REJOHN Skrevet 18. oktober 2015 Skrevet 18. oktober 2015 Det hender jeg blir spurt om hva som egentlig er så bra med Blåfjellenden. Og det er et spørsmål som ikke er så lett å svare på. Kan det være turen inn? Eller utsikten? Muligens hytta, som er usedvanlig koselig? Kan det være menneskene som jeg møte? Turen inn er ikke spesiell, og i hvert fall ikke etter 100 vis av ganger på samme sti. Utsikten er formidabel, men det finnes også andre hytter med god beliggenhet og utsikt. Hytta er spesiell, kan det være årsaken? Menneskene da? Det er jo stort sett samme sort mennesker på alle hyttene. Jeg har, etter en grundig overveielse, kommet til at det er totalen. Pakken…. Turen inn, sammen med koselig hytte, med fantastisk utsikt, men først og fremt menneskene jeg treffer. Denne fredagen tok jeg turen inn til hytta i selskap med Bengt. Vi fikk en svært hyggelig tur innover, og på hytta kom - og var det, et knippe med kjekke folk. Noen kjente fra tidligere besøk, en gammel skolekamerat og en som kjente min yngste bror. Ut på kvelden, mens mørket snek seg inn i kriker og kroker, og stearinlysene ble tent, satte vi oss ved det runde bordet. Lyset forsvinner sist her og utsikten bør tas med og samtidig med at mørket senket seg ute, kom “den gode samtalen” i gang. Det ble pratet om løst og fast - stor ting og mindre saker. Ikke så mye for å finne løsninger eller gi gode råd. Helst fortellinger og historier fra forskjellige turer eller hytter. Selv gamle Lysebu, som ble brent i 75, ble nevnt. En slik kveld knytter oss sammen på en forunderlig måte. Det blir nesten som å ta farvel med venner når de forlater hytta om morgenen. Underlig tomt etter at folkene er gått. 3 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.