panneband Hjørundfjorden rundt - på en måte

[Anders Eriksen]

https://turhistorie.blogspot.com/

Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake.
Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut.

 

To generasjoner Eriksen.

Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta:

Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent.

 

Klar for tur.

Ustabilt vær.

Motivasjonen er på topp.

Opp langs Molladalselva.

Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i.

Toppene skjuler seg i tåken.

Molladalselva.

Alle kom tørrskodd over.

Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre.

Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind.

Molladalstindane viser seg nesten.

Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt.

Klar for bratta.

Pappsen i godt driv.

Magnus lar seg tydeligvis imponere.

Så var vi oppe.

Magnus er fornøyd.

Kristian speider nedover Standalen.

Litt skeptisk til nedstigningen?

Mye snø mot Litlekoppen.

På tide å traske nedover.

Dette gikk unna.

Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten.

 

Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen.

Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen.

Is på Litlekoppvatnet.

Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt.

Fram med isøksen igjen.

En sprek sekstiåring.

Snart oppe.

Sliten og fornøyd.

Fornøyd, ikke sliten.

Her fikk vi mektige fjell tett på.

Alle lar seg imponere.

Jaggu spiss disse fjella her.

Klar for nedstigningen mot Standalhytta.

En effektiv måte å komme seg ned på.

Sommer sa du?

Magnus og Kristian leder vei.

Så dukket endelig Standalhytta opp.

Endelig framme.

 

Dag 2: Standalhytta - Sæbø:

Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det.

 

Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta.

Oppover der skulle vi.

Neste mål var Sæbø.

Nydelige monstermaster.

Rev. Ikke så mye annet å si.

Kaffipause.

Videre Innover Nøvedalen.

En del snø her også.

Høgreset i bakgrunn.

Siste oppstigning.

Så var vi oppe.

Bratt nedstigning mot Sæbø.

De andre ligger foran, jeg ligger etter.

Undertegnede som halter seg nedover.

Endelig nede.

Det ble hytte på Sæbø.

Smertelindring.

 

Dag 3: Sæbø - Trandal:

Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho.

 

Ferga til Trandal.

Ikke noe å si på utsikten her.

En dag med mye god mat og drikke.

Obligatorisk bilde når man er her.

Vittig.

Kveldsstemning.

 

Dag 4: Trandal - Ikornes:

Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt.

 

 

Første del av etappen startet på grusveg.

Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover.

Sakte, men sikkert oppover.

Langt der nede kom vi fra.

Dette ble en slitsom etappe.

De siste høydemeterne igjen.

Her var det fortsatt mye snø.

Endelig middag.

Her tok vi oss god tid.

Det obligatoriske gruppebildet.

Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet.

Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen.

Nok en dag med imponerende fjell.

Jubilanten på toppen.

Utsikt nedover Riksemdalen.

Så begynte nedstigningen.

Her går det unna.

Nok en gang kunne vi ake nedover renna.

Trygt nede.

Storevatnet.

Så var det grusveg resten av turen.

En som sliter med knærne.

Endelig fremme.

Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen!

https://turhistorie.blogspot.com/