Våre sterkeste fjellopplevelser

[morten]

Fjellet er rikt på sterke, sjelsettende opplevelser for dem som går ut og leter dem opp... Det trenger ikke en gang være de på papiret tøffeste opplevelsene som gjør et sterkest, følelsesmessig inntrykk..

Det kunne vært interessant å høre om sterke naturinntrykk i fjellet som folk har hatt..

Selv vil jeg trekke frem en blant mange. Det var påska i år med start fra Billingen i Skjåk ved midnatt. Turen gikk i for oss helt ukjent terreng. Det var en mild natt. Fullmåne, men delvis skjult bak en dis. Opplevelsene stod i kø. Sterkest av alle var kanskje starten. Det er noen enorme, krokete furutrær som vokser her, helt opp mot tregrensen, i seg selv et fenomen. Men i det sølvgrå månelyset ble de forandret til enorme skogstroll, alle med sine egne karaktertrekk. En lang arm her, en krokete nese der, osv. Det var slik at du bare ventet på at de skulle begynne å bevege på seg.

Senere på natta befant vi oss langt inne i fjellet, i et matt månelys, mer enn 10 km fra nærmeste menneske. Det var sterkt å være her mutters alene i ukjente omgivelser. Det virket enda mer storslagent da.

Soloppgangen ble nesten en kitsch-nedtur etter den stemningsfulle natta!

Spesielle opplevelser som har gjort sterkt inntrykk på andre? Hansken er kastet!

[Tom]

1. Da en villrein passerte over bandet nedenfor teltplassen min i Vest-Hurrungane ved solnedgang. Et mektig syn.

2. Da vi ble sittende fast på Østre Torfinnstind i tåke og snø, og ikke fant riktig renne ned. Flere ganger surret vi ned i renner som endte i stup, og det virket ganske håpløst. Så kom noen småfugler, og fløy bort til noen steiner et stykke bortenfor. Der satt de å så på oss. "Kanskje et tegn fra oven", sa fattern halvt på spøk. Vi gikk bort dit fuglene satt og fant rette renna ned.

3. Seiersgleden over å nå Skarstind, Nåla, travversen av Uradalsryggen, Dyrhaugsryggen.

4. På Østre Memurutindene. Passerte snørygg i tett tåke, visste ikke hvor den endte. Da jeg var forbi denne måtte jeg balansere på løse steiner i bratt fjellside. Under var det islagte sva og stup. Snøen pisket i ansiktet selv om det var i juli. Jeg ba høyt til gud selv om jeg ikke er religiøs.

5. Samtale med en tidligere brefører i 60-årene på Leirvassbu. En av de mest spennende samtaler jeg har hatt om fjellet, og et av de mest sympatiske mennesker jeg har møtt.

[Siri Kiviranta]

Det er mange turar som set godt i minnet, på kvar sine måtar. Når dagane på kontor og arbeid blir for mange og for lange, uten at eg får komme meg til fjells tenker eg ofte på denne turen.

Ein haustdag for nokre år sidan var humøret tydeleg prega av to ting, altfor mange og lange dagar med arbeid på kontor og at regnet og skodda hadde ligge lavt i fjellet lenge (slik den berre kan gjere mellom fjord og fjell enkelte stader på vestlandet) .

Eg og ein kollega kom fram til at det var berre ein ting å gjere, komme seg til fjells. Skodda låg mellom fjella, men vi kunne sjå at det var sol og blå himmel høgare oppe. Vi tok dagen fri frå arbeid og avgjorde raskt at Trollenykjen var ein fin tur. Det tok ikkje lang tid før vi kom inn i skodda. Turen opp til setra er bratt men, til høgre vi kom, til raskare gjekk beina, heile kroppen lengta etter å komme opp av den tunge skodda, til lyset og fridomen. Når vi hadde passert setra låg det eit florlett lag med snø. Enkelte stadar var det frose is på stein og berg, så vi måtte passe på stega våre.

Litt av ei kjensle å kunne setje seg på toppen, sjå ut over skoddehavet, alle fjella som stakk opp, haustfargane, den blå himmelen og sola. Rett og slett velvære og fridom.

[Kjell-Erik]

Sterke naturintrykk? Så mange...

Små pene bekker om morgenen som er blitt til kraftige elver om ettermiddagen.

