Enda en natt ved bålet

[+Tom42]

Det begynte å ane meg allerede tidlig i går morges, så jeg drøyde med å dra - på årets andre "natt ved bålet".  Derfor ankom jeg Viddseter ca kl 1630 i håp om at det ikke var så mange der.  Og det stemte, men en var nok.  Og ikke et vondt ord om han og utstyret hans, men snarere om meg og mitt.  For kontrastene var store og han hevet nok øynene en smule der han tok på seg skiene og jeg spente på  meg mine hjemmelagede truger og stavret av gårde med staver generasjonen etter Fritjof Nansen. 

Enda godt at jeg hadde byttet ut de gamle militærbindingene med "nye" Rottefella bindinger som jeg hadde kjøpt på siste loppemarked.  Men skitt au. avgårde bar det, ikke så langt, for hensikten var ikke gåturen men alt som hadde med kveld, natt, skaukaffe og bål.  Og snart var jeg fremme ved den store steinen, hvor restene, veden altså,  etter siste utflukt lå trygt begravet under snøen. 

Så var det å tråkk leirplassen hvor jeg skulle sette opp gapahuken, som selvfølgelig lå igjen hjemme.  Dette er alltid et problem. når jeg bare skal en liten tur, da ---.

Men, igjen pytt, pytt, det så ut til å bli stjerneklart og månen var i ferd med å bli hengt opp.  Så noe nedbør så det ikke ut til og bli. 

Det tok sin tid å sanke nok ved, men et par mindre tørrgraner gjorde susen, særlig den ene som var halv av harpiks, og gjett om det brant godt. 

Noe tok jeg også med hjem, skjønt hvorfor?  Hadde jeg ikke nok opptenningsremedier liggende for minst to liv?

Og akkurat nå måtte jeg ta litt av en avgjørelse, skal jeg koke kaffe på bålet i stedet for Wood stoven?  Etter en del parlamentering gikk bålet seirende ut av duellen, men jeg mener at jeg ante et tilfreds grynt fra blikkboksen da kaffekjelen veltet og nesten slukket bålet.  Men jeg gav meg ikke og snart kunne jeg smøre tykt på med rekemajones på brødskivene og slurpe i meg både Alien og gruffen.  (barnåler, og litt mose)

-------------

Og så kommer jeg til det store spørsmålet både en og fem timer senere, ja, store deler av natten med;, det spørsmålet som sikkert mange andre også stiller seg.  Hva er det for en magisk makt bålet har?  I timer stirrer jeg inn i flammene.  Og når jeg blir trett av å sitte legger jeg meg ned på underlaget og fortsetter med samme øvelsen.  Hva tenker jeg på, tenkte jeg?  Og svaret var vel egentlig ingenting.  Ikke dårlig i vår oppjagede tid å tilbringe en kveld fjernt fra folk, alene med et bål og to skiver brød nå med gaudaost, å ikke behøve å ta stilling til noen ting.  Er det noe rart jeg elsker akkurat disse kveldene og nettene?  Et par ganger oppdaget jeg også at noen sanger kvernet inne i hodet mitt, men heller ikke nå var det noe system eller budskap.  I det ene øyeblikket  husker jeg at det  lød:  "som det stiger frem" for i neste øyeblikk var det "Lille Petter Edderkopp som kravlet på min hatt" eller noe i den duren.

Men etter hvert kalte Leirvassbu, soveposen altså, på meg og snart lå jeg godt nede i den, og etter å ha Cecilie Brekhus i tankene, tildelte jeg alle snøens ujevnhetene noen skikkelige knyttneveslag, slik at det ble sovelig. 

Over meg hadde jeg en heller sparsom stjernehimmel, og jeg hengav meg til å fokusere på et stjernefritt område, og snart fikk jeg lønn for strevet, både den ene og den andre stjernen dukket opp fra intet og blinket matt ned til meg.  Et par satelitter for over himmelen, en nord sør og en øst vest, og minnet meg på å ta frem SPOTen og  sende en OK melding hjem til min fru hustruen.  Og snart etter plystret Samsungen muntert med en hilsen tilbake.  Det var egentlig ikke dekning der jeg lå, men innmeldinger kom.  Godt ikke det kom noen fra banken om manglende dekning.

Neste morgen drøyde jeg det skikkelig, fikk liv i bålet, men siden et par prosesser ennå fungerte måtte jeg opp. 

Deretter var det å ta frem blikkboksen, og fyre opp, for ett sted gikk grensen.

Etterpå var det bare å bryte leiren og snike meg tilbake til bilen.  Usett denne gang. 

Så var det å finne frem GPSen og beregne tid for hjemkomst, og meddele dette til fansen, som tok vel i mot meg også denne gang, skjønt hun grein på nesa selv om hun stod to meter fra meg og sa:  "Du lukter bål".

Og så gikk vi inn.

PS.  På veien ned så jeg de første vårtegn, en stadig mer svulmende bekk

[Nissemor]

Å så herlig og ukomplisert

[jenspetter]

Hei

 

Bål har en magisk virkning på de aller fleste. Nå er det vel litt delte meninger om hvor lenge mennesket (som vi kjenner det) har ruslet rundt på kloden,mem jeg er helt sikker på at den dagen de fyrte bål for første gang var en skikkelig opptur. Kanskje dette er noe vi har med som arv eller ligger dypt inni oss et sted

[+Tom42]

  jenspetter skrev (På 17.3.2016 den 6.32):

Hei

 

Bål har en magisk virkning på de aller fleste. Nå er det vel litt delte meninger om hvor lenge mennesket (som vi kjenner det) har ruslet rundt på kloden,mem jeg er helt sikker på at den dagen de fyrte bål for første gang var en skikkelig opptur. Kanskje dette er noe vi har med som arv eller ligger dypt inni oss et sted

Ekspander  

Min kone har alltid sagt at jeg er født 4000 år for sent. 

 

 

 

[Wibbo]

Sitta å glo inn i bålet seint på kvelden er steinalder TV

[Mizzy]

Takk for lesingen:) Netter ute i naturen er magisk for kropp og sinn