Årets fisketur

[+Tom42]

TURRAPPORT DEL TO -

Joda, jeg både dro og kom velberget hjem igjen.  Og sekken ble den lettere etter at jeg la ut min pakkeliste til offentlig vurdering?  ikke et gram!  Heller 1 kg tyngre, ikke fordi jeg tok med mer, men fordi ting ble flyttet fra lommene og over i sekken.

På en måte er det kanskje ikke så lurt å legge ut sine pakkelister, særlig ikke for en som meg, som begynte med skrevne pakkelister så langt tilbake som 1979.  Og når jeg i tillegg har stor tro på egne vurderinger er jeg ikke lett å hjelpe.  Noen av innspillene valgte jeg å følge, men oppdaget raskt en "nakenhetsfølelse".  Det var noe som manglet, det var noe som ikke var der det alltid har vært. Særingen!

Men "børa" hadde blitt lett å bære om jeg skulle ha fulgt rådene fra Andreas Eriksen og videreutviklet dem. 

Er  glad for at han innledet sitt bidrag med ordene:  "har sett kjapt over listen"  ja, det var jammen godt at han gjorde det kjapt.  Hadde han brukt lengre tid ser jeg meg selv som:  "En halvnaken fyr med lendeklede titte frem under en heller med alt sitt pikk og pakk i en plastpose fra Rema 1000".

----------------------

Men hva skjedde mellom "jeg dro, og kom velberget hjem igjen"

"En kork til besvær - Kystbrød og Fjellsild".

Det hele kunne vært over før det begynte.  Da jeg endelig var ferdig med å pakke var det egentlig for sent å dra.  Derfor dro jeg.  Men siden alle skikkelige mennesker lå stille i sine senger da jeg tok av fra Atrå og kjørte oppover mot Kalhovd og Mår, bestemte også jeg meg for å være litt skikkelig; så jeg stoppet på en liten grønn slette, satte opp teltet, fyrte opp blikkboksovnen, spiste, og siden poden alltid fryser på beina varmet jeg vann, fylte dette på min kombinerte drikke og varmeflaske og inntok horisontalen. 

Tre timer senere - kl 0413  Våknet av en behagelig varme, men siden den ikke var tørr for jeg raskt opp, i den grad det er mulig å gjøre noe raskt i et Hilleberg Aktotelt,og fisket frem varmeflaska.  Den var tom! Men det var ikke nedre del av soveposen, og jeg så for meg:  Våt sovepose, ingen tur.  Heldigvis hadde Kristen Gislefoss merkelig nok rett:  Solen stod opp som han hadde befalt.  Og etter noen timer var posen rimelig tørr, og jeg kunne fortsette. 

Men korken fikk en grufull død, troløs og defekt som den var.

------------------

Turen opp - en festreise  - og nedtur.  Landskap og vegetasjon endret seg raskt etter hvert som jeg avanserte.  Måtte stoppe opp et par steder og fotografere.  Med tårer i øynene en Volvo felt.  Gode minner,

og imponert over brobygging på gamlemetoden. 

 

Jeg passerte "Villmarkens utpost med sine kunder, Kalhovd", fotograferte veiens siste bjørk

. men turen fikk en nedtur, og entusiasmen fikk en alvorlig knekk da jeg stoppet ved TAVLEN MED KONVOLUTTENE.  At det kostet kr 50 pr døgn å parkere var for så vidt greit, men å betale kr 600 for fiskekortet synes også jeg er et regelrett ran.  På den andre siden, en 500 lapp, 4 hundringser og noen 50 lapper lettet også børa en smule.

Og så kunne festreisen virkelig  begynne.  Lizz fikk på kløva, et par sterke karer ilte til og hjalp meg på med sekken og sa endelig-------.

En halv time senere, godt lent inntil kote 1320 tok jeg frem brødet:  "Kystbrød".  "Det mest holdbare" sa den vakre hos bakeren, Og jeg var myk som smør og kjøpte.  Dette var for øvrig siste gang smøret var mykt på denne turen, hvor gradestokken så vidt tangerte 5 grader streken.

Men der satt jeg da og spiste Kystbrød i 1320 meters høyde.  Og som om ikke det var nok.  Da jeg en uke senere returnerte heimen serverte min fru hustruen meg deilig Fjellsild til lunch.  For ett navn:  Det ble fjellsild fordi det på toppen ligger 50 tyttebær.

 

 

Men som Kystbrød smakte 1300 meter over havet smakte det godt med Fjellsild noen titalls meter over havet på Nøtterøy.

Siden det ikke var noen til å hjelpe meg med sekken, Lizz så en annen vei måtte jeg klare meg selv  og snart kunne jeg skimte målet.  Selve vannet var bare som en liten blå flekk.

 

 

Men monsterdyret, Holkens vokter, snøbreen lå på samme sted som i august i fjor.  Derfor var det bare å stue GPS, kart og kompass vekk og holde rett kurs. 

Og etter et par timer var jeg klar for den første utfordringen:  Krysse bekken over eller i vannet.  Og i år klarte jeg det, i motsetning til i fjor da det kostet meg et par briller og en brukket stangtopp - og jeg som hadde dusjet for jeg dro,

Deretter bar det bortover stien, tok en rask avstikker og ringte kona og fikk høre hvor stor og flink jeg var, passerte dyregravene

 

 

og gikk endelig var jeg på leirplassen! 