Solstek, svetting og mygg

Plutselig værforandring. Midt i skyene på toppen av et fjell med regn og snø og nesten 0 sikt. Hvor er veien tilbake?

Den utrolige variasjonen i et landskap som ved første blikk kun har stein, noen bortglemte gresstuster, snø og vann.

Det å oppleve kun en enkel isolert lyd, uten forstyrrelse av andre lyder: en ensom fugl, en bekk, en stein som løsner og faller nedover en fjellside.

Stoltheten og gleden ved å ha nådd en topp som jeg ikke visste så sikkert om jeg ville kunne nå.

Likevel er det to bilder som ikke har noe med høye fjell å gjøre som først og fremst har blitt sittende igjen på netthinnen:

Etter en nesten søvnløs natt med blant annet 4 usynkroniserte snorkere i sovesal på Gjendesheim gitt opp og stått opp klokken fem. Og så kontrasten: Utenfor ingen annen lyd enn elven. Morgenlys over en stille og trolsk Gjende: skygger, fjell som speiler seg i vannet, pastell-farver. Et minutt - eller var det en time - , tid spilte ingen rolle, bare her og nå var viktig.

Et par timer senere på vei oppover åssiden retning Bessvatn. Helt alene. Under meg en enorm menneskemengde som venter på båten til Memurubu. Senere på dagen på Besshøe. Igjen helt alene. En endeløs rekke av "maur" på vei over Besseggen.

Hva er for meg naturopplevelse? To helt forskjellige: inntrykkene jeg deler med f.eks. mine barn - en felles opplevelse - noe vi har sammen resten av livet. På den annen side inntrykkene som ikke er forstyrret av at andre er tilstede. På en eller annen måte er de skarpere, går de dypere.

[Nils]

Sterke naturopplevelser ja. Noe av det jeg husker best er:

* Da vi ruslet ned fra toppen av Surtningssui Ø-1 (2302 moh) og stillheten plutselig ble avbrutt av kraftige vingeslag. En kongeørn fløy bare noen meter foran oss , et mektig syn!

* Den eneste gangen jeg til nå har måttet dra opp kompasset på en tur for å finne rett vei var på Nautgardstind i slutten av august for 11 år siden. Over 2100 meter var det 30 cm nysnø og i tillegg hadde vi tett tåke. Du føler deg litt "lost" når det eneste du ser er bakken rett under deg. Der måtte vi ta ut kompasskurs for å sikte ut riktig retning.

* Første gang vi var på Glittertind, en skitur i mai. Lavt skydekke dekket toppen av og til, men vi satset på at det holdt seg unna da vi var på toppen. Men dengang ei! Ved 2300 meters høyde kom tunge skyer drivende inn og vinden økte på, og da vi nærmet oss toppen begynte det i tillegg å snø. Ikke spesielt trivelig når det ble vanskelig å se hvor langt mot nord vi kunne gå, hvor sluttet snøskavlen? Vi listet oss ihvertfall til toppunktet (tror vi), hvor vi heiste det norske flagget i kuling, snøvær og tåke. Full pakke m.a.o!

* Eller da vi trasket ned fra store Austabotntind i slutten av september og fikk et helt utrolig nydelig lys da solen gikk ned i vest. Alt ble knallgult, vi kastet lange skygger tilbake mot Austabotntind som etterhvert forsvant i en tåkedott som klynget seg rundt toppen.

Flere opplevelser dukker opp, men det er noe av det som dukker først opp i mengden av storslåtte naturopplevelser jeg har opplevd.

Nils

[Bear]

Mest spesielle tur var min første tur i Jotunheimen, hadde med venninne som besøkte fra England, hadde møtt hu i Spania samme sommeren, en måned før.

Hun ville se fjell og sjø. Og hadde gjort alt og mye mer, og vi hadde spart fjellet til de siste dagene av hennes opphold. Ettersom jeg kun har sett snødekte påskefjell, mista jeg helt pusten da vi ankom Beito og kjørte litt forbi der.

Med kontrasten av fjellet, hun som så utover det. Og et skilt som det stod : "Norges beste pultost", skjønnte jeg at jeg var solgt! Vi hadde leid en hytta, og turene skulle bli mange. Men når vi kom til hytta, kom vi aldri oss ut!

