Jakten på min første 4000 meter

[Adelheid]

Vandring i Atlas fjellene og jakten på min første 4000 meter!

Etter å ha lett mye på nett etter en topptur høyere en Galdhøpiggen og med mindre kø gåing enn Kilimanjaro endte valget til slutt på nord Afrikas høyeste fjell Jebel Toubkal som ligger i Atlas fjellene.

Da jeg pakket gledet jeg meg stort til å komme bort fra pollen sesongen i Norge.Traske i støvete fjell i Marocco med behagelig temperaturer,et spennende folkeslag og få andre turister.

Jeg gikk igjennom en utstyrsliste vi hadde fått der både dun pose og ullundertøy ble anbefalt da det kunne være kaldt om natten. Og jeg som er en veldig frøsen person pakket med meg en ordentlig varm pose. og to ulltrøyer steden for flere t- skjorter . - Dette skulle jeg senere angre mye på!

Dag 1

Turen begynte med at vi startet i en liten landsby kalt Imioughlad. Vi går gjennom denne lille landsbyen og oppover mot fjellene. I skyggen sitter flere menn og slapper av og nikker til hilsen i det vi går forbi. Bortsett fra noen små gutter som er ute og gjeter geiter møter vi ingen på veien opp mot vandringens første fjellpass Tizi n`Tacht på 2000 meter. Det er stålende sol og stigningen kjennes godt i varmen, men da vi kommer opp blir vi ganske overasket over å møte en Cola selger under et tre. Vi tar en pause her og handler litt av selgeren. Jeg er overasket over utsikten, på den ene siden titter vi ned på landsbyen, mens på den andre siden er det grønt og frodig og alt annet en det tørre fjellet jeg og allergien min hadde sett for oss… 

Vi rusler så nedover et stykke og plutselig får vi øye på en piknik med mye god mat som guidene har ordnet i stand. Utrolig luksus og få slikt servert på tur!

Etter ca 5 timers gange på en liten grus vei gjennom flere landsbyer ankommer vi Tizi Oussem der vi skal ha vår første overnatting i et beberhus. Vi ankommer støvete og svette og blir veldig positivt overasket over at det finnes dusj her med varmt vann for det hadde vi ikke ventet!  Like positivt overasket er vi riktig nok ikke etter å ha funnet et hull i gulvet som toalett. Men rart hvor fort vi ble vandt med det også-

 

.       

 

Dag 2

Etter en lang natt i alt for varm sovepose og med mye lyder fra 5 andre som også sov på samme rommet er det deilig å kunne begynne på turen videre. Det er like varmt i dag og guiden forteller meg at det er unormalt at det er så varmt på denne tiden av året og tar av seg boblejakken og knyter den rundt livet… Vi andre går i T-skjorte og har foreløpig ikke en gang tenkt tanken på å dra frem noen dun jakke. Jeg begynner nå å forstå at anbefalingen om at man må ta med en ekstra varm sovepose også kommer fra denne guiden og at en lett sommer pose og eventuelt ullundertøy siste natten hadde holdt i massevis for oss nordmenn! 

Dagens mål i dag er bare å ta det rolig og vandre mot hytta refuge Azib Tamsoult. På veien dit går vi opp til 3000 meter. Man merker jo riktig nok ikke noe til høyden her, men det er ganske gøy og endelig ha vært høyere enn Galdhøpiggen og dette feires  med en fersk presset juice hos en selger som har installert seg langs stien. Det er ikke så mange turister i dette området så vi støtter alle ”kiosker” vi kommer over.  Dagens tur går for det meste oppover på stier og vi går gjennom flere små landsbyer der berbere stopper opp for å se på oss før de går videre med dagens gjøremål. Jeg syntes det er ganske spennende og se hvordan de bor i enkle små murhus og at matlaging forgår over åpen ild i et lite mørkt rom farget av sot og at kles vasken må tas i bekker på nedsiden av husene. Mens vi trasker videre er jeg ganske lykkelig over og eie både komfyr, ventilator og vaskemaskin –

Vi ankommer hytta ganske tidlig på ettermiddagen og sliter litt med å få tak i en til å åpne. De som passer hytta hadde ikke ventet oss så tidlig.

