Frisk tur til Tågåfjellet (1084 moh), 15.02.2006

[Gjest]

Kanskje litt i seneste laget da det er en uke siden jeg gikk turen, men jeg legger nå likevel ut noen bilder og noen ord.

Denne gangen hadde jeg tenkt meg litt bedre vær etter at jeg forrige gang jeg var på fjelltur (Dovre i januar) hadde en temmelig grå og sur, men likevel fin opplevelse. Og joda, det var hverken tåke eller spesielt tunge skyer i Budalen onsdag forrige uke, men dæven som det blåste!! Jeg tror faktisk aldri før jeg har opplevd så sterk vind på fjellet, i alle fall ikke vedvarende over så lang tid. Jeg parkerte ved gården Storlia etter å ha snakket med en hyggelig dame som sa det var greit at bilen sto på tunet deres i noen timer - men hun la til at jeg nok ikke kom til å komme meg opp på Tågåfjellet i dag. Bare se som det blåser! Selv i den høyden, 500-600 meter over havet ulte og pep det friskt mellom husveggene, og jeg kledde meg deretter. På med det meste altså. Ganske innstilt på å IKKE komme til topps på Tågåfjellet begynte jeg å labbe på glatte ski oppover gjennom skogen, det ville jo være for dumt å snu når jeg først hadde kjørt såpass langt. Jeg ville i det minste prøve å gå et stykke, dette var tross alt årets første skitur (turen på Dovre gikk jeg på truger).

Den tette barskogen ga faktisk god ly for vinden, men da jeg kom opp på snaufjellet måtte jeg snøre anorakken så bare to mysende øyne stakk frem under hetten. Med vinden fulgte det små, hvite skyer av fokksnø som rett og slett sved fælt mot eksponerte kinn. Jeg trasket i vei innover mot Tågåfjellet med vinden inn fra høyre, men fikk littegranne ly ved å plassere meg på rett side av et langstrakt høydedrag. Det varte helt til jeg kom frem til selve Tågåfjellet og begynte oppstigningen mot toppen. Jo høyere jeg kom, jo sterkere blåste det, virket det som, og etterhvert syntes jeg det ble helt håpløst å gå i riktig retning med ski på beina, jeg ble stadig "presset" mot venstre av den sterke sidevinden, så jeg forsøkte å ta skiene av og gå til fots. Det bød imidlertid også på problemer da jeg hele tiden måtte passe på å holde den smale siden av skiene mot vinden, for dersom den brede siden kom mot vinden ble jeg nemlig "snudd rundt". Omsider nådde jeg topp-platået og kunne ane en varde gjennom all snøføyken, ca. 100-150 meter lenger fremme. Her oppe tok vinden så godt at jeg nesten ikke klarte å gå bærende på skiene. Heldigvis fant jeg en sprekk i fjellet som var akkurat dyp nok til at jeg våget å legge skiene og stavene fra meg der med tanke på at de ikke skulle blåse bort før jeg kjempet meg videre de siste meterne mot varden. "Kjempet meg videre" høres vel i overkant dramatisk ut, men det var nå faktisk det jeg gjorde. Skritt for skritt, med nesten lukkede øyne såvidt stikkende frem under anorakkhetten- og kragen. Å se i den retningen vinden kom fra var umulig pga den vannrette snøføyken. Jeg nådde toppen av Tågåfjellet, men har ingen bilder for å bevise det. Dette av tre grunner, jeg ville ikke ha sekken fylt med fykende snø, jeg ville ikke ha kameraet ødelagt av fykende snø...og neiggu om jeg hadde lyst til å ta av meg hanskene! Jeg har lite greie på meteorologenes inndeling av vind i ulike styrkenivåer, men jeg har en mistanke om at den vinden som møtte meg der oppe hadde scoret ganske høyt på en slik skala.

Turen ned igjen er det ikke mye å si om annet enn at jeg inntok nistematen under tregrensen. Jeg fikk imidlertid tatt noen bilder da jeg var kommet ned i bjørkeskogen der vinden var litt roligere enn lenger oppe. Jeg har lagt ved et par av disse.

Det var det. Min neste turrapport skal handle om hvor lyseblå og klar og vakker himmelen var i alle retninger, hvordan Solen varmet opp det golde vinterlandskapet og hvordan hvordan tinder og høer smilte mot meg fra øst og vest, perlehvite og glinsende!