Alene på tur...

[+Miamaria]

Er det mørkt om kveldene hos dere som er så redde for sånt? Er det mørket som er skummelt eller er dere like redde hele døgnet?

[trugepetter]

http://www.mamut.net/repulse/

[borgern]

Er ikke redd for å dra på tur alene. Ingen tusser og troll her. Jeg synes bare at det er litt for kjedelig å dra alene. Hyggelig åmha noen å prate med, dele på noe utstyr etc. Nå har jeg ikke bikkje som selskap lenger heller.

har fri denne uka men lite planer. Så hvis noen i Oslo trenger turfølge noen dager er det bare å si fra. Sekken står klar den og jeg har bil.

[Tessatroll]

Eg var aldri plaga med slikt.....før eg fekk born. Eg drog dit eg ville, kva tid eg ville, og via det ikkje ein tanke. Så fekk eg born. Av ein eller annan grunn tynga ansvaret for ungane meg slik, at eg vart mykje reddare det meste.

Desse kjenslene kom totalt overrumplande på meg, og første gong eg kjende på dei (eg og ungane på telttur i Huldreheimen) vart eg liggande med kniven under hovudet heile natta, klar for å stikke ned den første og beste som skulle komme for å ville skade borna mine....(???).

 

Etter den episoden vart eg klar over at dette med å ha fått born hadde gjort noko med meg, og starta å jobbe med den mentale biten av det, systematisk. Gjennom vanleg "HMT" tenkning før turane me skulle på, fekk eg sila reelle og mindre sannsynlege farar frå kvarandre, og gjort tiltak for det som var reelt, og lagt frå meg tankane på dei mindre sannsynlege. Dette gjorde meg tryggare, og i dag gjer eg det aller meste åleine med ungane mine utan å kjenne på slike kjensler.

 

Så kanskje det kan være ein idè for deg også, å sortere "farane" skriftleg på skjema, sjalte vekk dei usannsynlege og sette i verk tiltak/ha ein plan for dei sannsynlige? Eg trur at det å ha tenkt gjennom ting og ha ein plan for relle eventualitetar gir ein ei kjensle av litt kontroll, og då føler ein seg kanskje tryggare? 

[Thoreau]

Jeg har alltid en kniv med meg i teltet som ligger ved siden av lykta og vannflaska. "Teltkniv" er jo et kjent begrep om det skulle bli brann. Men også om det skulle begynne å tetne seg til...

 

Altså, ærlig talt: det skjer ingenting på tur i områder langt fra folk og vei. Jeg var på tur akkurat på Hardangervidda og den eneste skrekkopplevelsen var at begge armene hadde sovnet i soveposen og jeg måtte vri meg til en stilling som ga blodomløpet tilbake.

[kav]

Jiisus folkens, ligge med "våpen" klar, i Norge!

Har selv gjort det, men det har vært på spesielle steder (f.eks ørken i Syria (mange villhunder) , havn i Iran (fulle sjømenn/bryggesjauere), Svalbard/Grønland etc), men Norge!

Slike ting (unaturlig frykt) jobbes det å bearbeide for hjemvendte soldater (jeg og jobbet med meg selv om dette)

Ja, jeg vet dere ikke kan kontrollere det, men....

[Thoreau]

Unaturlig?  Det finnes nok av gærninger der ute. Teltkniv skal man ha lett tilgjengelig uansett.

[tronn]

Unaturlig? Det finnes nok av gærninger der ute. Teltkniv skal man ha lett tilgjengelig uansett.

Å bevæpne seg til fjells i Norge er også et tegn på galskap. Da er det på tide å ta en realitetsjekk...

Men å ha en liten kniv tilgjengelig i teltet om noe skulle gå galt under fyring eller tilsvarende er helt forståelig.

[jsk]

Nå er det vel ingenting som heter "unaturlig frykt". Det er begrunnet eller ubegrunnet frykt, for all frykt er narurlig.

Noen er jo livredde edderkopper osv, ofte grunner dette i andre underliggende årsaker, men ingen regler uten unntak selvsagt.

Man vet ikke bestandig hva folk kan ha vært utsatt for og derav traumer, som gjør at de handler som de gjør. Derfor synes jeg det blir litt tullete å si at de skal ta en realitetsjekk. Men å oppfordre dem til å sortere for seg selv hva som er en begrunnet frykt eller ikke hadde nok heller vært på sin plass.

Vi er alle forskjellige, hva som er riktig for deg kan være helt feil for en annen.

