Toppturer, et utdebatert tema

[Julia]

Jeg lurte ikke Julia Jeg syns bare det er underlig at hvordan vegetasjonen er, skal ha noen betydning for toppfølelsen...

For å få en ordentlig "toppfølelse" er det viktig at toppen ligger over omgivelsene, helst. For en ordentlig "fjellfølelse" bør utsikten være til andre fjell rundt omkring (for toppfølelsen sin del kan utsikten godt være over hav og land). For hverken topp- eller fjellfølelsen skal det vokse skog på toppen som hindrer utsikten og som får en til å følse seg til å være i skogen i stedet for på toppen, så ja, vegetasjonen har absolutt noe å si. Is og snø på toppen er digg. Da får man følelsen av å være riktig så høyt oppe . Det hat du ikke på en gressbevokst haug i et åslandskap.

[Julia]

De 1800-2469 du har nevnt flere ganger, gjelder ikke nordvestlandsfjell. For her starter breene på ca 1000m. I Jotunheimen må dere adskillige hundre meter lenger opp...

Det har med nedbørsmengdene å gjøre Svein, ikke bare med temperaturer. Kystbreer er gjerne breer som oppstår pga masse stigningsnedbør mot fjellet. Det er klart at Innlandet med sin mindre nedbør har breene lengre oppe, da er det med pga temperaturene at snøen blir liggendes året rundt og breer dannes.

[Gjest Anonymous]

For å få en ordentlig "toppfølelse" er det viktig at toppen ligger over omgivelsene, helst. For en ordentlig "fjellfølelse" bør utsikten være til andre fjell rundt omkring (for toppfølelsen sin del kan utsikten godt være over hav og land). For hverken topp- eller fjellfølelsen skal det helst ikke vokse skog på toppen som hindrer utsikten og som får en til å følse seg til å være i skogen i stedet for på toppen, så ja, vegetasjonen har absolutt noe å si. Is og snø på toppen er digg .

Ja, derfor bør du som jeg alltid med motorsag for kutting av fæl vegetasjon og snøkanoer for snølegging så fjellfølelsen kan oppnås når du ønsker det. Og de ganger du ønsker skogsfølelse så tager man bare av overskuddslager med nedhogde trær... .

[Svein]

For å få en ordentlig "toppfølelse" er det viktig at toppen ligger over omgivelsene, helst. For en ordentlig "fjellfølelse" bør utsikten være til andre fjell rundt omkring (for toppfølelsen sin del kan utsikten godt være over hav og land). For hverken topp- eller fjellfølelsen skal det vokse skog på toppen som hindrer utsikten og som får en til å følse seg til å være i skogen i stedet for på toppen, så ja, vegetasjonen har absolutt noe å si.

Høres ut som nesten enhver fjelltopp helt ute på kysten, uavhengig av høyde. Gjelder også så godt som alle fjelltopper over 800-1000m på nordvestlandet.

Is og snø på toppen er digg. Da får man følelsen av å være riktig så høyt oppe

Ja, Risenosa er vel Sunnmørsalpanes Glittertind... selv om det er 900m i høydeforskjell

Det har du ikke på en gressbevokst haug i et åslandskap.

Diskuterer vi hedmark også nå?

Det har med nedbørsmengdene å gjøre Svein, ikke bare med temperaturer. Kystbreer er gjerne breer som oppstår pga masse stigningsnedbør mot fjellet. Det er klart at Innlandet med sin mindre nedbør har breene lengre oppe, da er det med pga temperaturene at snøen blir liggendes året rundt og breer dannes.

Hvordan breer oppstår osv har jeg dessverre ikke kunnskap om. Men logikken forteller meg at hvis klimaet er slik at en bre oppstår, er det dårlige vekstvilkår for vegetasjon... Altså 1000moh ifht vegetasjon på nordvestlandet, er noe helt annet enn 1400m på Valdresflya.

[Bjarne Lindholdt]

Jeg reiser hver år til Jotunheimen med buss til Årdal for å gå på de flotte toppene, fordi reisen er enkel, men i virkeligheten vil jeg hellere til Romsdalsfjella eller Sunnmørefjella for dér å dyrke tinderangel. Fx har jeg stor lyst på Molladalen og tinderne rundt Patchelhytta, men reisen blir for tung med buss. Uten bil blir det for mye å drasse på, og det kommer fort opp i noen ufyselige taxiregninger!

