Det syke samfunn og paradiset

[Tom]

Her om dagen skulle jeg ringe en venninne av meg som jeg ikke hadde pratet med på lenge. Det skulle kanskje bli hyggelig å snakkes igjen, tenkte jeg. Når jeg ringer veksler vi ikke mange ordene før jeg blir veldig distrahert av at hun har på TV-en høyt i bakgrunnen. Jeg spør om hun ikke kan dempe den siden vi nå skal snakke sammen, men da blir hun sur og sier at ”jeg ikke kan bestemme hva hun skal gjøre i sin egen leilighet”. Selvsagt kan jeg ikke bestemme det, men jeg trodde det var vanlig folkeskikk å konsentrere seg om den samtalen man fører, uten å se på TV samtidig. Det endte med at jeg la på.

Dette er ment som en illustrasjon på noe jeg mener er sykt i vårt samfunn. Underholdningsprogrammer som Ungkaren og Farmen blir så viktige for folk at de rett og slett driter i å bry seg om normal samtale med andre. Merk her at jeg ikke trengte meg på, det var HUN som hadde bedt meg ringe. Likevel var det altså helt utenkelig å skru ned lyden på TV. Det er så uendelig mye stress og mas nede i byen. Moralen er også i generelt fritt fall. Folk er utro, folk lyver, folk er drittsekker på andres bekostning for å fremheve seg selv.

Høres jeg bitter ut? Jeg er ikke det, men jeg er drittlei. Jeg flykter fra hele søppeldynga så ofte jeg kan. Fjellet svikter meg aldri. Det ligger der helt stille. Gir meg masse uten å kreve tilbake. Uforanderlig, stillestående, stabilt, behagelig, trygt. Det er hva fjellet er for meg. Noen mennesker er bare det flotteste som finnes. Det er jeg uendelig glad for. Men generelt lurer jeg på om folk rett og slett er blitt gale. Antall drinker man klarer å konsumere og antall piercinger i tunga skal symbolisere status. Så baksnakker man hverandre over sms.

Alle kan vel se hvilken ufattelig god kontrast naturen er til oss mennesker. Vi var en gang en del av naturen, nå er vi vel snart det mest tilbakestående av alle dyr, selv om vi fikk de beste forutsetningene av skaperen.

Gi meg lønningsposen så jeg kan vende tilbake til Jotunheimen. Det vil jeg alltid gjøre. Det er kun min nærmeste familie og naturen jeg føler meg trygg på at aldri kommer til å svikte. Hører jeg virkelig hjemme her?

[morten]

Uforanderlig, stillestående, stabilt, behagelig, trygt. Det er hva fjellet er for meg.

Er enig i mye av det du skriver, selv om innlegget ligger litt i grenseland mellom D.O.L. forum og Fjellforum. Det jeg IKKE er enig med deg er sitatet over. Det er mulig det er det for deg, men fjellet er ikke uforanderlig, kanskje steinene, men fjellet er vel mer. For det første er fjellet i stadig geologisk forandring, men det er bare en kverulativ innskytelse. For dem som hadde vært så heldig (eller uheldig?) å oppleve fjellet de siste 100 årene ville man opplevd en enorm forandring. Båter der det før ikke var båter. Biler der det før ikke var biler (hvis utviklingen hadde fortsatt i samme tempo så hadde vi kjørt i tunnell til Galdhøpiggen om 100 år). Elver flyter ikke lenger der de fløt, men går i rør gjennom halve Jotunheimen. Store Kongsgårdlignende hyttegrender (ex. Spiterstulen) ligger der det kun lå ei lita seter.

I tillegg kommer de klimatiske endringene.

Nyt fjellet slik det er der i dag, "i morgen" kan det være annerledes.

[werdna]

Alle kan vel se hvilken ufattelig god kontrast naturen er til oss mennesker. Vi var en gang en del av naturen, nå er vi vel snart det mest tilbakestående av alle dyr, selv om vi fikk de beste forutsetningene av skaperen.

Du høres ut som en verdig kandidat til ett år på fangsthytte på Svalbard, Canada eller Alaska. Det er faktisk endel mennesker som stadig må tilbake til lengre opphold vekk fra "sivilisasjonen". Jeg har stor respekt for dette, selv om det ikke er min greie. Man leve bare en gang og greit å få gjort det på sin egen måte.

[+Rino Holt Larsen]

Følger deg i mange av tankene du har rundt dagens samfunn og måten vi mennesker velger å omgås på.

Jeg tror noe av problemet du skisserer opp har med en slags asosialisering å gjøre. Stadig flere av oss bor alene (er single), eller aleneforeldre, bor i små leiligheter - og på arbeidet jobber vi også alene.

Arenaene for sosial kontakt blir stadig færre. Dermed forsvinner mye av den naturlige, sosiale treningen - som gjør at vi kan vurdere litt fornuftig (vise respekt) under gitte situasjoner - den naturlige kontakten mennesker i mellom blir på sett og vis noe ødelagt.

Selv kan jeg like det urbane livet, men i stadig mindre doser. Ok å ta en kaffe ute en gang i blant, men det stopper nesten der. Det er noe med bylivet som ikke tiltaler meg lenger - samfunnet er forandret, og det ikke til det bedre.

Joda, naturen forandrer seg også hele tiden, men det er jo slik det skal være - og som er med på å gjøre friluftslivet så interessant.

Til slutt; med hensyn til det konkrete eksempelet du viste til (tlf/TV), så er det vel bare det å si at man må vise ansikt i slike situasjoner. Fortelle at man ikke finner seg i den slags oppførsel. Slik du forsåvidt gjorde ved å legge på. Helt flott reaksjon!