Johnsens turlogg Fidjadalen i vårsol.

[REJOHN]

Vårtur med frost og nesten sommer.

Helt tilbake til april 2014? Var det virkelig to år siden jeg hadde tatt den tradisjonelle vårturen i Fidjadalen? En sjekk på bloggen viste det. Sist jeg var innover var i forbindelse med telturen i april.

Det var på høy tid å fornye bekjentskapet med en av Rogalands fineste daler.

Selv værgudene var innstilt på å hjelpe – sol og lite vind.

Det er litt kjøring for å komme til Eikeskog og parkeringsplassen for turen innover. Det tar fort en time. Men når målet er en tur i et skikkelig fint terreng, så må det kunne gå, selv for en pensjonist med dårlig råd….

Det var andre på tur denne lørdagen. Ikke mange bilene riktig nok, men flere enn jeg hadde regnet med. Det var folk oppe i stien, og noen holdt på å gjøre seg klar for tur. Den første halve timen opp  til Mån og garden –

er egentlig en lang bakke. Og bratt i tillegg.

Det var gjort en hel del med stien siden forrige gang jeg dro meg opp her. Kjettingene var blitt lengre og flere. Det var lagt ned flere steiner i myra mot garden. Og det var mer slitasje enkelte plasser. Det er tydelig at Månafossen er et populært turmål. Fra garden og innover er det ikke mye endring. Litt «brede» stier i myrene, men eller omtrent som før.

Og fossen viste godt. Det rant bra med vann. Snøsmeltingen er i hvert fall delvis i gang. Og godt er det.

Ved garden var det alt kommet en familie. De satt rundt et bål og hadde det sikkert skikkelig bra i sola. Lengre inne i dalen var det et telt. Inne ved fjellveggen. De hadde sikker hatt d et  fint i sola kvelden før, men morgenen var kald -spesielt i skyggen.  I skyggen, ved elva var det is på pyttene, og det var glatt på enkelte steiner. Det gikk likevel greit å komme seg oppover. Jeg så en kar foran meg, og jeg lurte på hvor han hadde tenkt seg.

Oppe i ura så jeg karen igjen. Han hadde pause på toppen av en stein, et godt stykke ute av stien.

Jeg fulgte stien – med nød og neppe.  Det var klunk is på enkelte steiner. Spinnglatt.  Jeg sikret omtrent hvert steg, og satte meg på rompa enkelte plasser for ikke å miste fotfeste og balansen. Det tok tid. Men over og opp i sola kom jeg. Jeg må innrømme at jeg vurderte å snu på et tidspunkt, men siden sola ville smelte isen og tørke ut mesteparten av vannet, ved returen, fortsatte jeg videre.

Ikke akkurat noen overraskelse, men vel over ura og ferdig med den, står det en bratt bakke for tur. Ikke så veldig lang, men bratt. Pusten gikk godt opp mot toppen. Jeg lurte på hvordan det vil bli å dra en tung sekk i tillegg opp bakken.

Sol og varme gjorde det greit å gå innover. Det var skikkelig hyggelig å se igjen både Månastølen og ikke minst teltplassen nede ved elva. Det var nesten trist å snu for å ta fatt på tilbake turen.

Tilbaketuren gikk greit, bortsett fra at jeg angret på vinterutstyret. Det ble varmt.

Det var flere folk på Mån enn da jeg gikk innover, men i bakken nedover mot parkeringsplassen, var det folksomt.

En 3. klasse var på vei opp for å overnatte på garden. Med foreldre og unger må det bli folksom. Og livlig. Ungene sprang oppover. Noen av de voksne hadde nok litt problemer, med svære sekker.

Les hele artikkelen