Demmevasshytta: min første vinterfjelltur

[klatrelars]

Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute:

 

Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km)

Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter

Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten.

 

Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4.

 

Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss:

 

Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk.

 

Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta

 

Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt).

 

Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre.

 

Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen:

 

Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta.

 

Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta.

 

 

Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av.

 

Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)).

 

Utsikten fra hytta mot Simadalen

 

Utsikt mot Rembedalskåka

 

Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket.

 

Bollene står til heving

 

Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene.

 

Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen.

Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før?

Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig

(Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

 

 

Endret 20. desember 2015 av klatrelars
skriveleif

[steingrd]

Spennende og bra turrapport @klatrelars - tipper det var en lærerik tur!

[Kjell Iver]

Takk for en spennende turrapport! Lærerik tur sikkert  Har vært litt på tur ved Finse - definitivt et område som er flott nå på denne årstiden.

 Fristet det til gjentagelse?

 

[klatrelars]

Det frister absolutt til gjentagelse, det er noe eget å komme til en hytte når det krever litt innsats å ta seg dit. Også er jo område ved Demmevasshytta et sted med mye endring, med tanke på Nedre Demmevatnet og isbreen som krymper, dette hadde det også vært gøy å se igjen, og ikke minst utsikten!  

[s-berg]

Den 19.12.2015 at 15.22, klatrelars skrev:

(Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

Jeg var på Rembedalsseter når dette skjedde. Det var enorme mengder vann som kom fossende ned i Rembedalsvann, bare 10 timer etter at jeg hadde gått over brua innerst i dalen. Det var en fasinerede skue.

[Viggo]

Tak for fin turrapport og fine fotos.

Det gik heldigvis godt for jer med brepassagen og de andre udfordringer. Nu ved jeg ikke rigtigt hvilke anbefalinger receptionisten på Finse gav jer. Men mig bekendt bør man ikke gå uden sikring på Rembesdalskåka hverken sommer eller vinter. Måske nogen kan korrigere mig. Og jeg synes, at jeg bør nævne det inden andre blot tager samme tur uden sikring. Og egentlig fremgår det heller ikke, om I havde tov med, men din fortælling tyder på, at I ikke brugte tov.

Uden sikring vil jeg mene, at eneste reglementerede adgang til hytten er via Luranuten.

Tak for linket med den interessante historie om tømningen af Demmavatnet I 2014 - den havde jeg faktisk ikke hørt om.

[klatrelars]

Den 20.12.2015 at 16.11, s-berg skrev:

Jeg var på Rembedalsseter når dette skjedde. Det var enorme mengder vann som kom fossende ned i Rembedalsvann, bare 10 timer etter at jeg hadde gått over brua innerst i dalen. Det var en fasinerede skue.

Jeg kan tenke meg at dette var litt av et syn, har du noen bilder? Eventuelt før og etter.

 

13 timer siden, Viggo skrev:

Og jeg synes, at jeg bør nævne det inden andre blot tager samme tur uden sikring. Og egentlig fremgår det heller ikke, om I havde tov med, men din fortælling tyder på, at I ikke brugte tov.

Uden sikring vil jeg mene, at eneste reglementerede adgang til hytten er via Luranuten.

Vi hadde ikke med oss noe tau, så turen over Rembesdalskåka var kanskje ikke helt forsvarlig. Vi vurderte også ruta over Luranuten, men trodde denne ble for bratt å gå ned (men dette var feil, det går fint å gå ned her vinterstid).

[fjellrypa]

Det var en spennende turbeskrivelse! Jeg synes det var ganske friskt å sikte mot Demmevasshytta med start kl 13 i desember, på langrennski og uten gps. Godt å høre at det gikk bra. Jeg misset en Demmesvasstur forrige vår pga et kjipt virus og håper det kommer en ny sjanse - jeg har tenkt å gå der med en kjentmann

[lasse5214]

Det var en spennende tur-rapport.

Takk for at du delte den.

Hilsen

Lasse.