[Stian]

Mine sterkeste fjellturopplevelser:

1. Bestige Surtiningssui i Juli i snøvær. Følelsen av å nå et fysisk mål når utfordringen ble psykisk vanskelig. Det var nok dette som gjorde at jeg fikk sansen for toppsamling. Selvrealisering. (www.ztian.net/surtiningsui.htm) 2001

2. Toppeggen på Austabotntind. Det å vite at mange har gått opp til toppen uten sikringsutstyr. (Bla deg morten) Ærefrykt og respekt. Så tøff var jeg når jeg skulle prøve: (www.ztian.net/austabotn.htm) 2003

3. Leirungsdalen. Rett og slett en fantastisk naturopplevelse. (www.ztian.net/leirungsdalen.htm) 2002

4. En morgen etter en mislykket bestigning av Knutsholstind ved Gjendebu. Himmelen var helt blå og vannet lå helt krystallklart. (http://www.ztian.net/dag2gjende1.jpg) Bildet er tatt når vi ankom Gjendesheim. 2002

Kunne sikkert hatt sterkere opplevelser, men det er et fåtall av mine kamerater fra Oslo som søker det samme. Så da blir det med dette.

Stian

[Torgeir]

Mine sterkeste turopplevelser... Ikke lett å rangere dem, men skal nevne noen...

En sommerdag helt alene på Mugna (Kalvehøgdi Ø-1 hvis jeg ikke ta helt feil). Det hadde vært sol tidligere på dagen, så fjellet var varmt. Nå var det kullsorte skyer rett over meg, og en intens trykkende stemning. Der satt jeg på kanten og så ned på breen og de to tjerna innerst i Leirungsdalen.. En sterk opplevelse; blir nesten "ruset" hver gang jeg tenker på det.

En annen intens opplevelse; da jeg plutselig sto midt oppe i et steinras mellom Kristenbreen og Alvbreen i Jotunheimen. Hadde så mye flaks at jeg nesten burde takke høyere makter. Nesten..

Tur til Kluftnosi på Hemsedalsfjellet (like ved stien mellom Sulebu og Breistølen). Jeg rundet en liten hammer, og der skvatt en reinsbukk opp rett foran meg. Den gikk noen skritt unna, og ble stående å snøfte litt. Så forsvant den i flott trav.

Til slutt en spesiell opplevelse i tåka over Høgevaglen. Sikten var så kort at det ble vanskelig å se fra varde til varde. Da dukket en ravn opp. Den satte seg på varden foran og skrek og flakset med vingene. Da jeg nærmet meg fløy den videre til neste varde, som om den ville vise vei Slik fortsatte det til jeg var nede ved det første tjernet innenfor Høgevaglen, der forsvant den. Men da var også tåka borte.. Artig opplevelse!

[Kim]

Tja.. Det skjedde nok noe i hodet mitt da jeg var fire og nådde toppen av Gaustatoppen (med en hjelpende far bak som dyttet meg). Flerdagers-turen i Jotunheimen med telt da jeg var sju år sitter utrolig godt igjen. Alt regnværet og sekken jeg bar - med to kneipbrød oppi.

En sylskarp dag på Nordmøre (Harstadfjellet) i 1992, med gummistøvler på den steinharde sommersnøen. Havet, luften og følelsen, jo - sterk opplevelse som virkelig vekket interessen for fjellet.

Andre store opplevelser: Snøhetta i 2000, for 5. gang. Hettpiggen skulle prøves nok en gang. Regnet pøset ned, tett tåke og forferdelig sleipt. Men, jeg ville prøve. En voldsom uro i kroppen da jeg ledet oppover i tåka og vinden. Sikringene ble plassert nøye (min andre klatretur i høyfjellet). Toppen ble nådd - en stor seier!

Ellers må vil jeg nok trekke frem turene i Hurrungane denne sommeren. Det å stå på Nordre Skagastølstind i bare shortsen kl 0230 om natta, og derfra se ned på Turtagrø hvor lysene ble slukket. Fortsettelsen mot V-skaret hvor soloppgangen brant seg fast i hukommelsen. Rappelltauet som satt seg fast ned fra Vesle Skagastølstinden og følelsen av å nå toppen av Store Skagastølstinden.

