Philippinsk motstand

[Aldri langt unna]

Det er med et tungt hjerte og en smule frustrasjon jeg søker råd hos fjellforums medlemmer om et lite tilpasningsproblem jeg har med min Philippinske kone. Jeg er en naturelsker og liker å ligge i telt i fjellheimen m.m. Hun har vært her i over et år og vi prøvde noen lette overnattingsturer med telt i fjor, 2-3 km i lett stigende terreng og med en sekk på 6 kg for hennes del. Hun er også av typen som er glad i natur for øvrig. Det gikk forholdsvis greit i begynnelsen og naturgleden var tilstede, men etter hvert har det gått mye tregere. Motivasjon mangler og ubehageligheter som oppoverbakker, vekt å bære og mygg er sterkt gjeldende. Alt dette er en del av det vi kaller naturopplevelser. Siden hun er fra Asia og ikke vant med vår naturkultur skjønner jeg naturligvis at det er vanskelig å oppnå vår form for motivasjon for aktivt friluftsliv. Jeg er dessuten på mitt 59 år og strever selv noe med mine egne tilpasninger, det er derfor litt slitsomt å overbevise andre om verdien og gleden av naturliv. Jeg vil ikke syte, jeg bare lurer på hva man kan gjøre.

[Kjell Iver]

Jeg ville satset på lystbetont friluftsliv I starten. Altså leie hytter eller bruke båt eller kano. Få en gradvis tilvenning til det enkle friluftsliv. Det med å holde formen og være I aktivitet sammen er vel også et argument for at dere skal fortsette med dette I lag

[REs]

Jeg er samme årgang som deg og har også en kone som ikke følger meg på mine mange turer. Men jeg er nordmann og gjør ting på nordmanns vis. Altså jeg går på tur alene.

I den alderen som vi er kommet i så er vi nok ikke så lette "å gå i bås med", og dette blir nok ikke enklere når den andre part har en helt forskjellig kulturbakgrunn.

Jeg har en kamerat som har kone fra Fillepinene. Hennes største problem til å begynne med var ensomhet og da ble det mange og lange telefonsamtaler hjem til venner og familie.

For en tid siden var jeg i Thailand. Ikke som turist, men som invitert  gjest i forbindelse med dronning Sirikit sin 60 års dag. I denne forbindelsen møtte jeg gjester fra de fleste land i Asia, Kulturforskjellene er veldig små dem i mellom, men mellom oss og dem er det stor forskjell.

Det som er hovedforskjellen i denne forbindelsen er nok at de er vandt til å være mange sammen når de har fri fra jobb eller skole. Den litt rare formen for fritid som nordmenn har, den som går ut på å søke stillheten og ensomheten er det ikke så mange utlendinger som forstår.

I Thailand gikk ingen ut på tur uten at de var mange sammen og så passet de alltid på å lage mye støy. Enten så ristet de på tomme colabokser med småstein i eller så spilte de musikk på en radio. En del av turen lå vi i telt ute i en stor speiderleir og der hang det høyttalere i trærne som spilte musikk fra tidlig morgen til sent på kvelden.

Disse folkene var veldig overtroiske. De var livredde for ånder og demoner som fantes over alt og spesielt når det var mørkt.

 

Utlendinger som kommer til Norge har ofte lag og foreninger hvor de som har samme nasjonalitet samles og har diverse aktiviteter sammen.

Jeg har venner og bekjente fra både Frankrike, Nederland, Island, Polen, Romania, Finland etc.etc. og alle disse har en eller annen nasjonal forening hvor de treffer sine landsmenn og driver med forskjellige typer aktiviteter.

En arbeidskollega fra en jobb noen år tilbake hadde en kone fra Thailand. Hun var med og drev en forening for andre i samme situasjon som henne, at de var gift med norske menn. Hun var høyskoleutdannet i Sverige og det var der hun hadde truffet sin norske mann.

Hun kunne fortelle at det var mange thailandske jenter som kom til Norge med norske menn og som fikk problemer på grunn av at de ikke kjente noen andre enn mannen de var gift med, de kjente ikke til det norske systemet og visste ikke hvordan de skulle forholde seg hvis det ble problemer.

 

Mitt råd vil være at, hvis dere ikke allerede har kontakt med en slik forening, forsøker å få kontakt med andre filipinere og begynner å gjøre ting sammen med dem.

Delta på arrangementer med mange deltagere, gjerne i regi av Turistforeningen, men mest av alt tror jeg at din kone vil sette stor pris på å få være sammen med andre i samme situasjon. 

 

Hvis du liker sangen til nattergalen så må du oppsøke den der den er og lytte til sangen. Hvis du setter fuglen i bur så vil du hver dag kunne se en nattergal, men du vil aldri høre den synge.

[Aldri langt unna]

Hei og takk for utfyllende svar RE.

