdagen etter å ha mistet deres bestevenn? 

[The Lone Wolf]

Takler ikke.. Dyr er min soft spot. Savner alle hundene mine sterkt, tårene kommer før første linja er skrevet.. Så så godt takler jeg å lese eller skrive om slike opplevelser.. Det et bare en medisin som demper mye av sorgen og det er en ny hund. Og i påsken i år overtok jeg for min del min tredje omplasseringshund Kasper.

Min forrige hund ble også litt over tolv år, hun fikk akutt prolapslammelse og endel smerter for henne. Som deg husker jeg smertehylet da jeg måtte løfte hun inn i bilen for å komme til dyrlegen. Jeg husker hele den dagen i slutten av juli ifjor.. Vi hadde mange kamper med bekymring for liv og helse gjennom åra og i kombinasjon med en vanskelig livsperiode jeg hadde, g med den veldig sterke kontakten vi hadde, så ble sorgen og savnet ekstra sterk også. Vi fulgte hverandre i tjukt og tynt som samboere som jeg velger å beskrive forholdet.. Alle som er glad i dyr og har hatt det veit hvor tungt det er når de forlater oss eller må forlate oss, man kjenner på sorgen og tomheten etterpå, slik som du nok gjør nå.. Forhåpentligvis kommer det en ny firbeint venn i ditt liv igjen, den tar ikke bort savnet fra den du har hatt men gir deg nye gleder. 

Endret 15. oktober 2016 av The Lone Wolf
Tilføyelse

[TonePåTur]

The lone wolf: Ny hund orker eg ikkje tanken på nå engang....har meir enn nok med å innsjå at min kjære firbeint ikkje er her lenger....når eg våkner i senga, vil eg bare sovne igjen, for eg hører ingen poter som tusler rundt senga og det er ingen våt snute som dyttes under dyna for å få meg på beina...  

[The Lone Wolf]

Jeg forstår det godt, om ikke ny hund akkurat nå men på sikt når du orker å tenke på det igjen. Jeg skal ikke presse deg og du lar deg selvsagt ikke presse av meg til noe. Du må ta det i ditt tempo. Du trenger ikke å tenke på ny hund heller, alt dette styrer du. Jeg kjenner det savnet og sorgen du har nå, kjenner så altfor godt til dette... 😢

[langdistanse]

Jeg sa farvel til min 13 år gamle husky 9. desember.
Hun var glad og rask, men hadde fått kreft i et jur.


Det som har hjulpet meg er det at hun var ganske vill og likte seg i skogen - så jeg tenker at når du kommer fra naturen, skal du tilbake til naturen. Det høres kanskje merkelig ut, men det har nok dempet det verste savnet.

 

[Gittiamo]

Her takles savn med et smil når jeg tenker på hvor heldig jeg var som hadde disse dyrene i mitt liv. Hver eneste dag med de var en gave og en glede og jeg blir faktisk glad av å tenke på de. Fy søren så heldig jeg har vært. 

Men jeg vet også at noen av disse dyrene var så unike at de aldri vil kunne erstattes. Det båndet vi hadde var helt spesielt og noe likt vil aldri skje igjen. Men et nytt dyr vil nok få en spesiell plass igjen senere. 

Jeg er helt dyrefri for første gang i mitt liv. Og det er greit selv om jeg ønsker meg både en drøss med ponnier, noen hunder og rotter med mer. Så da får jeg heller låne litt i ny og ne. 

Jeg tror jeg skjønner hva du mener @langdistanse og samtidig var du heldig også som fikk så mange gode år med henne. 

Endret 22. desember 2016 av Gittiamo
Trykka send for fort

[TonePåTur]

Den Thursday, December 22, 2016 at 14.26, langdistanse skrev:

Jeg sa farvel til min 13 år gamle husky 9. desember.
Hun var glad og rask, men hadde fått kreft i et jur.


Det som har hjulpet meg er det at hun var ganske vill og likte seg i skogen - så jeg tenker at når du kommer fra naturen, skal du tilbake til naturen. Det høres kanskje merkelig ut, men det har nok dempet det verste savnet.

 

Så trist å høre om din kjære firbeint som måtte forlate deg...  Det er ditta som er minuset med dyr...at dei forlater oss lenge før oss.. Livet og kvardagen går vidare enten ein vil eller ei, men eg kjenner at savnet og tomrommet er like stort enda. Gråter ofte, spesielt når eg ser på bildene av han. Har urna hans stående i stova med halsbandet hans rundt, er innom den kvar dag og "helser" på han. Prøver å tenke på alle dei gode minnene vi fikk i lag og alle turane våre. Men det blir enda veldig overskygga av bildene fra da alt skjedde så fort, dei sterke smertene som han fikk , det at han gjekk i sjokk så fort og synet av den store sprøyta med blått middel som han fikk da eg tok valget med å la han slippe....det er fryktelig tungt og eg sliter veldig med skyldfølelse enda....eg håper det blir lettare med tida, men eg trur aldri at eg vil tilgi meg sjølv helt 100 % sjøl om eg veit innerst inne at eg gjorde det riktige der og da...  

