Med broderen på tur.

[REJOHN]

Til Blåfjellenden.

Forrige uke var det Kåre, denne uka var det broderen.

Værmeldingen var ikke snill. Det var snakk om regn både onsdag og torsdag.

Nå måtte broderen ta sin hatt å gå tilbake - på onsdag, slik at tilbaketuren torsdag ville bli en solotur. Nåja - litt regn har aldri skadet….

Innover på onsdagen var det overskyet. Truende skyer hang over oss, men behold sitt våte innhold. Vi fikk en fin tur over heia. I passe pratetempo.

Selv om det nok tar noe lengre tid enn før i bakkene, kom likevel den gode turfølelsen etter at vi hadde gjort unna de første bratte kneikene.

Passe tørt, passe fart, passe temperatur og godt selskap, hva mer skal til for å få en fin tur? Sekken kunne muligens gjerne være noe lettere, eller hva?

Det er aldri vanskelig å finne noe som burde vært annerledes.

Men turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden er den samme som alltid. Det er kjente - og kjære - steder langs stien.

Skiltene som måtte ordnes i vår. Merkingen som ble gjort for mange år siden - vi merket selvsagt mye bedre og riktigere enn dagens merking. Ølbakken og saftbekken.

Snøbrua som nå er vekk. Her hadde jeg pause med min datter for en evighet siden. Og en plass blåste lua av hodet. Den gang var det bare min yngste og jeg som var på tur.

Mange gode minner.

 

Og som kronen på verket dukker hytta ved Blåfjellenden opp over kanten. Lav og trygg og innbydende for trette vandrere med Fidjadalen som et blikkfang i bakgrunnen.

For meg som har vært her inne utallige ganger, er det likevel en kjempefin opplevelse, nok en gang å få besøke hytta.

Det er alltid en viss spenning ved ankomst. Er det mye folk på hytta.? Hva slags mennesker vil vi få treffe denne gangen? Gamle, unge, fjellvante eller folk på sin første tur? Par eller enslige.

Det vi ikke lurer på, er om folkene vi vil treffe er greie, og kjekke. Så godt som alle vi treffer på hytta er kjekke, omtenksomme og tar hensyn til andre. Det har hent at noen, spesielt etter en lang tur i kulde og regn, oppfører seg litt ugreit, men det tar seg ofte fort inn.

Denne gangen var det ingen på hytta. Vi ble alene. Hyggelig det og, Vi fikk en skikkelig prat ut over kvelden mens skumringen senket seg. Det ble aldri tent lys den kvelden.

Det blir garantert en av de kveldene på Blåfjellenden som vil bli husket.

　

　

　

　

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

[Robinson]

Blåfjellenden ja. Har mange minner derfra og bare gode. Stort sett. Men siste turen min dit må vel være for mer enn 20 år siden.  Jeg må likevel fortelle om en av turene som var for 24 år siden nå. En god kamerat av meg og jeg selv , med gutter på samme alder , fikk den gangen den ideen at vi skulle ta med oss en gjeng unger og unge tenåringer på en eventyrtur som innebar en overnatting ved Blåfjellenden. Før turen skulle avsluttes ved Månafossen der mammaer skulle komme og hente oss. Vi gav guttene våre lapper til å dele ut til kamerater der vi ganske enkelt skrev at alle som ville kunne være med. Eneste betingelse var at de kunne gå selv og kunne bære sin egen sekk. Og at alle måtte ha med maten de skulle spise , samt sovepose og liggeunderlag. Vi hadde planlagt en telt overnatting i Fidjedalen, og sørget for at det var telt nok med slik at alle fikk plass. Det vi ikke regnet med var hvor mange som ville. Og vi skulle nok vurdert noen av dem som uskikkede. Men det var nok mange foreldre den gangen som bare var glad for å få en ungefri helg og rasket sammen/lånte utstyr til ungen og sendte dem avgårde. Turen ble ett eventyr , men nok også ett mareritt for noen av ungene. Husker det røynet på tålmodigheten min den ene natten ved Blåfjellenden med bråk og småkrangling noen unger mellom helt til morgenkvisten.  Men vi fikk gjennomført selv om det var regn stort sett hele turen . Guttene mine ler enda av disse minnene i dag , når vi minnes turen. Men så hadde jo de vært med før og visste hva en slik tur innebar. Jeg lærte noe der. Jeg har hatt med unger som ikke er mine siden også, men jeg har lært meg å gjøre bedre research med hensyn til hva de kan klare. Og blitt flinkere å instruere unger , der foreldene åpenbart ikke har peiling på hva som kreves. Jeg husker ene gutten den gangen , der moren hadde kjøpt to flintsteker til han, for middag de to dagene. Og det eneste vi hadde med oss til å koke på var to Trangia stormkjøkken . 

[REJOHN]

Dette var da antakelig før hytta kom?

Skikkelig kjekt å høre om slike opplevelser (kjekt så mange år etter). Det minner på mange måter mye om min egen første tur til Blåfjellenden omtrent på samme tiden. Med unger fra 7 til 10 år. Minneverdig, men det var en stri tørn.

Jeg husker fortsatt lykkefølelsen i dusjen da jeg endelig var hjemme.

For min del ble det starten på turlivet etter ett opphold pga barn og jobb.

[Robinson]

Jeg vet ikke når hytta ved Blåfjellenden kom , men den var der for mer enn 20 år siden. Vi dro inn til den første gangen første sommeren den var i drift. Husker det var en gjeterhytte tvers over dalen, der noen sauegjetere holdt til og som likte å komme over og være litt sosiale når de så det var folk der.

[REJOHN]

Jeg vet ikke når hytta ved Blåfjellenden kom , men den var der for mer enn 20 år siden. Vi dro inn til den første gangen første sommeren den var i drift. Husker det var en gjeterhytte tvers over dalen, der noen sauegjetere holdt til og som likte å komme over og være litt sosiale når de så det var folk der.

1987

Vi var der året etter, rundt 1. August