Vi innlosjerer oss på et stort fellesrom før vi krabber opp på hyttas takterrasse. Her sitter vi resten av kvelden og leser spiser middag og snakker med et par fra Tyskland som også er på tur med guide, men som skal gå en litt annen rute enn oss.

 

 

             

Dag 3

Etter nok en natt oppå soveposen bærer det videre. I dag blir dagen da vi skal høyere opp og vi får i dag for første gang på turen øye på Jebel Toubkal.                                                                                                     

Jeg har lenge gruet meg litt til denne etappen fordi jeg har fått høre at den er ganske lang og slitsom. Turen begynner veldig lett med stier i sikk sakk oppover fjellet før vi går ned til byen Imill før vi igjen begynner på turen opp over mot fjellet. Vi har så langt på turen bare møtt 2 andre par på tur. Men denne dagen forandres dette.Etter at vi har kommet ned til Imill og så beveger oss oppover mot fjellet igjen møter vi stadig flere turister og esler som er på vei opp.

 

Stiene her er mye bredere og det er flere kiosker der man kan få kjøpt sjokolade og brus. Noen av kioskene har ordnet seg med noen ”Reodor Felgen” løsninger og fikset det slik at de får vann i en slange fra en foss i nærheten som så vanner og kjøler de ned flaskene. Ganske smart og veldig deilig med noe kaldt og drikke selv om vi nå merker at det blir stadig kjøligere jo lenger opp vi kommer.   

 

   

 

Jeg syntes turen opp går overraskende greit men merker at etter 8 timers gange at det skal bli godt å komme frem til den siste hytta. Vi ankommer Refuge du Toubkal som har en veldig    enkel standard, men som ligger fint til oppe på 3207 meter. Her er det fullt av folk overalt som skal på topptur, så her gjelder det bare å stille seg i kø så man får en seng for natten.         Vi havner til slutt på et rom med 8 dobbelt køyesenger. For første gang på turen er det stapp fullt av folk i spisesalen og overalt i hele hytta.Jeg kjenner jeg blir ganske sliten av så mange folk, så etter å ha vinglet litt rundt med i phonen for å få ladet denne så går jeg til sengs. Det tar vel ikke mer en 2 timer så er hele hytta mørk og alle har tatt kvelden.

Jeg sliter veldig med å få sove, men for en gangs skyld er soveposen passe varm  og jeg slipper å fryse selv om vinduet står på vidt gap på begge sider av rommet.

Rommet er helt fullt og det er nok flere enn meg som ligger og venter på at klokka kan bli 03 slik at vi kan stå opp, spise og begynne på oppstigningen.

Vi står opp kl 03 og jeg merker at jeg har vondt i hodet og ikke orker noe særlig frokost så jeg setter meg ute med hodelykten på og ser på snøen, stjernene og landskapet rundt meg. Og venter på at de andre skal bli ferdige med å spise. Jeg ser også lysene fra hodelyktene til en annen gruppe snirkle seg oppover fjellsiden

  – Det er ganske fint og sitte sånn.           

                              

Da alle er klare begynner vi å gå. På rekke og rad med stegjern, hodelykter og staver begynner vi å gå oppover i snøen.

Det er tungt og gå. Etter hvert som vi går kommer sola mer tilsynet og vi kan pakke bort hodelyktene. Det er et magisk lys og akkurat passe temperatur å gå oppover i.

Etter en stund blir tempoet litt for høyt for meg da jeg til slutt begynner med å få problemer med å puste rolig. Jeg hiver etter pusten og syntes plutselig at det er kjempe slitsomt å gå.Gruppen deles opp og jeg og en til blir gående bakerst sammen med guiden. Guiden spøker, ler og peker ut retningen jeg skal gå. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg får så vondt i hodet av at han prater så fælt. Jeg blir også etter hvert svimmel og er veldig glad for at jeg går med staver for etter at vi tok av oss steg jernene er det en sti vi går på og trår du utenfor kan man fort skli et stykke ned ( ikke skummelt) Men bare tanken på å skli noen meter ned for så å måtte gå de opp igjen er nok til at jeg må ta en pause og konsentrere meg enda mer.