Stor åpen slette, med vannet 10 meter unna og den pludrende bekken rett ved, innoset.  Kan man ønske seg mer!

Jo, en ting, et rimelig mykt underlag.  I mangel av et trllebord måtte regntrekket duge og etter 4 lass myrdotter var det vare å spre de ut og få opp Aktoen og ikke minst baldakinen, med sine røde og grønne barduner, og med sine røde og grønne teltplugger.  Rødt på venstre og grønt på høyre, eller babord og styrbord som vi sier i skjærgården.  Er det noe rart at jeg sier at det blir en psykiater kamp om hjernen min engang.

Men tvangstankene til tross, jeg ser på dem som yrkesskade fra Forsvaret, med sine strikte prinsipper og tellekanter ennå en gang kom blikkboksovnen på plass,

 

på samme steinen som sist, og gangen før der også.  Så bar det til skogs på vedhogst, og snart kom jeg tilbake med nok einerkvister. 

Men til tross for at fisken vaket muntert varslet kroppen:  "Timeout". Og i den naive tro på Yr.no gikk jeg til sengs.  Og Yr.no holdt faktisk ord meste morgen.  Kl 0700 dukket solen opp over åskammen i øst, men "dett var dett".  Det var omtrent det siste jeg så av den.  Og den milde brisen - en slo følge, og ble erstattet av sportsfiskerens favoritt vind:  NV! - og regn!  Mye NV og mye regn!,

Likevel, jeg hadde kontakt med fisk.  På en sluk haket en kilosfisk, minst. 

Den var på helt sikkert (det også) i 4 sekunder.  Deretter et tilslag på en mareflonymfe, også det sikkert en kilosfisk, inntil jeg endelig kunne dra opp den største av dem alle.  Fiskevekta stanset på 253 - gram.

Leirlivet i øs pus byr på mange utfordringer, en av dem å holde utstyret tørt.  Tørt og tørt, fru Blom.  Jeg har en post i pakkelisten min som heter:  "Alltid tørt".  I ettertid kommer den til å hete:  Alltid fuktig"

Og mens jeg er inne på utstyr.  Det var godt å kle på seg en del av det igjen.  Selv om jeg i utgangspunktet er enig med Whistler om overfylte lommer, jeg følte meg ikke velkledd for SPOTen var på plass i høyre sidelomme og igjen var i veien når jeg slanget meg under baldakinen.  Hver sin lyst.

---------------

Siden jeg har med nok mat for en overvintring og dermed ikke behøvde å fiske for å overleve, bestemte jeg meg for å se nærmere på dyregravene. 

Tidligere hadde jeg bare konstanterte at de var der de var.  Nå begynte militærtakter å vibrere, derfor måtte jeg finne ut hvorfor de lå akkurat der de lå. 

De var litt av noen strateger disse vår forfedre.  For dyregravene alene gav nok ikke kjøtt nok.  Nei, dyregravene var nok mer enn et middel, for å skape enda mer uro enn det var i flokken, få den til å stanse opp, for rett ovenfor kunne jegerne ligge i skjul og felle dyr med piler og spyd. 

---------------------------

Og slik gikk tiden,  hva jeg egentlig gjorde kan jeg ikke helt forklare uten det ene:  Å være på fjellet er egentlig nok.  Jeg hadde med bok,men rørte den ikke   

Men alt har en ende, og fredag morgen bestemte jeg meg for å dra hjem.  Alt var egentlig pakket og klart da "vindbestyreren" bestemte:  "I dag vil en god meny være sydøstlig kuling og ditto regn".  Mao, det fristet lite med 4 timer i motvind.  Dette hadde jeg fått mer enn nok av på Andøya.  Derfor søkte jeg nødhavn i teltet og ventet på at bølgene skulle legge seg, hvilket de gjør i fralandsvind.  Og fralandsvinden, nordvesten kom, litt lovlig sent, så da var det bare å pakke sammen og begi seg i vei.  Ankom Synken kl 0130, og heimen, etter diverse stopp kl 0630.

MEN underveis, under en rast, bak en stein, og med nordvestens og regnet som bakgrunnsmusikk kvernet Whistlers ord i hodet: 

"Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan  

Akkurat disse ord dukket stadig opp i tankene mine nå på siste tur.  Og jeg kunne ikke annet enn å le der jeg gikk i regn og kuling og koste meg glugg i hel.

Det var da bak denne steinen jeg tok min første selfie, og som nå har blitt profilbildet mitt

[MatsB]

Kjempe godt skrevet!!! Jeg får av en eller annen grunn ikke opp bildene dine, men de kan se en annen gang:) Uansett så var dette veldig god lesning:)

[+Memento mori]

Blir enda bedre med bilder, men link til bilder virker ikke.

[steingrd]

Herlig rapport, føler jeg har vært med på hele turen fra planlegging, pakking og til slutt turen  

Jeg får heller ikke opp bildene og kan ikke se at de er lastet opp på serveren heller. Hvis du tar kontakt på PM så skal vi nok få dem inn, du kan evt sende meg bildene på PM så legger jeg de inn for deg.