[Gittiamo]

@TonePåTur

Du gjorde uten tvil det riktige. Dyr er heldige som kan slippe raskt og verdig. Det er ikke lett men det andre alternativet er mye verre. 

Og du må bare fokusere på at du gjorde rett. 

[TonePåTur]

2 minutter siden, Gittiamo skrev:

@TonePåTur

Du gjorde uten tvil det riktige. Dyr er heldige som kan slippe raskt og verdig. Det er ikke lett men det andre alternativet er mye verre. 

Og du må bare fokusere på at du gjorde rett. 

Ja og det veit eg innerst inne...men det var så fælt, at han skulle måtte oppleve desse smertene...var ikkje slik eg ville han skulle forlate meg...ønskte at han skulle få sovne stille og rolig inn heime i senga si...smertefri... men sånne akutte tilfeller styrer vi jo ikkje med dessverre...ser føre meg blikket hans også, da han låg i senga si før han gjekk i sjokk...helt ubeskrivelig jævlig....

[The Lone Wolf]

@TonePåTur Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine, har ikke opplevd fullt så dramatisk hendelse men smerter involvert.. Jeg har jo hund nå og det ser ut som det blir enda en til på meg om jeg vil utpå vinteren gang, men jeg tårene er ikke langt unna når jeg tenker på eller ser enkelte bilder av forrige hundene mine. Det hjelper ikke på sorgen din men om det skulle være noen trøst så er du ikke aleine om å oppleve dette som veldig vondt og sårt. Men for min del er beste medisin å få en ny hund, men det må være opp til hver enkelt hva en føler for og når en orker å tenke på anskaffelse av ny hund.. Men jeg føler med deg på sorgen over tapet av din hund og måten dette skjedde på :'(

[TonePåTur]

5 timer siden, The Lone Wolf skrev:

@TonePåTur Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine, har ikke opplevd fullt så dramatisk hendelse men smerter involvert.. Jeg har jo hund nå og det ser ut som det blir enda en til på meg om jeg vil utpå vinteren gang, men jeg tårene er ikke langt unna når jeg tenker på eller ser enkelte bilder av forrige hundene mine. Det hjelper ikke på sorgen din men om det skulle være noen trøst så er du ikke aleine om å oppleve dette som veldig vondt og sårt. Men for min del er beste medisin å få en ny hund, men det må være opp til hver enkelt hva en føler for og når en orker å tenke på anskaffelse av ny hund.. Men jeg føler med deg på sorgen over tapet av din hund og måten dette skjedde på :'(

Tusen takk for gode ord og støtte ❤

[+Tom42]

Jeg har skrevet dette før her på Forumet, men tillater meg å nevne det en gang til, og håper at diktet setter ord på følelsene dine.  Jeg har lest det mange ganger og tenker:  Slik var det.

Og derfor vil jeg aldri mer ha en hund.  To ganger til dyrlegen får holde. 

------------------

"Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp.

Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned.

I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815.

Nå ligger hun og sover, som her på Hardangervidda,  foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove.

Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet:"

Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå-

Alt er slutt…., det er over nå

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod.

Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”.

Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før.

Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville.

Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.

Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..

[TonePåTur]

❤

[krølla50lapp]

jeg mistet min beste venn til lymfekreft 14. desember, hun ble bare 7 år. jeg måtte få meg ny hund for å å dempe sorgen, det var riktig valg for min del. det gjorde ting lettere, lettere å komme seg ut på tur igjen, lettere å være hjemme. overtok en 4 år gammel vorsteh, han kan ikke ta hennes plass, men det er ny god turkompis.

[HannKatta]

Foreldra mine hadde en Bichon Frise.
Nesten 10 år fikk hun sammen med oss.
Ble avlivet grunnet betennelse i livmoren, syns jeg å huske.
Samme måned og år som ABB gikk amok i Oslo.
Lagde et stort bilde i Photoshop av 14 mindre bilder
og fikk det produsert på fotopapir (50x70cm).
Ble rammet inn og gitt til min mor.
Er gravlagd i hagen til min mor.
Jeg kappet til en gravstein av en steinhelle.
Bestilte et dørskilt til gravsteinen med navn, født og døds dato og år.

Orker ikke å ha kjæledyr selv med tanke på at man mister dem før eller siden.
Skal jeg ha noe levende så blir det med klorofyll og grønne blader.
Enklere å handtere følelsmessig.