Jeg er ganske overasket over at jeg kjenner høyden når jeg ikke er høyere oppe enn 4100 meter. Men jeg kommer meg i hvert fall opp!! Tar det obligatoriske jeg er på toppen bildet og   titter litt rundt før jeg i grunnen er klar for å gå ned igjen. Guiden derimot har lyst til å peke og forklare hvor det ene og det andre er og er kjempe fornøyd med at vi er så heldige med å ha toppen helt for oss selv.

 

 

Vi 3 sitter en liten stund på toppen alene og titter utover landskapet. Det rare er at jeg ikke husker noe av utsikten på toppen alt jeg tenkte på var at jeg hadde vondt i hodet, var svimmel og at solen varmet veldig – Jeg som normalt går turer for utsikt og gjerne sitter en stund på toppen bare for å se, brydde meg plutselig ikke i det hele tatt...  

(heldigvis var de andre flinke til å ta bilder )

Veien ned gikk fort. Det blir etter hvert utrolig varmt, solen og snøen reflekterer godt og man kjenner det brenner i huden selv med faktor 30. Da vi kommer ned igjen til refuge Toubkal  spiser vi lunsj før vi forsetter videre nedover. Jeg merker at formen fortsatt ikke er noe særlig så jeg dropper å spise og konsentrerer meg heller om å drikke det jeg klarer.

På turen nedover er jeg som aldri bruker staver veldig glad jeg har disse å støtte meg på. Og sender en varm tanke til turvennen som ga meg stavene. For hadde jeg ikke fått disse hadde jeg nok muligens ikke hatt med noen staver..Jeg henger på stavnene og sliter fortsatt med hodepine og skjønner vel ikke helt selv hva som er galt.  Da vi tar en pause lenger ned er det plutselig som om noen slår på ”lyset ” mitt. Hodepinen blir borte og jeg får lyst på både vann og sjokolade. Vi er nå kommer ned på 2800 meter og etter litt snacks er jeg helt fin og får plutselig masse energi, stavene kan pakkes bort og vandringen videre går veldig lett. Resten av turen videre ned til Imill går ned fra fjellet og langs elven i byen til hotellet vi skal sove på.

Etter en god dusj, en bedre middag og en natt i en god seng er fjellturen over for denne gangen og jeg gleder meg allerede til neste tur

 

 

 

 

[Adelheid]

Beklager hoppende tekst, klarer ikke å få orden på den:(

[Kjell Iver]

32 minutter siden, Adelheid skrev:

Beklager hoppende tekst, klarer ikke å få orden på den:(

Takk for en flott rapport. Det så virkelig flott ut! Jeg kan fikse teksten - men først i kveld.

 

[steingrd]

Bra rapport! Spennende med turer til steder litt utenom det vanlige

 

[Adelheid]

9 timer siden, Kjell Iver skrev:

Takk for en flott rapport. Det så virkelig flott ut! Jeg kan fikse teksten - men først i kveld.

 

Tusen takk

[GBS]

Imponerende og veldig flott tur!

[Kjell Iver]

Skjønner du ble litt høydesyk - av den milde sorten. Blir det noen 5000 metring på deg eller ble du avvent turer i høyden?

[Adelheid]

Jeg tror at grunnen til at jeg ble litt høyde syk er at jeg var altfor dårlig på å drikke vann i varmen og at jeg tok en del medisiner som jeg nå etter at jeg er blitt operert ikke lenger trenger. I hvert fall satser jeg på at det var grunnen for jeg vil ikke være ferdig med turer i høyden enda. Neste tur går derfor opp på Mount Ararat

[ville]

Tusen takk for at du delte dine erfaringer fra denne turen! Jeg synes du skildret alt så levende og godt. Jeg planlegger selv en tilsvarende tur neste år (2017), og derfor var det veldig relevant og interessant å lese om høydesyken, tips om vandrestaver og klær.