Kanelsnurrer på bål

[LillM]

De fleste turene jeg har hatt de siste årene har naturlig nok blitt noe annerledes enn tidligere. Med først èn, så året etter to smårollinger med på lasset kreves en helt annen tilnerming til friluftslivet. Først må endel utstyr på plass, det skal bæres og dras og ungene skal holdes varme og tørre. Den største endringen befinner seg likevel på helt andre plan. Man lærer fort at det beste er å ta det som det kommer, ungenes opplevelse av turen er topp-prioritet. De fleste turer har kun ETT mål: ungene skal ha en udelt positiv inntrykk av å være på tur, og skal etter enhver tur ha lyst til å dra på tur i morgen også!

 

Dette resulterer selvsagt i mange turer der man stopper lenge før man har kommet halvveis, at man går ned til et vann og kaster stein i vatnet i stedet for til den planlagte toppen, eller man ender opp med å ha brukt store deler av turen med å finne noe å balansere på i stedet for å gå den planlagte ruta og å nå bestemmelsesstedet. Vi bestemte oss tidlig for å unngå å gi belønning i form av sjokolade eller rosiner underveis, og tar heller små pauser der det tilbys vann -og kanskje undersøkes en kongle eller de balanserer litt på en stokk, så er de plutselig klar til å gå videre. Men stadig vekk når vi også målet og vel så det, med unger som løper eller klatrer forran med foreldrene slentrende et stykke bak.

Som liten ble også jeg dratt med på tur, og ser at utfordringen som voksen er å fremelske de tingene som er grunnen til at jeg dras ut i fjellet, ved sjøen eller til skogen i alle årstider. Noe av det som da stikker seg frem er fellesskap- både med naturen og de man evt. deler turen med, den store roen, og mestring. Jeg prøver å fokusere på dette grunnleggende, og heller droppe tanken på at vi ikke nådde toppen denne gangen, eller at dette var en skikkelig dum plass å stoppe. Å klare å videreformidle dette på en god måte til mine barn er for meg viktig, og jeg håper dette både kan gi dem gode opplevelser og hjelpe dem i vanskelige perioder i livet, slik det har gjort for meg.

Noe vi også - som de fleste andre - har fokus på når turskoene snøres, er  å ha med noe godt å spise! Da er det "skikkelig" mat som gjelder, det hender vi har med sjokolade eller kjeks i sekken, men oftest glemmer vi faktisk det. Vi koser oss med god mat, og barna er gjerne med på pakkingen.

Av alle turer vi har gått sammen med barna er det faktisk den hittill aller lengste turen som sitter mest i, og som de har mest lyst til å gjenta. Jenta på fem år spurte senest for et par uker siden om vi ikke kan gå i Børgefjell fra Norge til Sverige igjen neste sommer. "Og nå er vi så store at vi kan gå eeenda lengre enn sist. Og jeg kan bære maten, så blir det plass til det gule teltet i din og pappas sekker"  Herlig. Gleder oss til til flere turer sammen. 

Henger til slutt på en oppskrift på kanelsnurrer på bål, disse ble godt mottatt av både store og små i høst, en fin "dessert"  både sommer og vinter.

Oppskrift

2 1/2 kopper mel

1/2 ts salt

2 ts bakepulver

1 kopp melk

5 ss smør

Rør sammen deigen. Ha sukker og kanel i en pose. Når du har snurret deigen på pinnen rulles den i sukker og kanel.

Jeg foretrekker i grunn å steike denne i panna; en liten klatt smør eller olje i panna, legg på en ikke for tykk "pannekake" av deigen, strø sukker og kanel over og steik over "middels varme". Jeg brukte en blanding av grovt og fint mel. Neste gang skal jeg forsøke å presse noen tynne skiver eple ned i deigen også, tror det vil funke!

Ønsker alle Fjellforumere en riktig god jul og et godt nytt år

 

[REs]

En variant av pinnebrød med bakepulver?

Når det står pinnebrød på menyen så pleier jeg å bruke bolledeig. En ferdigblandet mix som gjøres klar på forhånd.

http://www.dinside.no/930840/hvilken-bollemiks-er-best

Jeg har aldri prøvd denne varianten med sukker og kanel. Det skal bli spennende å prøve dette.

