Sikkerhetsvurderinger rundt det å gå alene på fjellet.

[ahb]

Etter en seksdagerstur på Hardangervidda i fjor sommer har jeg funnet ut at det å gå alene på fjellet mellom DNT-hytter, er noe jeg liker godt og vil gjøre mer av. Men man skal jo helst ikke gå alene, av sikkerhetsgrunner. Jeg har derfor tenkt en del på hvordan jeg likevel vil kunne gjøre dette, sommer som vinter, uten at jeg utsetter meg for unødig risiko.

Jeg er hverken spesielt fjellvant eller i utprega god form, men jeg bærer lett tung sekk

Når det gjelder ulykker i form av å bli tatt av skred, falle ned en skrent, bli tatt av strømmen over ei elv eller lignende, så er man mye mer hjelpesløs alene enn sammen med andre, så her mener jeg det er viktig å være mer forsiktig når man går alene. Det kan stå mellom å miste livet, og det å bli skadd og fly i helikopter hjem - alt ettersom det er noen andre der som kan ta hånd om deg og skaffe hjelp.

Noe annet som kan skje er at man blir immobil, enten på grunn av at man skader seg selv eller utstyr, eller på grunn av værforhold. Da må man kunne overnatte. Jeg tenker den beste forsikringa her er å ha med telt, liggeunderlag, sovepose og i tillegg spade på vinteren.

Blir det skodde kommer man mye lenger med GPS enn uten. Mobiltelefon og ekstrabatteri er greit å ha med. Jeg tenker også at det er viktig å gi klare meldinger på hvor man skal og når man skal være framme, slik at man kan bli savna og lett etter hvis noe skjer.

Kansje er nødbluss noe som kan være greit å ha også?

Er det noen andre som har gjort seg vurderinger rundt dette?

[snilen]

Jeg går også mye alene i fjellet, men lite på vinteren. Etter å ha brukket armen på en skogstopp i fjor, gjør man seg tanker. Det var ille nok å karre seg en drøy kilometer i ulendt terreng ned til sivilisasjonen med en knekt arm. Med et brekt bein hadde det vært adskillig verre.

Vurderer å skaffe meg en satelitt-telefon, ettersom mobiltelefon ofte ikke funker langt fra folk. Som et eksempel vil jeg nevne at på toppen av Hårteigen er det helt dødt med mobiltelefon, til tross for at masta på Gaustatoppen er lett synlig.

[Bjarne Lindholdt]

Jeg vil tro det er mye mere sikkert å gå alene på fjellet end å bevege sig i trafikken.

Har sjølv gået mange flotte toppturer (tinderangel) med ganske mye klyvning alene. Her er det erfaring kommer inn, og jeg mener opplevelsen blir mer intens når en er alene.

Skikkelighet med kart og kompass er påkrevd, og en bør ikke gjøre sig avhengig av komplisert batteridrevet elektronisk utstyr.

[lph]

Noe annet som kan skje er at man blir immobil, enten på grunn av at man skader seg selv eller utstyr, eller på grunn av værforhold. Da må man kunne overnatte. Jeg tenker den beste forsikringa her er å ha med telt, liggeunderlag, sovepose og i tillegg spade på vinteren.

Blir det skodde kommer man mye lenger med GPS enn uten. Mobiltelefon og ekstrabatteri er greit å ha med. Jeg tenker også at det er viktig å gi klare meldinger på hvor man skal og når man skal være framme, slik at man kan bli savna og lett etter hvis noe skjer.

Når jeg har gått aleine har jeg sagt hvor jeg var, men ikke når jeg skulle være framme, annet enn ca. Det er mange forhold som kan gjøre det bedre å vente litt eller ta en omvei - vær, føre, flomdigre elver! feilorientering, vannblemmer... - og da ville jeg ikke ha stresset på meg at jeg måtte nå fram til en viss tid.

Mobiltelefon kan være gull verdt, men man kan aldri regne med å få kontakt.

Å ha med full overnattingsutstyr tror jeg er vel optimistisk hvis man ikke likevel er på telttur. Er man i utgangspunktet på en hytte-til-hyttetur er du som oftest ikke veldig langt unna folk uansett. Enkel bivuakkutstyr er kjekt å ha da.

Vinterstid har jeg ikke gått aleine. Der er marginene endel mindre ift vær og orientering, men er du selvforsynt med telt og mat behøver det ikke være spesielt risikabelt.

Jeg tror egentlig det aller viktigste å ta det med ro og ha i tankene at du bør bevege deg varsomt - unngå de friskeste løpeturene ned steinura...

[Svein]

Jeg vil tro det er mye mere sikkert å gå alene på fjellet end å bevege sig i trafikken.