Andre opplevelser... Jerven som løp fra oss i Lesjafjellet og bjørnen som brautet i skogen i Rendalen... nei, ingenting gjør så sterkt inntrykk på meg som livet i naturen!

[Geir Ralle]

Jeg og en arbeidskamerat i juli da vi hadde lagt turen opp mot surtningshui,en julidag i overskyet vær.Vi hadde tenkt og gi opp halveis da været ble dårlig og usikkert,men som de "tøffe" vi er fortsatte vi med regn nesten på topp blåste kraftig gjorde det og.Men vi hadde da fått for oss at vi måtte nå toppen,vi møtte far og datter på vei ned som syntes synd på oss, uheldig som vi var mente de pga været.De hadde vært på toppen i strålende vær,vi kom opp omsider, satt og tok oss noen brødblingser,og en kopp kaffe.Etter ca 5 min åpnet skyene seg plutselig og vi ble da helt ville, og pang for et syn utover jotunheimen vi fikk.Møkkaværet var plutselig glemt og turen ble fantastisk.Vi møtte ellers på en skokk med reinsdyr på vei oppover.Denne turen kan annbefales alle!!

[+Rino Holt Larsen]

I sommer var jeg med på reingjerde på Tjeldøya like ved Hinnøya. Jeg og to andre utgjorde "sydlaget" som fikk i oppgave å lokalisere reinen og jage den nordover til reingjerdet.

Noe under halve flokken hadde gått langt opp i fjellskrenten, så de to andre i laget skulle gå opp for å jage den ned til de andre.

Jeg sto igjen og voktet.

Så kom tåken, og den ble i løpet av cirka 10 minutter utrolig tykk. Regnet pøste ned noe vederstyggelig, så jeg søkte ly under en liten fjellhylle.

Etter en times tid hørte jeg et forferdelig bulder. Stakk hodet ut og så et stenras en 15-20 meter bortenfor der jeg satt.

Akkurat da følte jeg meg litt, litt liten

[Gjest Anonymous]

Hej

Nordlys er så klart den sterkeste oplevelsen til fjells uansett årstiden. Jeg så ennå engan dette naturens lysshow på Øyerfjellet i august.

Hilsen

Elgen

[il Camoscio]

Här är några av mina starkaste minnen.

Olavsbu-Torfinsbu augusti 94, en av två dagar med vackert väder;

min femtioårsdag.

Dovrefjell 97, den fantastiska sommaren, den oväntade variationen, och att

det faktiskt gick, trots att min häl var så dålig att den senare måste opereras.

Tafjord 99, den mycket speciella atmosfären kring Tjönnebu och den följande

vanskliga passagen utmed Illstigvatnet, där jag fick klänga över en utskjutande

sten för att komma vidare.

Finse-Gjendebu 00,

Hjelledalen, ett vad som kunde ha gått mycket illa - älven tog mig.

Breheimen 01, den mäktiga övergången från Skridlaupbu till Slaeom,

med fem timmar bara uppför genom alla tänkbara klimat- och vegetationszoner. Och inte en människa de två första dagarna.

Jotunheimen 02, en tiodagars tälttur som började med ett pukslag, upp genom

Leriungsdalen (där alla vandrare hade tält och var utlänningar!)

och där jag under bästa möjliga förhållanden upplevde största möjliga ensamhet i ett av Norges mest överlupna områden. På etappen Slötabotn-

Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien), med den besvärliga

passagen vid Kvitevatnet mötte jag inte en enda människa!

Turen Finse-Memurubu 03, där jag denna gång rundade Hjelledalen,

dvs. gick in iden österifrån och äntligen blev vän med den!

Från mina många turer söderöver:

När jag gick vilse i Val Soulcem i Pyreneerna 01 och tack var det fick det

perfekta tältlägret.

Cirque de la Solitude på Korsika 02,

http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html

eller i somras i franska Alperna när jag fick se en varg på nära håll.

[Gjest Anonymous]

Sitat: "På etappen Slötabotn-

Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien)", patriot som jeg er

[Gjest Anonymous]

* Da vi ruslet ned fra toppen av Surtningssui Ø-1 (2302 moh) og stillheten plutselig ble avbrutt av kraftige vingeslag. En kongeørn fløy bare noen meter foran oss , et mektig syn!

Hei!