[Julia]

Hvordan breer oppstår osv har jeg dessverre ikke kunnskap om. Men logikken forteller meg at hvis klimaet er slik at en bre oppstår, er det dårlige vekstvilkår for vegetasjon... Altså 1000moh ifht vegetasjon på nordvestlandet, er noe helt annet enn 1400m på Valdresflya.

Ikke ubetinget, nei. Hvis det først og fremst er nedbørsbreer (noe f.eks. Josten eller Folgefonna er), kan det være vel så frodig rundt ellers (tenk på fruktblomstringen i dalene rundt disse breene). Hvis høyden er hovdårsaken (dvs kulden, f.eks. Jotunheimen), blir det ganske karrig rundt.

Selvfølgelig er ikke dette noe fasit, for breer er til syvende og sist alltid nedbørsresultater (uten snø ingen bre, det ser du jo fint i Rondane, der temperaturene absolutt burde tilsi breer).

Breer er grusomt spennende saker (og ja, jeg vet ALTFOR lite om de selv)!

[Tom]

Det er nedbørsmengen som har desidert mest å si for om en bre oppstår i Norge, da hele landet har snø som nedbør fremfor regn i høyden vinterstid. Det er heller ikke så enkelt som at "dersom det er en bre der er det dårlige vekstvilkår". Hvor breen ligger har med topografi å gjøre. Brearmer kan strekke seg ned til områder hvor man gjerne kan dyrke dersom man ønsker det - altså gode vekstvilkår. Det har med bratthet og den mengde snø de øvre delene av breen mottar å gjøre. Ellers er det verd å nevne at breene i Hurrungane går lavt, helt ned mot 1000 moh. I Øst-Jotunheimen må man høyere, ikke fordi det er varmere der, men fordi nedbørsmengdene er vesentlig mindre.

[ozzi]

Jeg reiser hver år til Jotunheimen med buss til Årdal for å gå på de flotte toppene, fordi reisen er enkel, men i virkeligheten vil jeg hellere til Romsdalsfjella eller Sunnmørefjella for dér å dyrke tinderangel. Fx har jeg stor lyst på Molladalen og tinderne rundt Patchelhytta, men reisen blir for tung med buss. Uten bil blir det for mye å drasse på, og det kommer fort opp i noen ufyselige taxiregninger!

Det går direktebuss flere ganger om dagen fra Oslo til Ørsta/Volda eller Ålesund. Det tar ikke så veldig mye lenger tid enn til Årdal.

Widreøe flyr til Ørsta/Volda. Derifra går det buss hver time til Ålesund, forbi Barstadvika som er utgangspunktet for tur i Molladalen. Eventuellt fly til Ålesund, og buss motsatt vei.

Bussen Ålesund-Oslo går forbi Stranda, utgangspunktet for turen til Patchelhytta.

[Tom]

Bjarne, du må kjøpe deg bil. Evt. kan du jo leie en bil for noen dager? Det har vel selv en stakkars danske råd til

[Bjarne Lindholdt]

Det går direktebuss flere ganger om dagen fra Oslo til Ørsta/Volda eller Ålesund. Det tar ikke så veldig mye lenger tid enn til Årdal.

Widreøe flyr til Ørsta/Volda. Derifra går det buss hver time til Ålesund, forbi Barstadvika som er utgangspunktet for tur i Molladalen. Eventuellt fly til Ålesund, og buss motsatt vei.

Bussen Ålesund-Oslo går forbi Stranda, utgangspunktet for turen til Patchelhytta.

Takk, jeg undersøker nærmere.

[Bjarne Lindholdt]

Bjarne, du må kjøpe deg bil. Evt. kan du jo leie en bil for noen dager? Det har vel selv en stakkars danske råd til

Har hatt 3 biler, men har ikke råd med det mere.

[eaa]

Himmel og hav for en debatt.

Mye personlig smak og behag her, og slikt er som kjent umulig å diskutere...

Men siden "alle" andre har gjort det, vil jeg også komme med et par betraktinger:

For det første er jeg for én gangs skyld mye enig med Tom (unntatt personangrepene sjølsagt).

Det er forskjell på toppfølelse og fjellfølelse.

For oss "innlendinger" så er nok fjellfølelsen mer enn bare høyde- og toppfølelsen.

