Populært innlegg Blackbrrd Skrevet 10. juli 2016 Populært innlegg Del Skrevet 10. juli 2016 På lørdag skulle vi endelig komme oss opp på Mælefjell (1414moh) på Lifjell i Telemark. Jeg og kjæresten har de siste årene gått mange turer på Lifjell. Turene har gått til Blåtjønnfjell, Himingen, Slettefjell, Øysteinnatten, Jøronnatten, Troganatten og Skorvetoppen. Fra alle disse kan man se over på månelandskapet som dekker toppen av Mælefjell, som er akkurat hakket høyere enn de andre toppene. Toppen ser vanskelig å gå opp på fra alle vinklene, noe som skulle vise seg å stemme. Her er turen vi gikk på ut.no: http://www.ut.no/tur/2.5148/ (jeg synes tidsestimatet på 7 timer er litt snaut, men det kan vel stemme hvis du er veldig godt vant til å gå utenfor sti i steinur og bratt ulendt terreng) Vi kom oss avgårde fra Kongsberg litt sent på dagen, så turen startet ikke før ca kl 1200 fra parkeringen rett ved Slåkåvatnet. Turen gikk derfra innover på en sti som til tider forsvant for oss, men med et hint fra en hyggelig seter-eier og litt for liten tro på GPS-en og tilhørende vandring på en sti som forsvant kom vi oss opp til Londalen hvor vi ikke lenger skulle følge stien. Her skulle vi først krysse en myr før vi endte opp med å vade over Londalsbekken. Deretter gikk ferden bratt oppover fra ca 850moh til 1150moh gjennom et uvanlig frodig del av Mælefjell. Det var bra med bjørkeskog og einekratt, ingen sti og det ble bare brattere og brattere. Det var rett og slett litt kranglete. Endelig oppe på 1150moh flater det ut, krattet forsvinner og det blir endelig enklere å gå. Etter en liten stund kommer vi fram til et vann som ligger på 1280moh. Her ser jeg på klokka og tenker... ooops? Klokka var allerede blitt 1600, og det var 2-3km igjen i steinur. Hvis det gikk uten problemer så kunne vi være på toppen rundt kl 17 og nede ved bilen igjen kl 22. Nå hadde jeg forberedt meg selv og dama på at vi kanskje ikke kom til å klare turen denne gangen, men det var ingen av oss som egentlig var klare for å snu. Jeg hadde tatt med litt lite mat, så dama sa jeg kunne ta et par av brødskivene hennes, så vi fortsatte. Turen i steinuren gikk rimelig greit, mye bedre enn krattet opp til 1150m og etter et par kilometer i steinur, så den siste innspurten opp til toppen gikk lekende lett på det typiske myke, men ikke for myke gress/lyng-underlaget man finner på Lifjell. På toppen blåste det ganske kraftig, ikke så rart når det er høyeste topp på flere mil. Brattefjell, Vindeggen og Gaustatoppen er høyere, men de ligger så langt unna at de ser ganske små ut. (Ja, disse blomstene passer faktisk inn her, midt i steinørkenen, bildet er tatt på ca 1350moh!) Det var nå den virkelige utfordringen begynte, turen tilbake. Vi fant en litt bedre vei tilbake gjennom steinuren med mer vegetasjon, men med bare 3-400m igjen av steinuren tråkker kjæresten på en stor steinblokk på et par hundre kilo som vipper og jeg hører henne rope opp bak meg. Allerede da kunne jeg se en skikkelig Donald Duck-kul på leggen, med blod piplende fram der hun hadde skrapt seg opp. Det er første gangen jeg har sett henne gråte fordi hun hadde det vondt. Fem minutter etterpå var hun på beina igjen, så det ikke skulle stivne helt til. (bildet gir et veldig dårlig inntrykk av hevelsen/blåmerket pga motlys) Vi kom oss ned til 1150m der den bratte nedstigningen skulle begynne, og det er der jeg virkelig begynner å merke at jeg ikke har gått nok turer i det siste. Jeg får vondt i begge knærne. Verst er høyrekneet som begynner å gjøre skikkelig vondt når jeg legger vekt på det. På starten av nedstigningen så er det såpass bratt og kronglete pga 15-20cm høye planter at vi endte opp med å bare ake oss nedover. Det slaker litt av etterhvert, men du ser aldri helt hvor du setter føttene pga 15-20cm høy vegetasjon. Det kan være midt mellom to gjemte steiner, et høl, oppå en stein eller en råtten kvist. Det går saaakte. Halvveis nede klarer jeg å klemme lilletåen på venstre fot. Glemte jeg å nevne at oppe i steinuren, på vei ned, så fant jeg to klare bitt-merker fra en slange? Det må ha vært fra en ikke-giftig slange, eller et tørrbitt fra en hoggorm, for det var bare to røde prikker 2mm i diameter 8-10mm fra hverandre. Jeg var begynt å bli ganske sliten og det kom oss sikkert til å ta en time