Jeg er ny her på forumet, og synes det er mye interessant lesning

Og jeg kan absolutt identifisere meg med kongeørn-opplevelsen til Nils. I fjor var jeg med dugnadsgruppa til Stavanger Turistforening til Stranddalshytta i Suldalsheiene. Slike turer innebærer vanligvis ikke kun arbeid, så jeg tok meg en kort ettermiddagstur med fiskestanga i traktene øst for hytta. På tilbaketuren gikk jeg langs en skråning, smånynnende i mine egne tanker. Plutselig ser jeg i gråsonen noe som beveger seg. Bare 20-30 meter fra meg tar en ung kongeørn av med mektige vingeslag og flyr tungt,majestetisk tvers over dalen. Jeg bare står og måper, mens jeg nærmest paralysert av ærefrykt uttrykker et gjentagende "ojojoj" . Selv Finn Søhol fra de gamle tenniskampene på NRK på 70-80-tallet kunne ikke sagt det med mer innlevelse . Hårene reiste seg på hele kroppen, så det nesten føltes trangt under klærne og jeg ble grepet av en enorm takknemlighet og tilfredshet

Andre dyreopplevelser:

Da jeg kommer fra Vinje i Telemark, har jeg hatt mange fine opplevelser, spesielt på fisketurer.

Elg - Jeg har opplevd at en flott elg en gang gikk ned til vannet jeg stod og fisket i og begynte å beite bare noen titalls meter i fra meg. Nesten kitsch! Da skal jeg love at sluken fikk lov til å synke til bunns.

Bever - flere ganger på oter-turer på Vinjevannet, har vi hatt nær-båten opplevelser med bever. En gang en svær hanne med sølvgrå rygg, nesten som å ha en hval under båten

Fugl - For en del år siden var det mye snakk om Canada-gjess. En gang jeg var og fisket i tjønna i hjembygda, såg jeg en Canada-gås komme svømmende. Den svømte mot der jeg stod og fisket, og stoppet ikke! Jeg måtte faktisk flytte meg, så den kunne komme opp på land! Så gikk den bare videre innover skogen bak vannet. Hadde den reir der, eller var det andre ting som drev den. Det var nesten litt skummelt å oppleve en så lav grad av frykt for menneske...

Etter en strevsom solotur (mye endorfiner pga ufattelig vonde ben!) hjemover fra Normannslågen på H-vidda til P-plass ved Trondsbu, ble jeg rørt til tårer av synet av elva (Bjoreio), som låg badet i ettermiddagssol. den skein som en Nasjonal Gitar, som Paul Simon synger.. . Kombinasjon av Neil Young på full guffe i bilen, trøtthet og masse endorfiner i kroppen gjorde meg lettrørt...

Ellers er det bare å si at naturen ligger de, nyt den

[Skimten]

Dette klassifiseres kanskje ikke som "fjell" men i det høyeste grad villmark: Fottur fra Sassenfjorden til Longyearbyen på Svalbard. Vi ble satt iland med gummibåt fra en litt større båt og da båten reiste utover sto vi der med det vi trengte for noen dager ute: mat telt, soveposer og våpen. Det var langt til folk (og - heldigvis -ikke mobildekning). Så var det å sette igang å gå da. Flott natur, så mye rein, gjess og en liten polarrev. Da vi slo oss til for kvelden spente vi opp snublebluss i et perimeter rundt teltet og satset på å ikke få besøk av en stor hvit en. Gudbedre så stille det var når vi kom oss litt unna elvene. Elvene var strie og fulle av slam, så det tok en stund å få krysset noen av dem. Ekvidistansen spilte oss også et puss (40 m), så det ble mer opp og ned enn vi strengt tatt regnet med på grunn av "bekker" som hadde gravd dypt i terrenget. Da vi kom frem til Longyearbyen noen dager senere "satt" turen med tunge sekker godt i beina, men takket være staver så gikk det ganske lett (stavene var utmerket til bruk under vading og som stolper for snubleblussene også..). Det var en opplevelse jeg kunne tenke meg å gjenoppleve.