[Hulderjenta]

Tror nok ikke jeg blir å bevæpne meg på tur, annet enn en liten kniv til praktiske formål.
Jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med frykten. Jeg er altfor skvetten og engstelig av meg til at det er godt for noe. Redd for mørket og turer alene, ja, men også husredd om kvelden/natta, redd for de fleste hunder og andre store dyr... og jeg skvetter generelt til for den minste ting. Edderkopper var jeg også redd for, men tar nå de minste og opp i god størrelse uten å kjenne hjertebank. Jeg vet det høres superteit ut, men frykt er ikke noe å tulle med. Har jobbet bevisst for å bli av med edderkopp-frykten, og kan nå også stå i feks dyreparker og se på edderkopper uten noe problemer. Så jeg vet det nytter å prøve!

[Thoreau]

Å bevæpne seg til fjells i Norge er også et tegn på galskap. Da er det på tide å ta en realitetsjekk...

Men å ha en liten kniv tilgjengelig i teltet om noe skulle gå galt under fyring eller tilsvarende er helt forståelig.

 

 

Kniv er ikke noe skikkelig våpen. Psykoanalyse fra folk som ikke går noen sted uten hund, blir for dumt. Sannheten er den at dere er så mørkredde og livredde at uten det dyret hadde dere blitt" bajsnødige" på flekken og måttet løpe hjem til momma.

 

He he.... 

[kav]

Ha, ha, ha... den var god

[Nordover]

Eg har litt samme problemet, bortskjemt me å være med andre på tur, men i det mørkere halvåret så bli e fort en anelse paranoid. Så i sommer har e sovet ti netter ute i telt alene. Anbefaler gode bøker og musikk på øret, så blir blir det saakte men sikkert bedre. Også treng ikkje de første turene være så langt fra folk, og sov o områder der du føler deg kjent i starten

[smgj]

Jeg har aldri vært redd i skogen (intellektuelt sett vet jeg jo at det er mennesker som er skumle, og at det er mye større sjanse for å treffe sådanne i byen enn i skauen og fantasien har aldri klart å overbevise meg om noe annet). Men jeg stiftet bekjentskap med panikkangst (og hyperventilering og det hele) for noen år siden i forbindelse med en obligatorisk øvelse da jeg skulle ta dykkesertifikatet. Der er det en øvelse hvor man skal beholde ventilen i munnen og puste gjennom den, men fjerne dykkemaska helt, så ta den på igjen og tømme den for vann. Jeg klarte ikke å skille på å puste gjennom munnen og nesa, trakk følgelig inn vann i lungene og det i sin tur førte til redsel og ukontrollert hyperventilering under etterfølgende forsøk.

For meg endte det opp med en vinter med egenkonstruert eksponeringsterapi i badekaret før jeg til slutt mestret øvelsen i kaldt vann, på 20 meters dybde.

 

Den teknikken jeg brukte var å først finne et nivå hvor jeg hadde skrekken under kontroll (i badekar, med dykkemaske og snorkel, med ansiktet under vann). Så oppholdt jeg meg "i den situasjonen" så lenge at jeg var rolig og trygg i den. Dernest innfører man en litt høyere vanskelighetsgrad. For meg var det ikke ha på maska, men puste gjennom snorkelen og sakte dyppe ansiktet og nesa forsiktig under. Dette gjentok jeg til at jeg var sikker på at jeg mestret å puste kun gjennom munnen og ikke gjennom nesa. Neste vanskelighetsgrad var så å ha maska på, men bryte forseglingen langs ansiktet og slippe inn vann og fremdeles opprettholde pusten gjennom snorkelen. Viktig for meg var det også å låne en dykkeventil&flaske og etterhvert gjenta tidligere trinn med den i stedet for snorkelen.

Dette trappet jeg opp videre og videre. Hvis noe gikk galt og jeg enten fikk problemer eller ble stesset så er rådet og gå tilbake til det siste stigetrinnet man mestrer trygt, gjenta det og starte på nytt derfra. Og å om mulig gjøre neste trinn "mindre". Og alltid avslutte i en trygg situasjon, sånn at det er det som sitter mentalt når man starter neste gang.