Tiltres! Hvis man skal tenke på alle potensielle farer eller problemer som kan oppstå, kan man ikke gjøre noe verdens ting. Jeg tror denne skepsisen til å gå alene bunner ut i et av de 10 turbudene. Det er en form for villedende veiledning spør du meg.

Det er livsfarlig å leve, men man kan ikke la være av den grunn...

[jarle]

men ein skal byggje seg opp litt erfaring før ein går aleine, f eks med kart og kompass! som bjarne seier; ein skal ikkje være avhengig av batteri! å gå frå hytte til hytte aleine skulle være ein fin måte å byrje på synest eg.

det som er med ulykker i fjellet er jo at det gjerne vert både dyrare og vanskeligare å hjelpe dei som kjem ut for ei ulykke, slik at det får meir merksemd enn "ei enkel trafikkulykke"...

[Nils]

Jeg tror egentlig det aller viktigste å ta det med ro og ha i tankene at du bør bevege deg varsomt - unngå de friskeste løpeturene ned steinura...

En god regel det lph! Steinurene nedover har gjerne gått litt for fort av og til når vi har flere på tur. Heldigvis har det gått bra, men en og annen blå legg eller rosemalt skinke har det blitt. De få gangene jeg går alene blir fokuset på sikkerhet ved å ta det med ro langt større ihvertfall. Naturlig nok!

Jeg tror denne skepsisen til å gå alene bunner ut i et av de 10 turbudene. Det er en form for villedende veiledning spør du meg.

Har nok vært litt hjernevasking der ja. Særlig fra folk som svært sjelden er ute i naturen, og hvertfall ikke alene, kommer meldinger som f.eks "Oi, alene! Er ikke det litt skummelt 'a? Hva hvis noe skulle skje?". Selv kjører de jo bil!

Selvsagt er man mer ille ut når man går alene, hvis noe skulle skje ved at man f.eks brekker et bein. Men å gjøre seg avhengig av å alltid måtte ha med turfølge, gjør at man mister mange flotte naturopplevelser. For det første er det ikke alltid så lett å få med turfølge, og for det andre så gir det turen en helt annen stemning når man er alene.

[Svein]

men ein skal byggje seg opp litt erfaring før ein går aleine, f eks med kart og kompass! som bjarne seier;

Jeg ser ikke noen som helst grunn til å la være å gå i fjellet alene selv om man er uerfaren. Dette løses enkelt med at man tilpasser turen til et nivå man syns man er komfortabel med, altså etter erfaringsnivået. Er man alene må man selv styre, og lærer best av det. Går man i lag med andre, er det lett å bare "dilte" etter uten å tenke over hva/hvorfor/hvordan osv. Turfølge er selvfølgelig kjekt, det er ikke det jeg sier. Noe annet er at det å være klar over hvilke problemstillinger en kan komme bort i, er en del av turplanleggingen som bør ha langt større fokus hos mange enn bare det å gjennomføre turen. Da er man best forberedt.

[gjende]

Familien er jo ganske bekymret når jeg legger ut på tur alene. Nå er ikke jeg den som beveger meg i de tøffeste alpine terreng med klatreutstyr etc, men jeg er gjerne i ingenmannsland og borte i mange dager uten å se folk og uten å ha kontakt, og sånn sett skjønner jeg skepsisen i heimen.

Jeg var vel en av de siste i landet som unnet meg luksusen å være utilgjengelig, men til slutt kom kona med en mobiltelefon som hun "tvang" meg til å ta i bruk - selvsagt fordi hun da trodde hun kunne ha "kontroll" på meg i fjellet. Som de fleste skjønner ble hun skuffet, for i de fleste områdene det i en gitt situasjon kunne være greit med mobiltelefon, er det selvsagt ikke dekning.

Så fortsatt er det slik at alenegang krever at du tar nødvendige hensyn til din egen sikkerhet, som man alltid har vært nødt til å gjøre, enten det gjelder elvekryssing, urklatring, forsering av småbreer

etc. Og vanligvis vil jo dette gå bra.

Men jeg må si jeg savner mobilen når jeg har sagt jeg kommer hjem f.eks.onsdag og det er så fint at jeg har lyst til å drøye et par dager ekstra.

Men hva med utvidelse av dekningsområder i fremtiden? Hvilke planer foreligger? Det hadde iallefall gjort kona mi happy, og gitt mer entusiasme i heimen for mine mange planer om ei uke her og ei uke der.

[Studenten]

Som nevnt tidligere, så anser jeg risikoen ved å gå alene i fjellet en fin og varm sommerdag som mindre en bilturen for å komme til fjellet. Men akkurat som jeg tar noen sikkerhetsvurderinger i bilkjøringen er det viktig å gjøre det på fjellturen også. Jeg slurver kanskje litt for mye her. Men når jeg tar turer alene på fjellet om vinteren er jeg mer redd, da er det to ting jeg alltid passer på.

