panneband Enaresjøen - Turen som gikk til "helvettin"

[Anders Eriksen]

https://turhistorie.blogspot.com/

Etter Turen i Øvre Dividal Nasjonalpark kjente vi at det var på tide å finne frem kanoen. Vi hadde planlagt å padle gjennom Øvre Anarjohka nasjonalpark, men vi ønsket å vente. Det kokte sikkert med mygg der inne på denne tiden, og vi konkluderte med at det var bedre å heller ta turen i slutten av august. Dermed vart vi enig om å ta en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enare. Vi hadde gode minner fra sist tur her. Og vi gledet oss til å komme tilbake. Kanoen skulle fylles med all slags luksus, og vi planla å kose oss gløgg ihjel de neste dagene. Slik skulle det ikke gå.

 

Vi gledet oss til nok en tur på Enaresjøen. Dette bildet er fra turen i 2012.

Etter å ha pratet med Bjarne, som nettopp var ferdig med sin tur i Vatsari ødemarksområde, tipset han oss om å starte ved parkeringen i Sevettitjavri. Som sagt så gjort. Vi kjørte fra Kautokeino, over grensen til Finnland, og parkerte der han hadde anbefalt. Her skulle det bli noen bæreetapper før vi var ved Enaresjøen. Da jeg skulle løfte sekken ut av bilen, kjente jeg det rykke skikkelig til i skulderen. Det gjorde vondt, men jeg prøvde å ikke tenke så mye mer på det. Da alt utstyr var bært til første vann, og kanoen skulle monteres, skjedde neste "ulykke". Vi var litt i overkant brutal under monteringen av kanoen. Plutselig kjente vi at det ene spantet ga etter. Den hadde bøyd seg helt fremme, og skruen som holder de to spanta sammen, var nesten knekt. Etter mye bannskap og grubling fikk vi padlet til en lite holme, og slått opp teltet. Skulderen hadde blitt betraktelig værre, og det var vondt å padle. Ikke minst å lempe ting inn og ut av kanoen ble smertefullt. Etter en lang prat bestemte vi oss for å avbryte. Usikkerheten med skulderen, og hvor forsvarlig det var å padle videre når kanoen var skadet, gjorde sitt til at vi vurderte det som tryggest å avslutte. Kanskje litt pysete? Det kan være. Skulderen kunne sikkert ha blitt bedre, og kanoen kunne kanskje tålt påkjennelsen denne turen ville kreve. Men, det var heller ingen garanti for at det skulle gå bra. At kanoen plutselig bryter sammen midt ute på Enaresjøen var ikke noe å trakte etter. Det var bare å innse nederlaget.
 

Bilen er parkert og vi er klar for tur.

Ikke akkurat behagelig å bære kanoen.

Betenkt.

Men hvor skulle vi være de neste dagene? Skulderen trengte hvile, og det fristet ikke å bo på ei campinghytte så lenge. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man ringer muttern. Vi hadde mobildekning, og vi tok kontakt. Kort tid etter var det avtalt at vi skulle komme til huset hennes på Grytøya, det som før tilhørte mine besteforeldre. Grytøya ligger i nærheten av Harstad, så det kom til å bli en solid biltur. Men som sagt. Det fristet ikke med campinghytte, huset på Grytøya var et bedre alternativ. Neste dag pakket vi sammen, og bærte alt utstyret tilbake til bilen. Kjørte til Harstad, og tok det piano ei uke. Skulderen ble heldigvis bedre, og vi kunne fortsette turlivet.
 

Naustet på Grytøya.

Grytøya har mange flotte fjell.

Helt greit med noen dager hvile her.

Elias-stanga funket bra på makrell.

Selv om skulderen måtte hviles, ble det litt fisking.

Kveldsmat.

Det ble en drastisk endring i planene. Vi orket rett og slett ikke å kjøre tilbake til Finnmark. Så vi ble enig om å ta en tur til i Dividalen, og heller utforske de sørlige delene av parken. Det måtte jo bli bra.
Padleturen gjennom Anarjohka nasjonalpark ble også avlyst, kanoen måtte være i topp tilstand for en slik tur. Dessuten var ikke skulderen helt bra, selv om den var betraktlig bedre enn for noen dager siden. Kjipt, men sånn var det. Denne turen skal gjennomføres på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Men det fikk vente for nå.

Etter noen sms med Jan Erik, avtalte vi å møtes med et vann i Dividalen om noen dager. Nå gledet vi oss til å nok en gang traske i denne flotte nasjonalparken. Etter at turen var gjennomført. Skulle vi kjøre tilbake til Sunnmøre og heller ta noen uker i fjellet her. Reinheimen nasjonalpark fristet.
 

 

https://turhistorie.blogspot.com/