 

Teknikken kan jo overføres til nesten alt gjennom å finne ens egen grense for

- dette tør jeg/ -dette tør jeg ikke

 

Start med det du tør... gjenta det til du er helt sikker på at du tør det i praksis ... og fjern litt av støtten/tilsett litt utrygghet. Gjenta så den "litt utrygge" situasjonen til den går over til å bli trygg. Det er vel det samme du har gjort med edderkoppene vil jeg tro. Om det f.eks er "trygt nok" å gå turer alene, men innenfor ropeavstand fra andre - så gjør det til det er greit. Gå så f.eks 10 minutter før turfølget - eller avtal å møtes på et sted dere begge går ensomme til og går sammen ifra. Eller kanskje du må starte med noe annet. Uansett. Det er det bare du som kan identifisere, styre og jobbe ut ifra - enten alene eller sammen med medspillere.

 

Lykke til. Naturen er flott, både sammen med noen og alene.  

[kav]

En ting jeg må kommentere i ditt forøvrige gode innelegg smgj; vi går ikke ensomt, men alene, to vesentlig forskjellige ting     

[smgj]

En ting jeg må kommentere i ditt forøvrige gode innelegg smgj; vi går ikke ensomt, men alene, to vesentlig forskjellige ting     

Touche. Dårlig ordvalg.

[Thoreau]

Frykter du ensomheten, frykter du deg selv. Med mindre noen lurer i mørket.

[+Miamaria]

Synes det var godt forklart metode av smgj, den kjenner jeg meg igjen i fra jeg skulle lære å rulle. Jeg lærte ikke det før jeg tok tak i det faktum at jeg var redd så snart jeg kom under vann, og begynte gradvis vanntilnærming. Gjorde masse rare greier i vann som jeg syntes var ekkelt og som egentlig ikke var rullerelatert, til jeg syntes det var greit – og vips, så satt rulla som et skudd. Men en episode der frykten på en måte tok helt overhånd, satte meg tilbake. Da var det å gå samme opplegget på nytt for å bli kvitt den igjen - og det funker.

– Det er samme greia du vil få beskjed om du går til fagfolk for å bli kvitt en frykt. (Da må du bare betale for at de skal fortelle deg det.) Cluet er å identifisere hva det er som er problemet med det. Akkurat dét kan jo være litt individuelt.

[finnjpedersen]

MØRKEREDD?........Det er en fobi, som alle andre fobier...

Fobi er psykisk, altså en frykt for det som kan ramme din hjerne på ett tidspunkt i en gitt situasjon.

Ergo ingen fysiske skader, kun egen fantasi som løper løpsk.

 

Altså, psykisk problem (fobi...etc...) ingen konsekvenser fordi det foregår i hjernen din, punktum.

 

Fysisk problem: Elg angriper teltet ditt og vil overta lånet i banken......

 

Tipper det siste er mer sannsynlig enn mørket som vil sluke deg inn i evig fordervelse.......!!!!!

[Thoreau]

Litt for mye øl, finnjpedersen?

[finnjpedersen]

Litt for lite øl.....

Poenget er at å være mørkeredd ikke er fysisk skadelig, så hva er man redd for?

[The Lone Wolf]

Mennesket er ikke et nattdyr, vi ser dårlig i natten derfor frykter vi mørket. Men når frykten blir sykelig blir det angst, å ha angst for mørket. Å være mørkeredd er ikke direkte fysisk farlig, men angsten er ikke direkte rasjonell - de følelsene man har oppleves som ekte sjøl om man veit reint teknisk sett at mørket i seg sjøl er farlig. Men det stammer fra den tiden mennesket ble jakta på av bjørn feks, altså frykt for å bli spist - og i mørket har vi liten følelse å ha kontroll på omgivelsene. Mao så er det den følelsen av manglende kontroll som kan være med på å skape sylelig frykt, altså angst. Frykt kan redde livet ditt, men angsten kan hemme deg for å gjøre det.

Så kan man si at mørkereddhet; angst, kan være fysisk skadelig iom at en ofte får mye fysiske plager av angsten.

[+zimwalker]

Lett å si men, men kanskje... i stedet for å fokusere på alle barriærene, det som hindrer en, heller feste fokuset på det som gjør at man ønsker seg ut. Og på hva man forstår at man går glipp av når man ikke gjør det. Forhåpentlig slik at trangen til å komme seg ut blir større en trangen til å unngå usikkerhet, det man frykter. Slik at barrriærer overkommes og faller.. http://tursiden.com/2006/afrika2006/pages/118%20Barri%E6re%20brutt.htm

 

Ja kanskje slik at man til slutt ender opp med så skrive bok om gleden ved å oppdage fjellet og turlivet....

http://www.norli.no/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?storeId=10651&partNumber=9788274191341

 

 

Fra: http://villmarksjenta.no/?p=505

"Det var da det gikk opp et lys for meg. Jeg tok til å forstå noe jeg burde ha forstått for lenge siden. Jeg hadde dratt ut på tur med helt feil innstilling. Mitt fokus lå på å møte angsten. [...]