[ods]

Dette er 13 år siden. Gjennom en turkamerat var jeg blitt invitert til å bli med på en tur til Chamonix for å forsøke en vinterbestigning av Mont Blanc. Initiativet til turen var tatt av en ”norsk” franskmann, Alain. Han hadde sertifikat for fjellføring i Alpene og skulle være turleder. Vi var nærmere 30 stykker og jeg kjente bare han som inviterte meg og en annen turkamerat fra norske fjell. Første dagen der nede skulle vi ta en aklimatiseringstur med en overnatting på Argentiere-hytta på 2500 m. Vi startet med å ta gondolbanen opp til Grands Montets på ca 3300 m på nordvest-ryggen av Aiguille Verte. Derfra er det en ganske bratt nedkjøring på nærmere 1000 høydemeter til Argentierebreen. Etter et stykke stoppet vi ved en nunatak for å samle troppene ettersom det var blitt stor sprik i laget. Men vi var ikke alene, og etterhvert var det ganske mange mennesker som stoppet opp der samtidig som tåka begynte å tette seg til. Jeg ser da at noen stykker går ut mot høyre for å kjøre ned på sydsiden av nunataken. Jeg trodde det var noen av våre og la etter. Det ble etterhvert temmelig bratt og jeg hadde den fulle hyre med å henge med ettersom jeg bare er en middelmådig telemarkskjører. Men teknikken deres avslørte at dette ikke var av våre folk, men mellomeuropere. Til slutt var jeg så stiv i leggene at jeg måtte slippe dem, og de forsvant i tåka. Vi hadde allerede steget ned flere hundre høydemeter så det var uaktuelt å gå opp igjen. Det var forsåvidt ingen fare ettersom jeg hadde sporet deres å følge. Det gikk i siksak mellom store bresprekker i bratt terreng. Dette var min første tur til Alpene så jeg var en novise i alpesammenheng. Jeg følte meg dermed ikke helt tilfreds med situasjonen. Etterhvert nådde jeg ned på den flate Argentierebreen. Her gikk det spor i flere retninger. Hvad nuh. Jeg hadde ennå ikke fått anskaffet kart. Jeg prøvde to-tre rop på Alain, men de bare forsvant ut i den tette tåka. Ingen respons. Mens jeg står og funderer på hvordan jeg skal gripe dette an, hever tåka seg noen meter og gir sikt de nederste metrene over breen. Da oppdager jeg et lag gående langs fjellsiden på den andre siden av breen. Det var oppmuntrende å se mennesker. Jeg håpet det var av mine og spurtet tvers over breen. Etterpå fikk jeg vite at to skiløpere hadde omkommet i en bresprekk i nærheten noen uker tidligere. Stor var min skuffelse da jeg tok igjen laget og oppdaget at det var tyskere. Jeg spurte om de hadde sett en gruppe nordmenn der de kom fra, men det hadde de ikke. De skulle også til hytta så jeg bestemte meg for å følge dem. Jeg skrev i snøen ved siden av sporet at jeg hadde gått til hytta i tilfelle mine folk skulle komme samme veien. På hytta meldte jeg meg for verten og fortalte hvilken gruppe jeg tilhørte og hvorfor jeg kom alene. Jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet overfor Alain. Hva måtte han tenke, han hadde jo ansvaret for oss. Etterpå fikk jeg høre at mine to turkamerater fra norske fjell hadde trøstet ham med at ”Oddvar er sikkert kommet fram til hytta”. Det gikk timer og ingen kom. Jeg begynte å bli virkelig engstelig for de andre. Etterhvert begynte det å skumre. Hva kunne ha skjedd, hadde de på grunn av tåka dratt nedover breen og tilbake til dalen. Jeg ba verten om å ringe hotellet for å høre om de var returnert. Men der hadde ingen dukket opp. Etter en stund kommer verten bort til meg og sier (oversatt fra et dårlig engelsk): ”Vi venter et kvarter, og er de ikke dukket opp da, rekvirerer jeg redningsaksjon”. Herregud, tenkte jeg, dette blir dyrt. Jeg følte vel som våre finske venner, Pekka og Jorma som var kjent for sine utagerende fester hvor de gikk berserk og i ettertid måtte betale erstatning for skadene de hadde forvoldt. Kvelden før det tyske angrepet på Narvik, hadde de tatt inn på hotell der for å ha en storfest. Deres hotell unngikk bomberegnet om natten. Om morgenen står Jorma opp av sengen, og uvitende om nattens begivenheter går han bort til vinduet og skuer ut over en by i ruiner. Han snur seg mot sin kamerat og utbryter: ”Pekka, Pekka, kom ock titta. Dette kan vi inte betala”. Nok om det. Det ble et ulidelig langt kvarter å sitte i vinduet og vente. Plutselig ser jeg Alain runde hjørnet på hytta. Overlykkelig roper jeg til verten: ”De kommer”. Jeg løper ut og omfavner Alain. Hvem som var mest glad av oss, vet jeg ikke. Årsaken til at de hadde brukt så lang tid var at de hadde benyttet en ganske lang omvei for å få en slakere og tryggere nedkjøring pluss at det hadde blitt mye styr med innbinding i tau på Argentierebreen. Det ene tauet var jo i min sekk, så de ble mange i hvert tau.