Det har noe med en slags evighetsfølelse å gjøre også, en hjemstavn som du alltid blir glad

over å kunne vende tilbake til. En kjent og kjær verden med tidløse horisonter,

der de samme eldgamle fjellprofiler ruger mørkeblå under gryet, slik de har gjort i tusener av år.

Et uforanderlig landskap som alltid er det samme, som du kan søke trygghet, trøst og forutsigbarhet i,

uansett din egen lille, forgjengelige og personlige situasjon...

"Disse gamle fjell i syningom", sier en kjent strofe.

"Den same vind den heite panna svalar", kvad Aasmund Olavsson Vinje.

Som Tom sa i et ovenstående innlegg et sted:

"Fjellfølelse er én følelse, nemlig følelsen av å være på fjellet.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har et helt følelsesspekter når jeg er på fjellet.

Følelsene dør ikke ut når man kommer dit, snarere tvert imot."

Denne vidløftige grenseløse frihetsfølelsen man får i høgfjellet,

tilfører menneskesinnet noe evig, tidløst, kravløst -

Der oppe hersker stillheten, storheten, skjønnheten.

Og vinden nynner deg den samme strofe som før.

Der kan du gå over evige flyer, streife i dagesvis, og bare se på skyenes vandring over viddene,

høre heiloas sorgsame fløyt under messinghimmelen mot kveld, se regnslepene dra sine grå

kapper langs horisonten et sted, mens myrulla nikker sorgløst i solgangsbrisen...

Det er noe slikt som trekker oss østlendinger.

Vi klarer bare ikke å oppnå denne følelsen i trange styggbratte vestlandslandskap,

der dramatiske stupbratte fjellvegger stenger for horisonten,

og himmelen synes i ei stripe over hodet på deg.

Der fossesjoet aldri hviler i lydbildet,

der toppene er så alpine at de ikke kan inngyte slik ro som større sammenhengende fjellområder gir.

Der irrgrønne bjørke- og gresslier må passeres like nedunder toppen,

og hvor fraværet av avstand blir nesten beklemmende for et menneske som er vant

til fjernblå horisonter og følelsen av nettopp distanse og luft under vingene.

Det hele blir litt for brutalt og trangt på et vis.

Men vakkert? Ja bevares vel! Finnes vel knapt mere slående landskap i hele Norge!

Så kanskje vi ubevisst har arvet en genetisk tilhørighet, som gjennom generasjoner

har preget lynnet til folk? At vi derfor rett og slett prefererer uten bevisst å vite hvorfor?

I minste fall må dette har noe med tilholdssted, turtradisjoner og preferanser å gjøre,

for jeg synes å ane en trend blant vestlendingene, der nettopp storheten og vidheten

i et høyfjellslandskap blir sett på som bare kjedelig.

Et par eksempler:

For de som er vant til at terrenget er alt annet enn flatt, blir det for mye space og mye gamping.

Da er det bedre å gå rett på sak. Men for all del, et og annet besøk er greit nok.

... Men for enkelte er alt over et par km lang innmarsj.

Diskuterer vi Hedmark også nå?

Bare så det er sagt, nordre Hedmark er like mye fjell som Sunnmøre.

Der finnes nemlig fjellarealer, altså renspikket ødemark, noe Sunnmøre totalt mangler.

Videre så har vi da også 4 2k-topper i Hedmark, hvilket jeg mener skulle være mangelvare i Sunnmøre.

Jotunheimen:

Tilgjengeligheten er også tildels dårlig, med lange anmarsjer før det skjer noe.

Tilgjengelighet? Det er jo nettopp det vi ikke søker! Og hvorfor skal det på død og liv "skje noe"...?

Dette viser en slags holdningsforskjell. Vi synes å søke forskjellige ting.

For en østlending er fjellet mye forbundet med tidløshet og ro - sjelefred.

For en vestlending mer med action, moro eller nytte.

Åkke som er, vi er alle her inne av samme grunn.

Vi elsker Norges fjell, og la oss sammen ta vare på dem!