Turgleden, selve drivkraften som gjør at jeg liker å være ute, hadde jeg fullstendig glemt."

[Fjellskald]

Hei Hulderjenta : )

 

Hva er det som gjør deg trygg og som kan bringes med deg.? Hva det kunne vært, vet nå ikke jeg. Men la oss si det hadde vært bilen din. Da hadde jeg kjørt til en fin plass og gått ikke så langt fra bilen. Mon tro om ikke avstanden blir ganske så stor etterhvert. En annen ting jeg tenkte på er å gå alene på tur, men steder hvor det alltid er en del folk. 

[Gjest]

Når jeg omsider ble klar over denne tråden, synes jeg det ble en interessant prosess å se tilbake på min egen turerfaring og hvorfor jeg turer slik jeg gjør idag.

1. På grunn av alderen så var jeg/vi alltid ute å lekte. Skogen var tett på, de blinkende tjernene likeså. Mørket ga spenning, og de kraftigste 4 (store) batteriers "lommelyktene" ga trygghet. Dermed ble skogens lyder, bevegelser og skygger en naturlig del av oppveksten. Vi fikk lov til å sove i telt i hagen, og i høstens mørke var det nervepirrende epleslang som gjaldt. Vi utfordret sansene fra vi var små, til langt inn i tenårene.

Poenget her er tosidig. Jeg ble tilvendt. Samtidig var all denne aktiviteten aldri mer en max 30min fra mamma og pappas trygge armer. Så man kan si vi begynte i det små, med en gradvis tilnærming til naturen. Dette tror jeg også fungerer for voksne.

2. Som nevnt av andre tidligere i denne tråden, ble det å ta med og ha ansvar for egne og andres barn på tur en viktig faktor. Da må man fremstå som"solid" og være et trygt anker for alle på turen. Da skjerper man seg, og henter frem egenskaper man kanskje ikke visste man hadde. Kanskje man kan få lånt en trygg hund, eller en niese/nevø/kusine/fetter, og starte med korte turer i kjente turområder?

Mine langturer begynte som en aktivitet sammen med gode venner. Vi var fire på første 10 dagers tur. Sånn fortsatte det. Det var på disse turene jeg begynte med å vandre på dagsturer vekk fra de andre. Målet var spennede vann med mulighet for å få kontakt med storfisken. Slik begynte det, og jeg dro oftere og oftere på tur alene. Samtidig som jeg turet mye med egne barn, familie og venner. Så man kan si jeg har brukt mange år på å bli fortrolig med å dra alene på tur.

For å illustrere forskjellen på erfaring og uerfaren så kan jeg trekke frem en fersk historie fra i sommer. En kompis (uerfaren) og jeg skulle møtes inne på Hardangervidda i sommer. Han hadde vært ca en uke alene på tur før møtet, og jeg hadde vært 2 uker alene. Fredag den 17 juli, to dager før vi skulle møtes, lå det et regntungt heftig lyn og tordenvær over området.

Jeg husker vagt fra min dype søvn den natten at det "blinket" en gang, og sov hele natten. Min kompis lå 6km unna, i det samme været. Han fikk panikk, og i hysteri pakket han det han fikk med seg og forlot teltet. Flukten i mørket og i drittværet gikk mot ei privat hytte. På vei dit gikk han seg fast i et myrområde, og måtte gå et stykke tilbake igjen, før han fant en mer fornuftig rute. Hytta var stengt. Men utedoen var åpen, og her tilbrakte han natta. Spørsmålet er hva som var tryggest? Både teltet og utedoen var "trygg." Det var i stresset mellom de to det kunne ha gått galt.

Det ble en bratt lærekurve for han. Men heldigvis kom han styrket ut av det med ny og viktig erfaring, både om seg selv og generell kunnskap om hva man bør prøve å unngå å gjøre. Det var en meget glad kar som kom padlende inn til campen min lørdag ettermiddag den 18 juli.

Så, begynn i det små. Kanskje en dag kan du se tilbake på tankene dine i denne tråden og le av det. Men, samtidig er det greit å ha tenkt tanken om at kanskje ikke aleneturer er noe for deg. For aleneturer er dessverre ikke for alle. Og det er jo egentlig ikke et nederlag. Vi alle er "skrudd" sammen forskjellig. Fremdeles er det beste jeg vet å dele turen med noen. Bål, mat, drikke og den gode samtalen.