[Null]

12 timer siden, LillM skrev:

De fleste turene jeg har hatt de siste årene har naturlig nok blitt noe annerledes enn tidligere. Med først èn, så året etter to smårollinger med på lasset kreves en helt annen tilnerming til friluftslivet. Først må endel utstyr på plass, det skal bæres og dras og ungene skal holdes varme og tørre. Den største endringen befinner seg likevel på helt andre plan. Man lærer fort at det beste er å ta det som det kommer, ungenes opplevelse av turen er topp-prioritet. De fleste turer har kun ETT mål: ungene skal ha en udelt positiv inntrykk av å være på tur, og skal etter enhver tur ha lyst til å dra på tur i morgen også!

 

Dette resulterer selvsagt i mange turer der man stopper lenge før man har kommet halvveis, at man går ned til et vann og kaster stein i vatnet i stedet for til den planlagte toppen, eller man ender opp med å ha brukt store deler av turen med å finne noe å balansere på i stedet for å gå den planlagte ruta og å nå bestemmelsesstedet. Vi bestemte oss tidlig for å unngå å gi belønning i form av sjokolade eller rosiner underveis, og tar heller små pauser der det tilbys vann -og kanskje undersøkes en kongle eller de balanserer litt på en stokk, så er de plutselig klar til å gå videre. Men stadig vekk når vi også målet og vel så det, med unger som løper eller klatrer forran med foreldrene slentrende et stykke bak.

Som liten ble også jeg dratt med på tur, og ser at utfordringen som voksen er å fremelske de tingene som er grunnen til at jeg dras ut i fjellet, ved sjøen eller til skogen i alle årstider. Noe av det som da stikker seg frem er fellesskap- både med naturen og de man evt. deler turen med, den store roen, og mestring. Jeg prøver å fokusere på dette grunnleggende, og heller droppe tanken på at vi ikke nådde toppen denne gangen, eller at dette var en skikkelig dum plass å stoppe. Å klare å videreformidle dette på en god måte til mine barn er for meg viktig, og jeg håper dette både kan gi dem gode opplevelser og hjelpe dem i vanskelige perioder i livet, slik det har gjort for meg.

Noe vi også - som de fleste andre - har fokus på når turskoene snøres, er  å ha med noe godt å spise! Da er det "skikkelig" mat som gjelder, det hender vi har med sjokolade eller kjeks i sekken, men oftest glemmer vi faktisk det. Vi koser oss med god mat, og barna er gjerne med på pakkingen.

Av alle turer vi har gått sammen med barna er det faktisk den hittill aller lengste turen som sitter mest i, og som de har mest lyst til å gjenta. Jenta på fem år spurte senest for et par uker siden om vi ikke kan gå i Børgefjell fra Norge til Sverige igjen neste sommer. "Og nå er vi så store at vi kan gå eeenda lengre enn sist. Og jeg kan bære maten, så blir det plass til det gule teltet i din og pappas sekker"  Herlig. Gleder oss til til flere turer sammen. 

Henger til slutt på en oppskrift på kanelsnurrer på bål, disse ble godt mottatt av både store og små i høst, en fin "dessert"  både sommer og vinter.

Oppskrift

2 1/2 kopper mel

1/2 ts salt

2 ts bakepulver

1 kopp melk

5 ss smør

Rør sammen deigen. Ha sukker og kanel i en pose. Når du har snurret deigen på pinnen rulles den i sukker og kanel.

Jeg foretrekker i grunn å steike denne i panna; en liten klatt smør eller olje i panna, legg på en ikke for tykk "pannekake" av deigen, strø sukker og kanel over og steik over "middels varme". Jeg brukte en blanding av grovt og fint mel. Neste gang skal jeg forsøke å presse noen tynne skiver eple ned i deigen også, tror det vil funke!

Ønsker alle Fjellforumere en riktig god jul og et godt nytt år

 

Flott tips. Og hyggelig lesing fra aktive og engasjerte foreldre <3

den beste gave vi kan gi de små, er TID

[Kvarsten]

Kanel og sukker er sikker vinner, men soltørkede tomater hakket og blandet er en liten "pizza" variant. 

[REs]

En annen ting som er fin å lage på bålet er Muffins. Kjøp en pakke som inneholder alt det som trengs. Så blander du røren hjemme og tar den med i en flaske, Så fyller du røra i formene og setter dem i en gryte. Ha noe sand eller stein, min. en tomme tykt lag, i bunnen av gryta, og så er det bare å sette gryta på bålet og legge på et lokk. Ikke sett formene helt ut til kanten for da blir de brendt. Det tar bare noen minutter så er godsakene ferdige.