[Tom]

eea,

Selv om jeg på en måte er "programforpliktet" til å ikke gi deg ros, skal jeg legge det vekk. Det er inspirerende å se hvor dyktig du er til å beskrive synsinntrykk, stemninger og følelser. Meget imponerende. Jeg har en idé: Kan ikke du bidra litt til Morten og Julias bøker? Morten skriver også meget bra, men du har en egen stil som ville tilført mye. Hvis det er en i dette landet som gjennom ordet kan forklare uvitende hvor nydelig det er på fjellet, må det være deg. Noen innslag fra eea i bokform ville rett og slett vært svært forfriskende. Talentet ditt bør brukes.

[Svein]

Bare så det er sagt, nordre Hedmark er like mye fjell som Sunnmøre.

Der finnes nemlig fjellarealer, altså renspikket ødemark, noe Sunnmøre totalt mangler.

Videre så har vi da også 4 2k-topper i Hedmark, hvilket jeg mener skulle være mangelvare i Sunnmøre.

Nei, nordre Hedmark har ikke like mye fjell som Sunnmøre - hvis du snakker "mye" som i mange. Det som mangler i høyde tas til gangs igjen i primærfaktor/selvstendig høyde. Hvilket betyr at fjellene er langt brattere, dalene dypere og man får følelsen av å ha gått på en fjelltopp... nesten samme hvor man går.

For en østlending er fjellet mye forbundet med tidløshet og ro - sjelefred.

For en vestlending mer med action, moro eller nytte.

Nei, ikke enig. Jeg drar veldig ofte på aleneturer i fjellet for å slappe av, kose meg, gå timesvis uten å treffe en kjeft - bare meg og fjellet. Det gir sjelefred. 90% av Sunnmørsfjella er egnet til dette. Andre ganger er det action og spenning, men da også like mye gleden av å være på fjellet.

Vi klarer bare ikke å oppnå denne følelsen i trange styggbratte vestlandslandskap,

der dramatiske stupbratte fjellvegger stenger for horisonten,

og himmelen synes i ei stripe over hodet på deg.

Der fossesjoet aldri hviler i lydbildet,

der toppene er så alpine at de ikke inngyter den roen som større sammenhengende fjellområder gir.

Der irrgrønne bjørke- og gresslier må passeres like nedunder toppen,

og hvor fraværet av avstand blir nesten beklemmende for et menneske som er vant

til blå horisonter og følelsen av nettopp distanse og luft under vingene.

Det hele blir litt for brutalt og trangt på et vis.

Men vakkert? Ja bevares vel! Finnes vel knapt mere slående landskap i hele Norge!

Hjem kjære hjem... du syns det er vakkert, jeg syns det er kjedelig. Det kommer av hva man er vant til, hva man søker etter, hva som fenger en. At bjørkelia kan synes 1000m lenger nede er bare positivt, det gir kontraster, det gir farge, det gir følelse av høyde. Kombinert med fjorder, unike fjellformasjoner og levende bygder gir det særegenhet. For ikke å snakke om historier om livet med og langs fjellene, tragedier, sagn osv som en viktig del av det hele.

Jeg syns Kristoffer Randers har et treffende utsagn:

Sykkylven er kanskje det vakreste av alle Sunnmørske landskaper. Hva som betinger dette, er ikke noe enkelt - ikke fjorden - ikke fjellene, ikke breene, ikke dalen, - men alt dette i forening, den harmoniske blandingen av det storartede med det smilende.

[ozzi]

Eaa og Tom enige Nå står ikke verden til påske engang .

[Tom]

Nei, nordre Hedmark har ikke like mye fjell som Sunnmøre - hvis du snakker "mye" som i mange.

Svein snakker hele tiden om antall topper og primærfaktor. Han skjønner ikke at "fjell" ikke har noe med antall å gjøre. Det har heldigvis eea skjønt.

Hjem kjære hjem... du syns det er vakkert, jeg syns det er kjedelig.

Mens vi er rause nok til å innrømme at det er vakkert på Sunnmøre, er Svein bitter og synes vår del av landet er kjedelig.

Jeg syns Kristoffer Randers har et treffende utsagn:

Sykkylven er kanskje det vakreste av alle Sunnmørske landskaper. Hva som betinger dette, er ikke noe enkelt - ikke fjorden - ikke fjellene, ikke breene, ikke dalen, - men alt dette i forening, den harmoniske blandingen av det storartede med det smilende.

Et utsagn som passer til 90 % av Norge.

[Nils]

Eaa og Tom enige Nå står ikke verden til påske engang .

