Alene på tur...

[Hulderjenta]

Ok, nå skal jeg røpe noe litt flaut og teit. Jeg er svært redd og lettskremt av meg. Såpass at jeg ikke tør å dra på tur alene...

 

Jeg tør ikke å sove alene i telt. Jeg leser misunnelig om mange som er på tur i skog/fjell/mark alene, fisker, tenner bål og slapper av, og vet jeg egentlig kunne hatt utrolig godt av det. Hadde jeg taklet det. Jeg tør heller ikke å gå dagsturer i skog/mark/fjell alene, og tør overhodet ikke være alene ute etter mørkets frembrudd.

 

Egentlig burde jeg hatt hund, men det har jeg ikke lyst på...

 

Er det noen andre som har det sånn? Det er så utrolig tungvindt - jeg jobber turnus, og har derfor endel formiddager alene når ungene er på skole/bhg og mannen på jobb, men blir sittende hjemme... Har så lyst til å gå på tur, men må "hele tiden" få tak i noen til å gå på tur med. Føler alle her inne er så tøffe, og ingen som har sånne type problemer, så har tenkt på lenge å høre om det er flere som sliter med noe av det samme. Og så lurer jeg på - er det noen som har hatt det sånn, som har hatt hell med noen form for terapi for å bli kvitt slikt?

[Stig Erik Olsen]

Hva er det som stopper deg og dra på tur alene om dagen?

[tronn]

Jeg vet det er mange som mistrives på tur alene. Usikkerhet og frykt for det ukjente er vel hovedproblemet.

Villmarksjenta har jo skrevet en del om nettopp det.

Jeg vet ikke helt hvordan du skal kunne overkomme noe slikt.

Eneste jeg kan relatere til er høydeskrekk. Den har jeg overvunnet i større grad ved å utsette meg for det i små doser på jobb gjennom flere år.

Håper du finner en løsning på det

[ulfkri]

Kuren for irrasjonell frykt er ofte konfrontasjon under omgivelser som føles trygge. Mitt forslag er å starte med korte dagsturer og så gradvis bevege seg lenger ut i terrenget for hver tur.

Visualisering er en god forberedelse på alt som føles skummelt. Studer kartet på forhånd og prøv å se for deg hele turen før du starter. Se for deg at du går over myra, kjenn at du er svett i kroppen, hør myggen som surrer, hør den mørkere summinga av kleggen, se for deg skogholtet, se vannet, kjenn at lufta ved vannet er kaldere, gå til vannkanten og sprut litt vann i ansiktet osv. Bruk lang tid på å visualisere hele turen på forhånd.

I forhold til overnatting har du en kjempemulighet nå om sommeren når det er lyst hele natta. Prøv å sov ute i nærheten av hus eller hytte der du har kjentfolk først. Neste gang kan du kanskje kjøre et stykke og campe ved siden av bilen slik at du har en retrettmulighet. Neste gang igjen camper du kanskje en halvtime unna bilen, så en time osv.

Jeg er også ganske lettskremt, jeg ser ikke skumle filmer for eksempel. Jeg kan kjenne det der tilløpet til angst/frykt noen ganger, men jeg kan liksom slå det av ved å tenke at nå er jeg midt i ødemarka så her nytter det ikke å være redd. Og så hjelper det med bål selvsagt.

Jeg vet om flere som har det som deg. Dette blir du helt sikkert kvitt hvis du jobber med det.

[kav]

Ikke for å være flåsete, men fra barna har vært helt små så har jeg alltid sagt til dem at det farligste i Norge er....fantasien.

 

Nå er ungene rundt 10 år, og hvis de blir redde så sier jeg bare "hva er det farligste i Norge...?" og da kommer svaret litt oppgitt fra ungene

 

Virkelige farer tar jeg med dem etter hvert.

 

Som Ulfkri sier, konfronter frykten.

