Mot Blåfjellenden for å sjekke forholdene

[REJOHN]

Planlegging er ikke helt min greie. I dag (lørdag) hadde jeg ingen andre planer enn at jeg skulle på tur. Bestyrerinnen tok av gårde grytidlig, og vil ikke være tilbake før neste uke. Det var med andre ord ingen grunn til hastverk.

Likevel sto jeg opp før 8, var klar for tur i god tid før 9. Uten å ha bestemt hvor turen skulle gå.

Egentlig var det verre – jeg gjennomgikk alternativene, og prøvde å ta hensyn til broderen og hva han eventuelt ville kunne være med på av tur på søndag.

Og broderen er også i «syden» hele uka.  Alzheimer på gang?

 

Bynuten var et alternativ. Vådlandnuten ligger nå der og er over hundre meter høyere opp i lufta.

Jeg tok mot Ålgård, og kunne vente med å velge.  På veien oppover slo det meg at jeg faktisk kunne kjøre opp i Hunnedalen for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. At jeg ikke hadde tenkt på det før.

 

Jeg hadde tenkt på en tur til Blåfjellenden, men da med overnatting. Værmeldingen satte en stopper for det. Jeg så ikke for meg å suse rundt i snøhaugen alene i kuling og regn…

Lørdagsmorgen regnet det ikke. Det var lovet regn senere på dagen, men da jeg startet var det tørt. På vei oppover ble været ikke dårligere.

Parkeringsplassen var skåltom. Ingen andre var så tidlig ute, og det var vel tvilsomt om det ville være andre ute i snøhaugen senere, utenom meg.

Det er ikke helt vanlig å gå innover mot Blåfjellenden på beina, i mai. Første turen går normalt i månedsskiftet mai/juni. Jeg var forberedt på snø langt ned og mer oppover.

Det lå noen små flekker og en liten fonn i Oleskaret. Helt som vanlig for første turen. Over skaret var det mer vinter enn vår. Jeg har gått her noen ganger under liknende forhold, og det er «bedre» å gå rundt snøfennene enn over de nederst. Jeg gikk noen omveier for å slippe snø.

Det er ikke bare muligheter for skade ved gjennomtråkk, men også tyngre og gå i snø. Ett stykke før Fossebekken var det snø nesten over hele fjøla. Det var enkelt bare områder, men det ble bare mer og mer snø.

Ikke uventet, og ganske normalt. Imidlertid så det ikke ut som det var store mengder snø. Jeg tror snøen vil for en stor del forsvinne med den meldte varmeperioden. Neste elg vil det antakelig være greie forhold innover.

Fossebekken kan bli et hinder. Den var ikke større enn normalt ved mye regn – eller lite snøsmelting, og grei å komme over denne gangen.

Jeg hadde ikke tenkt hvor langt inn jeg skulle gå. Det ble litt sånn: klarer du den så klarer du den også.

Til halvveis inn mot hytta.  Oppe i høyden var det skiføre, og regn.

Regnet kom gradvis. Med vinden bakfra, kjente jeg ikke noe særlig til nedbøren på vei innover, men da jeg skulle ta noen bilder bakover, kunne jeg godt kjenne at det ville bli en sur tilbaketur.

 

Nå ja, Gore-Tex er gode greier, og holder i hvert fall vannet ute – og svetten inne. Nedover er også greit. Det er vesentlig lettere å gå nedover fennene – rett over alt i bein linje. Og egne spor å gå i. Det gikk kvikt tilbake.

Det ble tre timer godt og vel, på beina. Jeg fikk sjekket forholdene, og det blir overnattingstur neste uke. Jeg gleder meg alt.