Hehe, ja det kan du si ozzi! Egentlig er jeg ikke så overrasket. Det ante meg at de har et nogenlunde samme syn på hva "fjellet" er.

Tilgjengelighet? Det er jo nettopp det vi ikke søker! Og hvorfor skal det på død og liv "skje noe"...?

Dette viser en slags holdningsforskjell. Vi synes å søke forskjellige ting.

Nettopp! Må si det gir en helt spesiell følelse å nå en topp når den ligger en drøy marsj unna. Som f.eks Gjertvasstind i fjor høst. Langt å gå med mange høydemeter, og når en har slitt i nesten 8-9 timer før toppen nåes, er toppfølelsen total. Ihvertfall på en topp som den, og der er i høyeste grad høyfjellsfølelsen tilstede.

Men som eaa også er inne på, vi er forskjellige og liker ulik natur. Og det er vel like greit...

[Svein]

Men som eaa også er inne på, vi er forskjellige og liker ulik natur. Og det er vel like greit...

Helt enig, jeg kunne f.eks aldri bodd et sted der synet av fjord, bratte fjell og hav ikke var lett tilgjengelig. Og hovedkriteriet mitt når jeg kjøpte tomt for å bygge hus, jeg skulle se havet fra stuevinduet!!!

Det er forresten ikke slik at jeg ikke liker f.eks Jotunheimen. Det finnes mye interessant utenfor Sunnmøre og nordvestlandet som jeg kommer til å prøve også i framtiden, men siste par årene har har det blitt veldig mye hjemtraktene - kun avbrutt av 2 turer til 2k områder. Ikke lett å bryte opp når det er så mye interessante turer å gå med kort reisetid, da blir det kun sporadiske turer til andre steder. Men jeg har et par-tre turer i Hurrungane som absolutt må prøves om ikke lenge... Kanskje allerede i år

Min soleklare oppfatning er at fjellene på nordvestlandet ikke på noen som helst står tilbake for hvilket som helst fjellområde i Norge. De fleste har sin særegenhet, noen mer enn andre. Det er sånn at noen liker ditt mens andre liker datt, noen liker både ditt og datt, noen liker kanskje ditt best og datt nesten like godt. Datt er bedre enn ditt for noen, håper ingen datt av...

[Tom]

De står tilbake for andre områder fordi de ikke gir fjellfølelsen.

[eaa]

eea,Selv om jeg på en måte er "programforpliktet" til å ikke gi deg ros, skal jeg legge det vekk.

Takk og takk, Tom!

Sjøl om vi er nesten prinsipielt uenige, så skal man ikke av den grunn på ren trass overse de drypp av enighet som tidvis likevel kan være der! Og som sagt, hva gjelder "fjellfølelsen" så er vi på linje her!

Eaa og Tom enige Nå står ikke verden til påske engang .

Hau da - det er jo ikke lenge til påske da!

Helt enig, jeg kunne f.eks aldri bodd et sted der synet av fjord, bratte fjell og hav ikke var lett tilgjengelig.

Her er vi ved kjernen. Jeg er overbevist om at vi som individer preges psykisk, og gjennom slekters gang også genetisk, av det landskapet som omgir oss. En hedmarking som meg trives med å ha en slørblå duvende horisont, der fjerne skogsåser sover stilt i den lune juninatta, under en diger korngul måne... Jeg trenger rett og slett følelsen av avstand, langlinjet ro og stillhet. Vi ser på det daglig, vi drømmer oss bort mens øynene vandrer langs skogsrendene der ute... Suset av skog og duften av modne kornåkre. Og over det hele, en himmel like vid som friheten selv -

En kystboer må ha suset, lukten og synet av hav i sin nærhet. Kunne høre måkenes rop og bølgenes evige puls, kjenne lukten av salt sjø, tang og tare. Kunne sanse kontrasten fra irrgrønne strandenger og rett opp til de melishvite forrevne pinnaklene ovenfor. Kunne se de kritthvite fosseslørene stupe ut langs bergveggene. Inne på skogene føler de seg innestengt, på samme måte som innlendingen gjør det i trange vestlandsdaler.

Så jeg mener vi ubevisst har nedfelte føringer og preferanser djupt i oss, som langt går utenpå den enkeltes påstand om hva som er "best". Faktum er at alt er like bra! Som biologiske vesner er dette vårt livsmiljø, vårt habitat, som vi har valgt (de heldige av oss), som vi trives i, og som vi faktisk også trenger! Det er vel herfra hjemlengselen kommer, for den huser mye mer enn rene familiebånd.