 

Jeg har hatt forbausende mange soldater som har vært mørkredd, men etter hvert har de forstått at det ikke er mørket de bør være redde for...eeeeh jeg vet ikke om den siste kommentaren der hjalp  

[Hulderjenta]

Hehe, den hjalp ikke, nei!

Intellektuellt vet jeg at det ikke er noe store farer i Norge, sånn egentlig. MEN, jeg har to frykter på tur: 1. mennesker med onde hensikter (ja, jeg vet...) og 2. dyr (ja, jeg vet - igjen...)

Resultat av skrekkfilmer og nyheter, i guess?

Siste turen jeg hadde måtte vi gå i kanten av et jorde med kuer, og de fulgte etter oss (naturlig nok, kanskje) og jeg fikk nesten hjertestans...

[Zombiecat]

Voldteksmenn og drapsmenn sitter nok ikke på en stubbe og venter på enslige jenter på tur  

 

Jeg jobba som nattevakt på veterinærhøyskolen. Da måtte jeg ta meg en pause i skrekkfilmene. Ikke redd for sånne fornuftige ting som folk, men mer 3hoda monstere fra forskningsavdelinga og sånn  

[ulfkri]

Jo, men da har du jo identifisert noe som trigger frykten, da er det bare å oppsøke det. Hvis du ikke kjenner noen som har gård så holder bondelaget åpen gård 23. august.

Og besøkstjenesten i fengselet eventuelt

[Sovjetunionen]

Har hatt/har akkurat samme problemet. Ville utrolig gjerne ut på tur alene, men endte hjemme i byen fordi jeg var redd for å møte på rusk og rask ute i skogen. Fortrinnvis var jeg redd for å møte folk med dårlige hensikter, hvilket sannsynligvis ikke er så veldig realistisk egentlig. Når alt kommer til alt, så er det mye farligere for meg å gå rundt på Grønland i Oslo, enn det er å sove ute i Østmarka.  

 

Fant ut at jeg bare måtte komme meg ut og gjøre det og bare tåle å være litt redd de første turene. Den første natta var jeg oppe så lenge at jeg sovnet momentant, våknet mange ganger i løpet av natta og lyttet etter øksemordere, men hørte bare en ensom gjøk borti skogen. Neste natta var det litt mindre angst, men sov fortsatt ikke som et barn akkurat. Nå forrige helg var jeg nervøs for å gå og legge meg, fordi jeg gruet meg til å ligge våken, men oppdaget til min store overraskelse at jeg følte meg helt trygg da jeg kom inn i teltet. Sover fortsatt ikke veldig godt, men det kommer seg. Redselen blir mindre og mindre for hver tur og turgleden blir større. Nå har jeg faktisk lyst til å stikke på tur alene og det er en fantastisk følelse.  

 

Jeg tror man må regne med å være redd når man gjør sånne ting. Målet er ikke å være rolig fra første stund, men at man lar seg selv være redd og prøver allikevel. Da får du sikkert et par netter med angst, hvilket vil være ubehagelig, men ikke farlig. 

 

Angst fungerer jo sånn at den reduseres dersom man gradivs eksponerer seg mot det man er redd for. Et prinsipp her, er at man utsetter seg selv for det som gjør en redd, men i små doser. Derfor er nok @ulfkri sitt forslag med å finne et sted der du er ganske trygg først og deretter øke på gradvis, veldig bra.

 

På den andre siden, er det ofte sånn at unngåelse av det som trigger angsten, gjør en mer redd. Ironisk nok. Hvis du løper hver gang det kommer en nysgjerrig ku, vil dette øke angsten din. Hvis du gir deg selv lov til å være redd og står og utholder ubehaget en stund, mens kuene får tatt deg i øyensyn, så vil du merke at angsten går litt ned.