 

Ja, dette er nok et ganske stort kulturprosjekt, særlig fordi vi også har et så intimt forhold til vår natur. Vi oppsøker ensomhet der vettugt folk flest søker sammen i aktivitet og opplevelser. Det er et signifikant fenomen man må ha spesiell interesse av for å forstå og etterleve. Men ikke desto mindre blir denne kontrasten dermed fascinerende. For oss blir det mer en innadvendt personlig selvdyrkelse og selvforståelse enn det er for Asiater som søker styrke og samhold i flokkmentalitet. For min egen del er det en befrielse å føle mestring i naturlige omgivelser som vi direkte kan respondere på, i motsetning til en kultur eller et samfunn man har vanskeligheter med å tilpasse seg i forhold til hva vi egentlig responderer på og prøver å etterleve. Kanskje dette er to måter å løse det samme problem på?

 

Du har rett, ensomheten er særdeles ikke attraktiv for Asiatene. Nå er det slik at jeg fant meg ei jente som mest mulig kunne oppfylle de skeive ensomhetstilstandene vi har her i Norge. Det var ikke lett. Og fikk man det ene så tok det kanskje det andre. Vel, hun hadde altså et uttrykt ønske om en slags ensomhet i livet, men det skulle gjenstå å se om det lot seg klebre til norsk natur. Hva slags prosjekt var nå dette egentlig? Vi går alle feil i tanker og valg. Vi blander og roter. Jeg mener, hun ville ensomhet, men kanskje har hun andre underliggende problem som søker flukten fra noe enn til et genuint ønske om en palett i natur og kamp. I alle fall var det av disse grunner hun trådte inn i mitt liv, som jøje meg alt var mye valgt ensomhet fra min side. Siden en ikke har passet inn så godt selv, mener jeg. Dette var prosjektet og nå har jeg allerede problematisert det langt ut i stjernetåka. Med andre ord: vi er begge to sære.

 

Så dine velmenende råd om å oppsøke kontakt med andre er skikkelig gode, de kunne gjelde for oss også naturligvis, men siden hun ikke heller fungerer helt etter forventningene i lag med de fleste. Men, hvem f vet. Det blir visst bare verre og verre dette her. Og, kanskje for personlig. Vel, det får bare våge seg.

 

Og vi må våge å ta valg. Folk fra Asia synes å ha litt vanskelig med det. Dermed blir det en del av deres karaktær og søke konformitet og felles valg, og andres ønsker enn sine egne. Vår natur er altfor håndgripelig og krevende til det. Det må villes. Det er  dermed nok denne motivasjonskurven jeg ser som den største bøygen. Vi har akkurat nå bestilt en hytte i Røros kommune for 6 dager, håper det kan løsne på både det ene og det andre. Beten blir en uansett.

 

Jeg takker igjen RE's svar. Mye omtanke og forståelse i det.

[Peter F.]

Det meste er blitt sagt her allerede egentlig som jeg etter 4 ganger på Filippinene og nærmere 2 år boende i Thailand kan skrive under på.

 

Asiater trives skjelden alene. Jeg tror din eneste løsning på dette er å hjelpe å skaffe henne et sosialt nettverk som Res snakker om. Filippinerne har jo masse sammenkomster igjennom kirken, au-pair foreninger osv. Dessverre tror jeg din eneste løsning her er å hjelpe henne til å få noen venner for så å dyrke din egen friluftsinteresse alene for denne gangen. Deretter vil jeg kanskje se på muligheten for å få med en venninne eller to sammen med dere på en hytte eller noe, sørg for at dere gjør ting sammen MEN ikke sitt å se på en dupp ved et vann i 4 timer...dette blir ikke en tur på dine premisser uansett.

 

Jeg blir nok også engang å gifte meg asiatisk, men planen var at livet i byen skulle bli så fint for henne at jeg kan reise bort alene på turer uten problem. Selvfølgelig vil jeg spørre om hun er interessert i å se dette med sine egene øyne, men om det ikke blir noen suksess så skal hun slippe å bli "tvunget" til det.

 

Har faktisk møtt asiatiske jenter som er interessert i dette, og har en kompis som drar sin med på turer med suksess. Ingen store prosjekt, men ihvertfall litt. Tror også du kan ta med i beregningene at det nok ligger en god del savn til hjemlandet og familie med i dette, og at det minsker utforskertrangen. Det verste du gjør er å innføre "tvang" iform av frustrasjon dersom hun ikke responderer på "det fantastiske tilbudet om 7 dager på Vidda" på samme måte som deg

[REs]

Nå er min kone så norsk som det går an, men hun har aldri likt å delta på mine fjellturer. Jeg fant en løsning som vel er et lite kompromiss. 

Jeg valgte en tur som ikke var mer enn ca, 10 km. altså ca. 3 - 4 timer å gå. Så sjekket vi inn på en komfortabel hytte hvor jeg laget et lite herremåltid med alt tilbehør.

Mat er viktig for alle turer og helst skikkelig god mat. Her duger ikke Real turmat. 

Jeg har vert på tur med konemor hvor vi har brukt både bil og telt, men etter tre netter så var meldingen klar. "Nå finner vi et hotell".

Jeg tror kanskje det ville gått bedre hvis du prøvde på en sånn hytte til hytte tur med litt god bevertning. På slike hytter møter du også ofte andre likesinnede og det kan bli ganske koselig og sosialt utover i en lys sommernatt.