ned til bunnen av dalen. Det er da jeg er glad for dama som ikke bar sin nød over den jævlig vonde leggen som var så øm at hun kommenterte tørt at det gjorde vondt når det blåste litt hardt. Jeg kan si det sånn at når vi var nede i Lornadalen igjen og tok av oss skoene for å vade over bekken (som er 3-4 meter bred), så var lettelsen stor og sjansen for at vi kom til å ta turen opp den fjellsiden igjen nær null. Jeg synes dama hadde en fin måte å illustrere hva vi nok begge tenkte akkurat da: Siste delen av turen var en ren transportetappe tilbake til bilen, men det ikke ikke så veldig fort. Dama kommenterte at jeg gikk som en gammel mann, og jeg følte meg som en der jeg gikk med ett jævlig vondt kne og ett som bare var litt vondt. Tilbake ved bilen var vi ca kl 22, akkurat som forventet. Det var like før jeg begynte å grine, for jeg var utrolig glad for å kunne runde av turen uten noen flere problemer. Vi var veldig fornøyde med å ha nådd toppen på Mælefjell, men like enige om at dette ikke blir et fast innslag på turprogrammet. Ti timer med slit var litt i overkant. Får stille bedre trent til neste langtur. Vis rapporten i Turkartet Vis større kart 13 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
TheMartine Skrevet 10. juli 2016 Del Skrevet 10. juli 2016 (endret) Som den nevnte "dama til Blackbrrd", tenkte jeg det var på sin plass å fylle ut litt i turbeskrivelsen hans. For det første: bratt, tjukt kratt med halvstore, rullende steiner under er helvete på jord for ei småtjukk (dog fjellvant) dame 167 cm. For det andre: hadde jeg ikke vært bygget som en tanks hadde nok ankelen røket da jeg satte den fast og vrei den under fallet som knerta leggen min. For det tredje: jeg sang arbeidersanger hele veien ned for å holde motet oppe. For det fjerde: ja, han var på gråten da vi kom ned til bilen. For det femte: Mælefjell er ei hurpe jeg aldri vil se igjen. Men det ble ei artig historie, da! Endret 10. juli 2016 av TheMartine 9 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Erik Haaland Skrevet 10. juli 2016 Del Skrevet 10. juli 2016 10 minutter siden, TheMartine skrev: Som den nevnte "dama til Blackbrrd", tenkte jeg det var på sin plass å fylle ut litt i turbeskrivelsen hans. For det første: bratt, tjukt kratt med halvstore, rullende steiner under er helvete på jord for ei småtjukk (dog fjellvant) dame 167 cm. For det andre: hadde jeg ikke vært bygget som en tanks hadde nok ankelen røket da jeg satte den fast og vrei den under fallet som knerta leggen min. For det tredje: jeg sang arbeidersanger hele veien ned for å holde motet oppe. For det fjerde: ja, han var på gråten da vi kom ned til bilen. For det femte: Mælefjell er ei hurpe jeg aldri vil se igjen. Men det ble ei artig historie, da! HEHEHEHEHE - fantastisk follow up der altså!! Det er slike turer som bygger forhold 2 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Blackbrrd Skrevet 10. juli 2016 Forfatter Del Skrevet 10. juli 2016 1 time siden, Erik Haaland skrev: Det er slike turer som bygger forhold Jeg gikk og tenkte på det samme mens vi var på vei nedover! Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Kjell Iver Skrevet 11. juli 2016 Del Skrevet 11. juli 2016 Takk for en flott turrapport! Bra dere ikke knakk noe. Dette med trening før tur er viktig ja. Jeg skal ta å plotte turen på turkartet vårt også.. 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Blackbrrd Skrevet 11. juli 2016 Forfatter Del Skrevet 11. juli 2016 (endret) @Kjell Iver Takk for den! Det sprø var egentlig hvor vondt jeg hadde i kneet, jeg fikk rett og slett ikke sove etterpå. Morgenen etter, så hadde jeg ikke noe vondt i det hele tatt, da var jeg bare bittelitt støl. Jeg hadde forventet å ha vondt i en 3-4 dager, men det var tydeligvis mindre skade der enn forventet. På en måte, så skulle jeg ønske jeg hadde brukt støvler som dekket ankelen på den siste halvdelen av turen, men jeg vet ikke helt om det faktisk hadde blitt noe bedre. Man må jo passe på hvor man setter foten samme hva og overtråkk er noe jeg bare har klart å gjøre i en malt trapp innendørs med snø på mens jeg holdt på å ta på meg lua... Ironisk nok er jeg mest støl i magen. Kanskje fordi jeg bar sekk? Rare greier. Endret 11. juli 2016 av Blackbrrd Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.