Forøvrig kom vi oss ikke på Mont Blanc på grunn av store snøfall og derav stor snøskredfare. Det første laget (fire stykker) som prøvde seg etter at vi forlot Chamonix, omkom etter utglidning på Bosses Ridge (normalveien). Men vi hadde en flott uke likevel med bl a en uforglemmelig nedkjøring Valle Blanche fra Aiguille de Midi til enden av Mer de Glace i fantastiske omgivelser.

[Gjest Anonymous]

Forøvrig kom vi oss ikke på Mont Blanc på grunn av store snøfall og derav stor snøskredfare. Det første laget (fire stykker) som prøvde seg etter at vi forlot Chamonix, omkom etter utglidning på Bosses Ridge (normalveien).

Takk for fin rapport, "ods". Den fremkalte en del minner. Bosses ga vitterlig kiling i magen, men å se Mt. Blanc "ramle sammen" var hakket verre.

Fra dagboken:

"....After 45 minutes, two people decided to cross the Couloir. As they were half way over, I looked up and saw a shiny, giant, silent chunk of rock come flying through the air. "Rooockk", I yelled, which was immediately translated into 4 other languages. "Very large rock", I whispered to myself and took cover. I watched the guys in the Couloir run across while everyone was yelling. There was no time for them to get off the ridge, and they could do little but squeeze into the mountain on the other side. I gave them little chance, as the stonefall was truly of the serious sort. Bjørn told me that the fun was over. I silently agreed. The hike wasn't trivial anymore"

Sterke inntrykk, selv om det utrolig nok gikk bra med disse to. 10 døde på fjellet den uken jeg var i Chamonix.

http://impact.ii.uib.no/arnt/Peaks/mtblanc.html

[ods]

Dette er ikke akkurat minner om flotte naturopplevelser (forresten er det jo det også, levende vesener er også natur), men skitt au, et minne er det lell.

Påsken 1989. Under nedkjøringen til Breistølen hadde vi passert et lite amerikansk følge. Etter å ha fått tildelt rom på Breistølen spurte jeg om dusjen, men verten sa at den ikke var klar ennå. Etter å ha ventet en tid, gjorde jeg meg klar til å gå ned for å dusje. Jeg kledde av meg i garderoben og trådte inn i dusjen i Adams drakt. Til min store forbauselse så jeg at inne i det store dusjrommet var både menn og kvinner. Vel, vel tenkte jeg, er det felles dusj så gjør det ikke meg noe, snarere tvert i mot. Etter å ha dusjet ferdig og steget ut av min bås, kommer det en amerikansk dame bort til meg, lar blikket gli oppover min nakne kropp og sier: ”I admire your telemark”. I forfjamselsen var jeg på nippet til å svare: ”Is that what you call it in the US”, før det gikk opp for meg hva hun siktet til.

[Tom]

Hehehe, herlig. Fellesdusj skulle vært langt mer utbredt.

[Svein]

Etter en skitur i YtreStandaldalen sist vår var vi vitne til et snøras som løsnet øverst under Tungremtindane, stoppet ikke før det hadde nådd Hjørundfjorden godt og vel 1000-1100m lenger nede. Båter som kjørte bort til de enorme snømassene som fløt i fjorden ble bare små prikker. Buldringa og synet av raset var et mektig syn. Kunne merke at trykket i luften endret seg. Folk som bor under de bratte og høye fjellene langs hele vestlandet har dette som "hverdagskost" hver vinter.....