1. Jeg sier alltid fra hvor jeg går og når jeg forventer å komme tilbake.

2. Har med meg utstyr til å kunne vente på redningsmannskaper. Ekstra varme og tørre kleder. Ekstra mat osv

Også prøver jeg å kjøre litt forsiktig ned igjen. Men det er ikke alltid like lett når jeg har gått hele veien til toppen, da har jeg tross alt fortjent en litt vill nedkjøring

[Stuttjukken]

For å verta ein trygg fjellvandrar åleine på fjellet, er det berre ein måte å verta det på. Det er å ta turar til fjells åleine. Det det handlar om er å velja turar og turmål etter evne, og evnene vert utvikla dei etter gjentekne fjellturar åleine. Sjølv byrja eg med korte stølsturar åleine, men det gjekk ikkje lenge til eg vandra åleine i fleire dagar i strekk utan og sjå folk. De skal fortelja nokon kvar og når de går, og litt om når de kjem attende. Ta likevel forbehald når de fortel andre om turen. Det kan skje at de ligg vêrfast, de må kanskje avslutta turen tidlegare, seinare, eller kanskje på ein annan stad enn avtalt. Skal eg vera borte i fleire dagar, gjev eg grei beskjed om at turen kan måtta endrast undervegs.

Går de frå hytte til hytte, så notér i hytteboka alternative ruter og turmål i tillegg til det som er planen din. Eg har eit konkret døme på det, frå hyttebokapå Solrenningen i Stølsheimen. Hutteboka har ein kolonne for "Neste oppholdsted". Der skreiv eg følgjande: "Vatnane, om Urdeggi. Visst dårleg vêr, via Halsetsstølen og Åsedalen til Vatnane". (Og det enda med at eg gjekk over Urdeggi i skodde og yr (hadde aldri vore der før, så kart og kompass vart brukt litt), men eg kom fram til Vatnane utan vanskar, og på denne turen såg eg ikkje andre folk på 3 døgn, og overnatta åleine på 3 ulike hytter 3 netter på rad, åleine både på hyttene og i ville fjellet utanfor stiar og T-ar mot stupbratte liar ovanfor Sognefjorden, og det var heilt herleg, det. Då eg traff på folk etter 3 døgn følte eg meg litt snytt, for eg storkoste meg åleine i fjellet, og ville ikkje sjå folk då).

Helsing Stuttjukken.

[+PTG]

Erik Arentz skrev i 1950 følgende :

"Gå aldri alene i fjellet, heter det i fjellvanderens abc.

Det er riktig nok så lenge en holder på med abc'en, men

regelen bør legges til side med den."

[Jobru]

Interessant team. Naturopplevelsen er etter min mening mye sterkere når man går alene. En av grunnene til det kan være at man blir mer sårbar.

Jeg har gått mye på toppturer alene. Jeg har alltid med meg tørre klær og en vindsekk så jeg kan klare meg over natten om jeg skulle være uheldig. Jeg prøver også å begrense risikovilligheten min.

Det jeg er mest redd for er beinbrudd i forbindelse med å gå nedover i grov ur. Jeg tenker mye på Joe Simpson og hvordan han klarte seg etter hans ulykke. "Touching the void" er en fantastisk bok som kan anbefales.

[sbj]

Eller denne: www.aralston.com

Tror jeg skal ta ettermiddagstreningsturene mine på tredemølle på SATS i stedet.

[knut stabell]

Bekjenner meg også til gruppen av uansvarlige fjellfanter.

Går mye aleine også på toppturer, uten mobil og uten GPS, men med høydemåler og med O-kunnskapene i orden. Sier helst ikke fra hvor jeg går, da jeg i så fall føler meg forplikta til å følge planen. Det kan presse meg til å ta beslutninger som går ut over sikkerheten. Går jeg ut i drittvær ber jeg om at ikke noen må gå ut for å leite etter meg. Er nøye med detaljene, forsøker hele tiden å være i forkant av situasjonen og har med utstyr og mat og er i bra form, så jeg greier meg noen dager.

Eksempel: Kan enkelt spole tilbake og memorere skavlene som kan brukes til en nødbivauk, merker meg vindretning som har gitt mye snø i utsatte lesider og kan unngå dem om sikten skulle bli borte.

For meg er bevisstheten om at jeg ikke kan tillate meg å gjøre feil en viktig del av min egen sikkerhetsfilosofi. Andre må velge sin. Bevisstheten om risikoen og valg av nivå som er akseptabelt for deg må du ta i forkant og eventuelt sammen med dem som ønsker deg hjem igjen !

knut

[Gjest]

"Uansvarlige" fjellfanter som går alene på topptur? Før meg opp på listen!

