Nordre del av Hellstuguryggen 13.09.03

[Tom]

Nordre del av Hellstuguryggen

Morgenen lørdag 13. september var Jotunheimen som forvandlet. Borte var tåke og regn og snø som jeg hadde slitt meg gjennom på vei mot Skardalstinden dagen før. Plutselig lå fjellene badet i morgensol og blå himmel. Jeg kjørte tidlig av gårde mot Spiterstulen, hvilket er en to timers tur fra hytta vår i Valdres.

Vel framme var det bare å legge i vei innover paradiset. Visdalen er ikke den beste underholdningen jeg kan tenke meg, så jeg langet skikkelig ut i retning der Hellstuguåi møter Visa. Ganske snart kom Hellstuguhø frem, et av dagens mål. Etter hvert så jeg også opp til Memurutindene og Galdhøpiggen. Tydelig at vinteren er kommet på de aller høyeste toppene.

Noen hundre meter etter bruene over Hellstuguåi var det klart for dagens bratteste og lengste stigning, nemlig opp Hellstuguhøs nordrygg. Jeg kjente fredagens tur i beina, men kjørte likevel høyt tempo. Kose meg kunne jeg gjøre oppe på ryggen senere. Det gikk ganske så bratt oppover, og etter hvert smalnet ryggen også av noe. Men det var ikke luftig, og heller ikke så bratt at det bød på problemer. Over en kneik på cirka 1900 meter vider det seg ut, og det blir bredt og fint. Her var det faktisk dekke til å sette opp telt på rundt 2000 meter. Flatt og fint med vegetasjon, og med en utsikt til alle kanter som ikke kan beskrives. Etter drøyt to timer fra Spiterstulen kunne jeg fornøyd klappe varden på hodet.

Vinden tok i litt mens jeg hadde pause her oppe. På med regnjakka, som er min versjon av vindjakke. Bortsett fra tidvis slør foran solen var dagen perfekt. Alt som er av tinder lå fritt og flott. Fortsatt lite snø å se bortsett fra på de høyeste toppene. Videre mot Hellstugutind N-3 var det slakt og bredt både nedover og oppover. Man kan her krysse en snøfonn/liten bre, og på den måten unngå å miste høyde. Jeg var imidlertid for slapp til å ta på stegjernene, og gikk isteden rundt på nedsiden. Dette tapte jeg maksimalt 100 høydemeter på. Flere steder så jeg at det var mulig å ta seg ned i dalen, så returen skulle ikke bli noe problem. Siste stykket opp mot N-3 var det skareføre.

Fra N-3 er det flott utsikt bort mot den mektige Midtre Hellstugutind. Det glitret i snøen på toppen, og med den blå himmelen bak gav det herlige påske-assosiasjoner. Litt artig å tenke på at jeg hadde vært der oppe nøyaktig ett år i forveien (13/09-02). Den gang tok jeg hele den sørlige delen av ryggen, frem til Midtre. Bare en gang måtte jeg søke ned i dalen, nord for Store. Men tilbake til 2003….

Ved N-3 smalner den mektige Hellstuguryggen av. Det gikk bratt nedover, også her helt uproblematisk og aldri luftig. Ryggen videre er i det hele tatt svært behagelig. Man går over 2000 meter hele tiden. Det er ikke for mye opp og ned, man har hele tiden full kontroll hva eventuell høydeskrekk angår. På motsatt side av dalen kunne jeg betrakte Uradalsryggen, en lekeplass jeg hadde moret meg med et par uker tidligere. Superlativene over denne storslagne ensomheten en klar høstdag boblet opp i hodet mitt. Total lykke!
N-2 er en moderat topp på ryggen, men den er dog på lista. Videre til N-1, som er noe høyere igjen, fortsatte ryggen på samme måte. Flere steder bortover studerte jeg rennene nedover mot Uradalen, og gang på gang fikk jeg det svaret jeg håpet. Her var det greit å ta seg ned. Vel oppe på N-1 tok jeg meg en god pause, hadde ikke særlig lyst til å gå ned igjen i det hele tatt. Jotunheimen på sitt beste. Men tiden kom for retur. Jeg valgte den renna som så mest lovende ut og fulgte denne helt ned i dalen. Alt i alt tok det en snau time fra toppen og ned til DNTs varderute. Solen stekte, og det var ikke andre plagg enn t-skjorte som var aktuelle (samt olabukse selvsagt).

Jeg gikk raskt nedover Visdalen igjen og nøt synet av høstfargene. Ikke mye mennesker å se. Flokken var vel på Galdhøpiggen som vanlig. Vel nede strakk jeg ut, kjøpte en Cola og råflådde Sjodalen og Valdresflya tilbake til hytta. UP gikk glipp av store beløp nok en gang, og da indrefileten ble servert i kveldingen var jeg enig om at det hadde vært en fin dag

Turen tok 6,5 timer, men det var i meget raskt tempo. Normalen vil nok være omtrent 8 timer.