Så vi får vel bare bære over med hverandre, tenker jeg.

Vi er forskjellige - og vi kan ikke noe for det.

Og gudskjelov for det!

[Julia]

Her er vi ved kjernen. Jeg er overbevist om at vi som individer preges psykisk, og gjennom slekters gang også genetisk, av det landskapet som omgir oss. En hedmarking som meg trives med å ha en slørblå duvende horisont, der fjerne skogsåser sover stilt i den lune juninatta, under en diger korngul måne... Jeg trenger rett og slett følelsen av avstand, langlinjet ro og stillhet. Vi ser på det daglig, vi drømmer oss bort mens øynene vandrer langs skogsrendene der ute... Suset av skog og duften av modne kornåkre. Og over det hele, en himmel like vid som friheten selv -

En kystboer må ha suset, lukten og synet av hav i sin nærhet. Kunne høre måkenes rop og bølgenes evige puls, kjenne lukten av salt sjø, tang og tare. Kunne sanse kontrasten fra irrgrønne strandenger og rett opp til de melishvite forrevne pinnaklene ovenfor. Kunne se de kritthvite fosseslørene stupe ut langs bergveggene. Inne på skogene føler de seg innestengt, på samme måte som innlendingen gjør det i trange vestlandsdaler.

Hm. Hva med meg da? Fødd ved Elben's bredd, flyttet til det åpne, paddeflate landskapet ved storhavet for så å flytte videre til indre Sørnorges fjellverden. Og trives overalt - om det er ved måkeskrik, bølgedønning og storm eller en vårdag på fjellet med Blåstrupens vidunderlige sang, om det er på myrene med tranenes trompet, om det er med ski eller føtene på beina, og jammen trives jeg ikke like godt med snorkelmaska på, flyende over et fargesprakende korallrev eller på en bushwalk gjennom eukalyptus- eller regnskog.

Men jeg skal gå med på at uansett hvor jeg har vært, så er det i de siste årene vært ekstra kjært å kjøre opp Bagnskleiva og se dalen åpne seg mot Jotunheimen. Likeså elsker jeg utsikten nedover mot Øystre når en kommer fra Båtskaret. Så jeg tror hjerte mitt har funnet seg et hjem (selv om det sikkert kunne funnet seg et nytt et om det hadde vært nødvendig).

[eaa]

Hm. Hva med meg da? Fødd ved Elben's bredd...

Hmmm - har vel noe med utgangspunktet å gjøre sikkert, hvor godt vant man er på en måte (kidding...!)

Så det er vel med deg som vi sier om tryslingene da:

"Kjæm'n fra Trysil så trivs'n overælt!"

...om det er med ski eller føtene på beina...

Hmmm - den var verre...

[Julia]

Hmmm - den var verre...

Ooops, jaja, godt å bli fortsått uansett...

[Tom]

Jeg hadde aldri klart å bo i Tyskland. Jeg er riktignok særdeles glad i Autobahn, men ellers synes jeg det er skrale greier. Berlin er kjedelig. Det er flatt overalt. Tyskere er hyggelige folk, det er ikke det som er problemet. Problemet er at det er så langt å dra til skikkelig natur, med unntak av i Syd-Tyskland da.

Egentlig burde jeg bodd i USA. Der har man frihet, smooth natur, kule byer, billig mat, billige biler, åpne og respekterende mennesker. USA er alt hva jeg elsker her i verden, og sånn kommer det til å være. Jeg kunne glatt kriget for USA, neppe for Norge. Men når først livet skal fare så hardt med meg at jeg er født i et annet land enn USA, er ikke Norge så ille pga. naturen. Vi har noen av verdens største søplepolitikere, og et klima som suger stortid, men ellers er det en del som er ok.

På Sunnmøre kunne jeg dog ikke bodd. Orker ikke at vinden ødelegger sveisen.

[EinarW]

Svein snakker hele tiden om antall topper og primærfaktor. Han skjønner ikke at "fjell" ikke har noe med antall å gjøre. Det har heldigvis eea skjønt.

Å nei...? Og hvorfor drar han fram at det er så og så mange 2k topper der å der da?

ew