Men ta med mobiltelefon, ta med GPS, kompass, kart, ekstra batterier, ekstra klær, ekstra mat, osv, osv... og sørg for at noen vet i alle fall sånn cirka hvor du er. Vit at selv den mest selvsikre og erfarne fjellmann før eller siden KAN gjøre en fatal feil selv om sjansene kanskje ikke er så store for det, og han vet at han "ikke kan tillate seg selv det". Til syvende og sist når sekken er pakket og alle tiltak er gjort som skal gjøre turen så sikker som mulig, og man føler seg nokså trygg på at dette kommer til å gå temmelig bra...bør man kanskje våge å stille seg selv spørsmålet: Er gleden ved å gå tur i fjellet alene verdt den risikoen som tross alt alltid vil være der?

Jeg synes faktisk det.

[Lars]

Jeg er vel også av de som trives best i eget selskap på fjellet. Egentlig føler jeg meg ikke alene, er jo der sammen med Stillheten. Det gjør godt!

I DNTs rutenett har jeg pleid å skrive i hytteboka at jeg har vært innom. Da er det lettere for evt. letemannskaper å nøste tråden. Ellers har jeg alltid meg meg utstyr for å "bli liggende". På kortere turer foret nødbivuak (fx Jervenduk), på lengre turer liggeunderlag, sovepose og telt. Har også stor tro på å ha testet forskjellige ting under trygge forhold. Da jeg gikk i Bø startet vi "Bygg og bo"-perioden med 17m/s og sludd. Da snøhulene var laget, var alle klissvåte. For ikke å ha med mye vekt, så var det stort sett bare tørr ulltrøye/truse folk hadde med. Dermed ble dagen etter brukt til å gå klærne tørre. Dette er en veldig fin øvelse å ha gjort, og gir veldig trygghet. I høst gikk jeg rundt med kano, og var veldig glad for at jeg hadde gjort dette før. Da vet en hvor grensene går... Samme gjelder navigering i dårlig sikt, og å bo/søke le i snø. Snøen er en kjempegod venn, og isolerer utrolig bra. Men, du må vite hvordan du kan nyttiggjøre deg den.

Progresjon er også viktig, og "Tur etter evne" burde vel egenltig være eneste tur-regel. Da er den største utviklingen å kjenne seg selv. Sine begrensninger. Her er det nok en del somg år på en smell... Men, jeg tror det er den beste regelen! Begynn om sommeren, og øk utfordringene etterhvert! Vinter kan være ganske takknmelig, da en bestandig (stort sett) kan komme seg i snø relativt greit. Det kan være verre i høsten i +2 grader, storm og styrtregn...

Jeg skrev en mellomfagsoppgave om "Friluftsliv og risiko" som er diskutert i en anne tråd. Her står det også litt om disse problemstillingene, og jeg har også noen "personlige betraktninger" til slutt. Oppgaven ligger her:

http://naturliv.no/risiko/risikooppgave.pdf

Mvh

-lars

[+PTG]

Bra oppgave Lars.

Jeg har lest boka til Grimeland, men her setter du risiko i ett bredere perspektiv, spesielt hva som er kulturelt akseptabelt gitt det samfunn vi lever i. Det at jeg mosjonerer litt med klatring og ofte synes at en liten travers på en fjellrygg er spennende, er det mange som ikke skjønner, samtidig som de selv kanskje lever med større lavrisiko som over tid kan være langt mer farlig.

Derfor mener jeg også at det å gå alene i fjellet kan gi en ekstra dimensjon fordi en selv er ansvarlig for sine handlinger og må gjøre vurderinger deretter.

Ref Landmarks bok om skredvurdering : I mange tilfeller kan det å være flere medføre at en utsetter seg for større risiko, spesielt hvis man mangler en "sikkerhetsleder". Ingen ønsker å innrømme at de ikke tør (å løssnøkjøre), og hvor den som er mest dristig kan bli den som "tar beslutningen".

[ahb]

Her var det mange gode innlegg.

Risiko på fjellturer handler ikke bare om det å gå alene eller ikke. Det å gå sammen med noen fra hytte til hytte med kun helt lett sekk på merka løyper, vil kunne være mer risikabelt enn å gå alene i fritt tereng.

Det jeg likte ved å gå alene i sommer var nettopp den ansvarliggjøringen det ga. Jeg måtte stole på meg selv. Det var ikke rom for å gjøre store feil. Og ellers kunne jeg henfalle til naturopplevelsen, uten tanke på andre.

Satelitt-telefon ja! Det virker som de begynner å komme innenfor rekkevidde prismessig hvis man har god økonomi og går mye på fjellet. Brekker man beinet i ei ur langt pokkerivold er man hjulpen med en slik en.

Jeg liker ikke at vindsekker, telt og ryggsekker stort sett kommer i mørke naturfarger. Jeg vil foretrekke signalfarge!

[Dag G - Evje]

Glem mobiltelefonen og kjøp en satelitt telefon og GPS. Satelitt telefonen koster nå bare noen få lapper.