Sylan på langs - en førpåsketur

[andersno]

Så var det duket for årets skitur sammen med gamle kolleger og venner.

Oppmøte på Trondheim Sentralstasjon tidlig(for enkelte) fredag morgen. Nabotoget i retning mot Sverige(Storlien), men vi skulle av på Meråker. Men uten problemer gikk det ikke; Førstemann ved døra klarte ikke å løse "koden" og fikk ikke opp døra da toget stanset i 5 sekunder før det gikk videre Dette førte til fullt firsprang av undertegnede, som ikke hadde tid til å ta av sekken, gjennom to hele vogner frem til lokføreren og togføreren som satt sammen i førerkabinen. Heldigvis går det ikke mange tog på dette sporet og vi kunne rygge tilbake til innen ca 100 meter fra stasjonen og den ventende bussen.

Bussen tok oss innover Dalådalen til Stordalen og Bjørneggen og veislutt. Bussjåføren bodde der inne og vi ble godt guidet om terrenget rundt oss.

Bjørnegge ligger på ca 600 m og vi gikk den stakede løypa mot Storerikvollen ved Essandsjøen. Turen i fjor gikk også fra Bjørneggen, men da tok vi av vestover mot Schultzhytta.

Føret tilsa blå ekstra, og det beholdt vi på hele den 3 dager lange turen. Tilløp til litt ising, men med litt nysnø på toppen var det perfekte gåforhold. Vi fulgte stakaruta opp gjennom Hårrådalen gjennom litt bjørkeskog opp til snaufjellet med jevn stigning fra ca 600 til vel 800 meter - flotte forhold, men litt vind i starten. Ikke mye sol, men vi så da sorten.

Det ble et par raster i løpet av dagen, og den siste like nordøst for Sandtjønne nede i et dalsøkk for å unngå vinden. Videre mot Storerikvollen er det litt mer vegetasjon igjen og etter passering av Blåkkåkleppen dukket hytta opp ned i snødyngene.

Storerikvollen skulle være betjent fra neste dag, men vi fikk allikevel servert middag, og øl og vin var å få kjøpt. Og når vi dessuten kunne ta en varm dusj før middag, var det en flott dag som kunne avsluttes med høy stemning i peisestua.

Lørdag var det frokost med flott oppdekket bord med mye godt pålegg og, ikke minst, hjemmestekt brød - det er noe annet enn ferdigskåret kneip som er klemt i filler i sekken

Selv om isen på Essandsjøen var rapportert å være trygg, valgte vi å følge stakaløypa rundt nordenden av sjøen. Det hadde kommen noen få cm nysnø i løpet av natta, men det lå noen foran oss i løypa og laget spor helt frem til løypedelet med løypa til Sylstationen over Fiskåhøgda. Igjen var det jevn stigning oppover ovenfor Essandheim mot Fiskåa. Her ble det tid for en god rast.

Halveis oppe traff vi en gjeng som gikk i motsatt retning og vi tok oss tid til å utveksle erfaringer om føret og snøforholdene. Solen var kommet og vinden var ikke plagsom så det ble en god rast på vei oppover før vi passerte Vardeberget på østsiden. Her ble igjen en lang rast, og vi kunne nyte sola og slappe av uten antydning til stress.

Resten av turen turen frem til Nedalshytta var forholdsvis begivenhetsløs, flotte forhold i nedkjøringen fra Steinfjellet og alle kom velberget frem til hytta uten å ha tatt seg ut. Kvelden ble tilbragt i selvbetjeningskvarteret og den kulinariske utskeielsen besto av kjøttkaker fra boks i hyttelageret og medslept pappvin. Det var enkelte som så frem til litt lettere sekk neste dag Et par svensker som måtte ta til takke med et av hunderommene(nei, ikke hundehuset) fikk lettere sjokk da de kom inn til oss for å ordne sin middag, men de tødde da opp etter hvert. Stemningen ble etter hvert temmelig høy, men - i uvant stil for trøndere - det ble en fornuftig leggetid etter at pappvinen var konsumert.

Søndag ble det diskusjon om vi skulle følge stakinga, eller legge veien om Skardøra. Heldigvis tok vi hensyn til at det var litt vind og valgte stakinga. Vinden var ikke direkte ubehagelig, men merkbar helt til vi var nesten forbi Skardsfjella, men så stilnet det plutselig og vi tok dagens matrast. Strålende sol og fortsatt blått føre.

Vinden holdt seg i ro helt til vi var klare til å gå videre, men så kom den igjen, men fra en annen retning. Turen gikk videre helt til stakinga skilte lag med scooterløypa som går opp fra Stugudal. Siden vi hadde god tid til skyssen hjem, valgte vi den lengste veien og fulgte stakene. Fortsatt flotte forhold med solskinn og strålende føre, men det var herlig å komme til Væktarstua og en kald øl.

Det ble 3 dager i et lettgått terreng med sol og vind og nysnø og etter 63 km var det avslappende å ta en dupp i den ventende transporten. Sylan kan absolutt anbefales til lengre turer, det er trivelig å gå i andre fjell også, men om vinteren stortrives i alle fall jeg i Sylan