 

Videre er det sånn at man også kan få angst for angsten. Altså at man egentlig er mest redd for det ubehaget som vekkes i en selv, mer enn man er redd for selve triggeren. Angst er jo en følelse som, i tillegg til at den gjør kroppen klar for alle mulige krisesituasjoner, er spesiallaget for å være ubehagelig, sånn at vi unngår det som trigger det. Dette er nok grunnen til at vi har overlevd så lenge som art i øvrig. Det kan gjøre at man egentlig frykter angsten i seg selv, mer enn triggeren. Altså at man unngår det man er redd for, fordi man ikke liker å føle seg redd. Vet ikke om det er tilfelle hos deg, men det er verdt å nevne. 

 

Men jeg føler med deg, det er ikke superlett, men det går fint. Ta med masse kaffe, man trenger en sterk shot etter en våken natt i skogen

[Sovjetunionen]

Angående terapi, så burde det være ganske enkelt å finne noen som kan hjelpe deg med dette. Fobier, i dette tilfellet enkeltfobi, er et kjent problem som det har blitt forsket masse på og som de fleste psykologer vil kunne gi deg tips og triks i forhold til å takle.

 

Kognitiv terapi er en av flere terapiformer som har god effekt her, men når det er sagt, så står terapiformen for lite av variasjonen i resultat, så det viktigste er at du finner deg en terapeut du trives med og har tillit til.

 

Hvis det er en skikkelig problem for deg, og det blir for lite å snakke med folk her på forumet, så synes jeg du skal skaffe deg en proffesjonell makker til å komme over denne frykten. Ingen grunn til å fortsette å ha et problem man ikke behøver å ha, livet er for kort til denslags

[Stig Erik Olsen]

Hvordan er det hvis du reiser sammen med noen?

[Kristian123]

Vet ikke om denne tråden er kanskje litt egnet? http://www.fjellforum.no/topic/33155-er-du-m%C3%B8rkeredd/?hl=m%C3%B8rkeredd Er ihvertfall ikke langt unna.

 

 

Edit- Den tråden gir egentlig ikke så mye hjelp eller info, men hvis man søker "mørkeredd" i forum så dukker det opp noen tråder som faktisk er relevante.

[+PTG]

Min fantasi kan også være i overkant livlig noen ganger når jeg telter alene. Jeg har jo enda ikke sett noe "skrømt".

Da får man tvinge hjernen over til noe konstruktivt og hyggelig, så kommer søvnen.

Dette har aldri hindret meg i å dra på tur alene, men jeg vil tro at dersom dette er en sterk frykt hos deg vil visualisering og gradvis eksponering være fornuftig.

 

Jeg har tro på både visualisering og eksponering som nevnt over! Her kommer ett par eksempler på hvorfor jeg tror de er nyttig!

 

Visualisering:

I mine yngre år drev jeg med rifleskyting, men etter gode skyteserier, så begynte jeg å tenke på resultat, så fikk jeg harahjerte og så gikk det på ræva...

Jeg leste da en bok av Villy Raillo, "best når det gjelder" og en tysk mesterskytingsbok, hvor visualisering var ett av triksene.  Jeg startet derfor neste sesong med "tørrtreningsplan" hjemme, hvor jeg visualiserte komplette konkurranser 2-3 ganger pr uke i 2-3 mnd. Den sesongen ble best ever og jeg merket at jeg mentalt var på plass.

 

Eksponering:

Jeg har klatret mer eller mindre i 25 år nå, og der vil jeg si at gradvis eksponering og jevnlig trening på dette, f.eks ledetrening med kontrollerte fall inne, er noe av det aller viktigste for å trene psyken. Irrasjonell frykt dempes og man kan fokusere mer på selve klatringa og være i nuet. Uten gradvis tilnærming (i kontrollerte former) vil gapet mellom det man har erfart og det man opplever kunne bli for stort, og man risikerer å "fryse til" . Jeg kan legge til at dette absolutt ikke er noe statisk, som oftest må jeg refreshe når utesesongen starter, og på dårligere dager får man bare akseptere at hodet ikke er med.