[Aldri langt unna]

Hei igjen!

Takk for svar RES Jeg leser med interesse dine egne erfaringer og vil se hva jeg selv kan få til. Men, hvis kona eller partneren ikke er interessert i våre naturgleder er det jo til syvende og sist ikke mye enn kan gjøre. Da får en bare legge ned åra og finne en annen løsning. Tross alt er det ikke å vente at de fleste skal like et ukomfortabelt friluftsliv, særlig ikke damene kanskje. Det ville kanskje gå med kompromisser, som med Turistforeninga, men etter mitt syn blir det da straks mer kultur enn natur, hvis det er det man søker så er det jo greit. Men, det å dra med et annet par skal vi prøve hvis det ordner seg slik. Vi får bare prøve det ut. Som sagt, vi skal på en 6 dagers hyttetur nå, kun 3 km lett gange, og håper hun kan like det, ikke noe stress. Kanskje forlanger jeg for mye, jeg skal i alle fall tenke meg om etter denne høringen. Ikke minst - lytte på dama.

 

Jeg takker for din deltagelse

Jeg har også prøvd å svare på Peter F sitt innlegg uten å lykkes, jeg er helt ny på dette forumet og skjønner ikke helt alle regler

[Interbond]

Eg har 3 arbeidskolleger frå Philipinene, ei kvinne og to menn. No er alle sosiale og hyggelige ,men to av dei er meir sosiale enn den tredje. Desse to har eg som venner på Facebook.  Dette kombinert med slik eg kjenner dei i arbeid og ellers så er det tydelig at dei likar veldig godt å omgås masse folk.. Mest frå sitt eige heimland, dei reiser gjerne til byar for å treffe sine landsmenn når dei har fri,men dei omgås også nordmenn. Desse to, spesiellt kvinna, går ikkje så mykje turar. Den tredje som ikkje er på FB omgås også sine landsmenn,men då mykje sjeldnare og helst slektningar.  Han er nok den som lignar mest i oppførsel på oss nordmenn. Han har faktisk og fått interesse for friluftsliv og spør meg ofte til råds om turar.

 

No er Asia veldig stort så det er vanskeleg å generalisere,men mange stader  så bur folk tett og er vant med meir fellesskap enn nordmenn. At dei tar denne ballasten med seg til Norge er vel ikkje så rart?  Når det er sagt så har eg ein kamerat her på landet som er ivrig jeger og friluftsmann og me har ein del turar i lag om hausten på ein støl,men han får aldri med seg kona dit ,ho er norsk,  for ho hatar å bruka utedo!

[Blackbrrd]

Hvis man ser på nordmenn generelt, så er det rimelig få som liker å dra på telttur. I min vennekrets, så er det faktisk ikke en eneste en som gjør det. Endel venner drar på hyttetur, og noen få går på fjellturer. Å tro at det bare er asiater som er anderledes er litt rart i mine øyne.

 

Gikk på en tur arrangert av DNT som 7-åring, og det var veldig sosialt, samtidig som man fikk oppleve fin natur. Turen gikk fra hytte til hytte, så ikke noe telting og det var store fellesmiddager osv. Du må nok inngå noen kompromisser hvis du vil ha med deg kona på tur.

[Imp]

Håper det løsner etterhvert. Det er jo ikke alle, det være seg asiater eller nordmenn, som liker lange turer + telting uansett. Vi er alle forskjellige.

 

Jeg kjenner flere asiater som elsker friluftsliv, og som fisker og plukker sopp og går langt til fjells.. Og jeg kjenner langt flere nordmenn som aldri i verden kunne tenke seg å være ute i friluft slik som vi, men som syns vi er "utrolig tøffe" når vi tar med ungene ut på en liten telttur....så det gjelder nok ikke asiater spesielt.

[Peter F.]

Vel, hør på de som har erfaring med å bo der spør du om man virkelig skal gjenkjenne noen generelle soisale asiatiske trekk. Tror ikke noen sier at asiater ar mindre anlegg for friluftsliv sånn i utgangspunktet, men at de har et generelt større sosialt behov enn de fleste nordmenn det står jeg 100% ved. Dette kommer fra oppvekst i relativt tette familier samt en enorm kulturforskjell når det kommer til famlierelasjoner. På motsatt side står den enkle telturen der man må kjenne på ensomheten. Nordmenn som ikke liker å dra på tur tror jeg kommer av helt andre motiver...som latskap, hektisk liv og en stadig urbaniserende trend. Denne jenta som det snakkes om av trådstarter mangler nettverk virker det som og da kan jeg love deg at teltur ikke er det første en filippiner først og fremst tenker på.

[Lindap]

Jeg forstår at hun ikke liker seg med mygg. Jeg synes også at en tur i fint vær og uten mygg eller andre innsekter er mer lystbetont enn en tur i dårlug vær der du må gå med myggnetting og spise gående. Prøv derfor en ny tur sent i august, i et vakkert område og evt næt en ubetjent dnt hytte, der du kan gå inn ved dårlig vær. Begynn med en kort tur og lag ordentlig mat.