[gi]

Eg og ein kollega kom fram til at det var berre ein ting å gjere, komme seg til fjells. Skodda låg mellom fjella, men vi kunne sjå at det var sol og blå himmel høgare oppe. Vi tok dagen fri frå arbeid og avgjorde raskt at Trollenykjen var ein fin tur. Det tok ikkje lang tid før vi kom inn i skodda. Turen opp til setra er bratt men, til høgre vi kom, til raskare gjekk beina, heile kroppen lengta etter å komme opp av den tunge skodda, til lyset og fridomen. Når vi hadde passert setra låg det eit florlett lag med snø. Enkelte stadar var det frose is på stein og berg, så vi måtte passe på stega våre.

Litt av ei kjensle å kunne setje seg på toppen, sjå ut over skoddehavet, alle fjella som stakk opp, haustfargane, den blå himmelen og sola. Rett og slett velvære og fridom.

Har også starta i tett tåke og vore på tur over tåkehavet, for deretter å gå ned i tåka igjen. Spesiell oppleving

Men, kor ligg Trollenykjen ?

Geir

[Nils]

Etter en skitur i YtreStandaldalen sist vår var vi vitne til et snøras som løsnet øverst under Tungremtindane, stoppet ikke før det hadde nådd Hjørundfjorden godt og vel 1000-1100m lenger nede. Båter som kjørte bort til de enorme snømassene som fløt i fjorden ble bare små prikker. Buldringa og synet av raset var et mektig syn. Kunne merke at trykket i luften endret seg. Folk som bor under de bratte og høye fjellene langs hele vestlandet har dette som "hverdagskost" hver vinter.....

Ja snøskred kan være et mektig syn Svein! Vi hadde selv en litt skremmende opplevelse av et skred for noen år siden, ikke farlig for oss, men for noen klatrere i nordveggen på Skardstind!

Vi gikk i østkanten av Heimre Illåbreen på vei sørover mot Skardstind. Da vi var ca 1 km unna den 300 meter loddrette nordveggen på Skardstind løsner en stor skavl på toppen av fjellet og dundrer i breen under. Det romla i fjellsidene som under et tordenvær. Litt sjokk fikk vi da vi ved nærmere øyesyn så 2 klatrere som hang i veggen der snøen nettopp hadde rast ned, tydeligvis på utsiden av klatrerne

Litt senere da vi var kommet opp i skaret mellom de 2 Heimre Illåbretindene (2170 og 2175 moh) og altså var kun noen hundre meter unna Skardstind, så vi de 2 klatrerne var kommet ned og hadde kommet litt ut på breen. Da løsner resten av skavlen på toppen av Skardstind og smeller ned i breen bak klatrerne. Skal si vi satt der med store øyne og måpte! Noen hadde ihvertfall hellet med seg den dagen.

[Lena]

Kanskje ikke noe som kan kalles en direkte fjellopplevelse, men veldig hyggelig likevel: hadde med 8 stykker på organisert tur på Hamperokken rett sør for Tromsø for noen år siden. Litt krevende fjell, med vandring på lang egg og en smule bratt mot slutten. Etter endt, og vellykket tur kom en av deltakerne bort og sa hun aldri hadde kommet seg på dette fjellet uten meg. Og nå kunne hun si til alle hun kjente at hun hadde vært der!

Tror det er det beste komplimentet jeg har fått noen gang

Godt å kunne gjøre andre folk glad i fjellet, og å få dem til å tørre noe de trodde de ikke ville greie!

[Spinoza]

Alenetur i Vest-Jotunheimen. Startet med å gå opp en vårgrønn Utladal. Fikk med meg Vettisfossen før jeg gikk opp på Vettismorki hvor asken etter den nylig nedbrente Ingjerdbu enda ikke hadde rukket å bli kald. Fortsatte turen opp Morka-Koldedalen. Urskog og kjempestore stammer ble avløst av myrlandskap og etter hvert høyfjell. Under en pause kommer en fjellvåk eller en ung ørn brasende ut fra krattet rett bak meg og seiler bort. Møter ellers både hjort og ryper før jeg legger fra meg storsekken oppe ved Andrevannet. Fin kveldstur opp til Falketind med utsikt til nesten hva du vil. Overnatting i fjellduk ved foten av Falketind. Sovner mens sola maler landskapet i vest rødt...på St.Hansaften.

Dagen etterpå ventet Urdanostind.