Telttur i Fidjadalen

[REJOHN]

Bedre sent enn aldri.

Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell.

For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. 

Derfor telttur i Fidjadalen.

I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer.

Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… 

At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie.

Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. 

Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom.

Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett. Vektbesparelse på hele 10 gram.

Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. 

Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. 

På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene.

Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen.Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager».Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol.

I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol.

Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. 

Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt.

 

På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter.

Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen.

 

For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen.

 

 

 

[Per Fredrik]

Du veit Rejohn, vi er ikke for gamle til tur og teltliv selv om pensjonist alderen har kommet. Turene blir litt kortere og sekken må bli litt lettere. Mentalt er kanskje utbytte og gleden større enn i yngre dager. Vi ser nok slutten tydeligere, så hver tur blir verdifull i seg selv. Jeg kjente en kar en gang som gikk Birken 60 ganger. Jeg tror han var 86 siste gang. Han filosoferte litt over alder og sa at han nok nå hadde blitt litt gammal, før sa han etter løpet da gikk jeg tilbake for å hente bilen.

[REJOHN]

1 time siden, Per Fredrik skrev:

Du veit Rejohn, vi er ikke for gamle til tur og teltliv selv om pensjonist alderen har kommet. Turene blir litt kortere og sekken må bli litt lettere. Mentalt er kanskje utbytte og gleden større enn i yngre dager. Vi ser nok slutten tydeligere, så hver tur blir verdifull i seg selv. Jeg kjente en kar en gang som gikk Birken 60 ganger. Jeg tror han var 86 siste gang. Han filosoferte litt over alder og sa at han nok nå hadde blitt litt gammal, før sa han etter løpet da gikk jeg tilbake for å hente bilen.

Det er ikke å bli gammel jeg strever med, men å bli voksen.... Holder fortsatt på.

[Per Fredrik]

3 minutter siden, REJOHN skrev:

Det er ikke å bli gammel jeg strever med, men å bli voksen.... Holder fortsatt på.

Det er noe der. Jeg tok mc lappen da jeg var 52. Mange var overbevist om at jeg hadde en alvorlig 50 års krise. Men det er ingen krise å kjøpe ordentlig mc, Ducati Monster, kjøre til Ducatitreffet ved Misano banen i Italia og å gå på banekurs. Kjemper jeg også, vi må ikke være "voksne" i utide.

[Robinson]

Lenge siden jeg har vært i Fidjedalen. Husker enda en drømme aure sønnen min fikk i vannet der for en del år siden. Og jeg ønsker meg tilbake. Det er bare det at jeg er blitt litt pysete med å gå alene på turer slik som opp dit. Ruten du tok er ikke bare slitsom, den kan være litt skummel også hvis man går alene. Der er mange plasser å skade seg underveis, og det som virkelig har skremt meg noen ganger er når man må krysse ura igjen rett for Fidjevatn, når det har vært en del nedbør. Når elva tyter gjennom ura. Snubler man der, kan det være siste reis hvis elva trekker en ned i ura. Fikk ei ny hofte for fire uker siden, og planlegger å endelig kunne få oppleve fjellet igjen denne sesongen . Hvis jeg skal prøve noe slikt som Fidjedalen, tror jeg at for min egen del ville jeg gått inn via Hunnedalen - Blåfjellenden. 

[REJOHN]

1 time siden, Robinson skrev:

Lenge siden jeg har vært i Fidjedalen. Husker enda en drømme aure sønnen min fikk i vannet der for en del år siden. Og jeg ønsker meg tilbake. Det er bare det at jeg er blitt litt pysete med å gå alene på turer slik som opp dit. Ruten du tok er ikke bare slitsom, den kan være litt skummel også hvis man går alene. Der er mange plasser å skade seg underveis, og det som virkelig har skremt meg noen ganger er når man må krysse ura igjen rett for Fidjevatn, når det har vært en del nedbør. Når elva tyter gjennom ura. Snubler man der, kan det være siste reis hvis elva trekker en ned i ura. Fikk ei ny hofte for fire uker siden, og planlegger å endelig kunne få oppleve fjellet igjen denne sesongen . Hvis jeg skal prøve noe slikt som Fidjedalen, tror jeg at for min egen del ville jeg gått inn via Hunnedalen - Blåfjellenden. 

Turen nedover er vesentlig bedre enn oppover.

Dårlige hofter er ikke bare greit, det er som du nevner, bratt og kronglet enkelte plasser. Jeg lurer likevel på om du ikke mener ura under Månvann (og ikke Fidjavannet). Her er "stien" merket, og følges merkene er det lite fare for fall og ulykker.  På forrige tur over ura, var det is og glatt. Det ble forsiktig fremmarsj en stor del med baken nedpå...

Eller så var Olav (som holder til på Fidjastølen) på vei innover heia bare tre måneder etter han hadde skiftet begge hoftene - med krykker... Det er bare å stå på, muligens heller mot Sandvatn de første turene. Den turen er betydelig enklere, med unntak av en liten kneik rett før hytta.

[Robinson]

Når jeg har gått oppover til Fidjedalen, krysser jeg ura rett før Månavatn og går opp mot Fidjevatn på venstre side av Månavatn. Men når vi kommer forbi Månavatn , på oppsiden av det , er det jo ei ny ur som må krysses for å komme til den " gode " siden av Fidjevatn. I alle fall har aldri jeg visst om noen annen måte å komme opp dit. Noen ganger når det har regnet mye, vil elva under ura svelle over ura. Jeg har krysset en gang i en slik situasjon , og en gang snudde vi faktisk fordi vi ikke turte å krysse der. Da gikk elva grønn over steinene i ura , og vi hadde unger med. Og så er det dette med å gå alene. Min datter skled på sleipe steiner en gang vi gikk nedover langs Månavatn , og kløyvde ett øre. Ikke kjekt når man er 14 år , men det ble sydd pent da vi kom ned. Og en av guttene ramlet en gang oppe i Indredalen og knuste ei tann. Når terrenget er svært ulendt , og det er det på våre kanter ofte, er muligheten for å bli skadet større. Og er man alene er man mer sårbar. Hoften kommer seg fint den , den er blitt testet både til Dalsnuten og Fjogstadnuten alene siste to ukene, og det funker bra. Men min alenetur denne sommeren blir Hardangervidda. Småturer i nærområdet er jeg ikke redd for alene. Skulle noe skje der, er det dekning på telefonen. Og på Hardangervidda er jeg ikke redd for å bli skadet. Ikke mye ulendt der jeg farter , selv om det er utenfor stiene.

Endret 18. mai 2016 av Robinson

[REJOHN]

Jeg var ikke sikker på hvor du mente, men dette gjelder kryssingen ved Grønatjødnet.

Her kan det være vanskelig - og normalt vil jeg si at det ikke er tilrådelig å krysse om vannet kommer opp i ura under Månvannet. Vannstanden i begge varierer mye, men de varierer sammen.

(Det går å krysse over litt lengre oppe i ura om vannstanden er stor, men det betyr litt omvei, og det kan være at det da err for mye vann over Fidjafossen. Som også kan omgås i høyden. Det er bratt og ikke for meg..)