Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 4 (Frihetsli-Ritsem)

[Smaltur]

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre)

9. til 24. august 2015

 

Overnattinger:

Ole Nergård bua (Statskog)

Vuomahytta (Troms turlag DNT)

Gaskahytta (Troms turlag DNT)

Altevannhytta (Troms turlag DNT)

Lappjordhytta (Troms turlag DNT)

Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT)

Hunddalshytta (NOT DNT)

Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter

Cunojohka (telt)

Caihnavaggihytta (NOT DNT)

Gautelishytta (NOT DNT)

Hukejavristugan (STF)

Sitasjavre (telt)

Ritsem fjellstation (STF)

Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur.

Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen.

Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua.

Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen.

Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015.

Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén.

Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig.

 

Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet…

Altevannet.

En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere.

 

Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt.

4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen.

Langs elva ved Salvasvaggi.

Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert.

Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget.

Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen.

Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel.

Rallarkirkegården ved Bjørkliden.

Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger.

Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen.

Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua.

Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen.

Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet.

Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta.

Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk.

 

På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen.

DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret.

Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres.

Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap.

På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august.

 

Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt.

Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet.

Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter.

Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes.

Isen går seint i år.

Gautelisvannet mot Gautelishytta.

De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek.

Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg.

No wheel drive ved Akkajaure.

Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation.

Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

[rune1974]

Flotte bilder og turrapport, tak for gensyn med fjellene rundt om Narvik, hvor jeg selv har været.

[AK74]

Fin rapport fra flotte områder

[Wenke Johannessen]

flotte bilder Og info!