Storen - "Vinterklatring" og vendereis på Hjørnet

[morten]

Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene.

05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her.

Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere.

Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal.
Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker.

På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet.
De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse.
Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen.

Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne.
Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp.

"Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen.
Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite.
En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet.

Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding".

I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang.

Nytt 03.11.2003:



Se flere bilder på www.etojm.com/dir/