 

Lykke til

[GeirMU]

 

 

Som Ulfkri sier, konfronter frykten.

 

Jeg har hatt forbausende mange soldater som har vært mørkredd, men etter hvert har de forstått at det ikke er mørket de bør være redde for

 

De som skal overvinne flyskrekk blir det  jo nettopp brukt konfrontasjonsmetoden på.

 

Jeg tror mange frykter og angster handler om følelsen av å mangle kontroll over situasjonen. I mørket ser vi ikke hva som er rundt oss, selv en lommelykt er begrenset i en slik sammenheng, dermed kan frykten for og følelsen av mangel på kontroll (man ser ikke) oppstå. Og selvsagt kan tidligere opplevelser påvirke eller at man rett og slett ikke er vant med mørket.

 

Jeg kan ikke si si jeg hadde dyp angst for huggorm, men følte et veldig ubehag. Jeg var i en reptilpark en gang, tok egenutfordringen og spurte da om å få holde en av slangene (en "uskyldig" amerikansk kornsnok, en kvelerslange) og etter den episoden har jeg hatt et mer avslappet forhold til å møte huggorm også. 

 

Jeg tror vel at kvinner generelt har sterkere behov for sosial trygghet og liker ikke alenefølelsen som spesielt blir forsterket i stuasjoner som alene i "villmarka".

Mitt tips til trådstarter må være å gå i seg selv og prøve finne om mulig en utløsende årsak eller om det er en generell angst for å være alene.

[Hulderjenta]

Voldteksmenn og drapsmenn sitter nok ikke på en stubbe og venter på enslige jenter på tur

Hehe, neida, jeg skjønner jo også det, og jeg forstår jo også at de som er ute etter slikt normalt ikke gidder å dra langt ut i ødemarka for å forhåpentligvis treffe på noen... Irrasjonell frykt er noe dritt sånn.

 

Jo, men da har du jo identifisert noe som trigger frykten, da er det bare å oppsøke det. Hvis du ikke kjenner noen som har gård så holder bondelaget åpen gård 23. august.

Og besøkstjenesten i fengselet eventuelt

Jeg er allergisk for alt av pelsdyr, så jeg orker ikke å utsette meg for det - har vært inne på tanken flere ganger, men har ikke lyst til å medisinere meg mer enn nødvendig...

Jeg er sykepleier, så har møtt mye rare folk - er i hjemmesykepleien, så i prinsippet er man jo mye mer utsatt der! Men *det* skremmer meg ikke. Så jeg tror det er mer å jobbe med den mentale bli-kvitt-skrekkfilm-biten...

Fant ut at jeg bare måtte komme meg ut og gjøre det og bare tåle å være litt redd de første turene. Den første natta var jeg oppe så lenge at jeg sovnet momentant, våknet mange ganger i løpet av natta og lyttet etter øksemordere, men hørte bare en ensom gjøk borti skogen. Neste natta var det litt mindre angst, men sov fortsatt ikke som et barn akkurat. Nå forrige helg var jeg nervøs for å gå og legge meg, fordi jeg gruet meg til å ligge våken, men oppdaget til min store overraskelse at jeg følte meg helt trygg da jeg kom inn i teltet. Sover fortsatt ikke veldig godt, men det kommer seg. Redselen blir mindre og mindre for hver tur og turgleden blir større. Nå har jeg faktisk lyst til å stikke på tur alene og det er en fantastisk følelse.  

 

Jeg tror man må regne med å være redd når man gjør sånne ting. Målet er ikke å være rolig fra første stund, men at man lar seg selv være redd og prøver allikevel. Da får du sikkert et par netter med angst, hvilket vil være ubehagelig, men ikke farlig. 

 

Men jeg føler med deg, det er ikke superlett, men det går fint. Ta med masse kaffe, man trenger en sterk shot etter en våken natt i skogen

Her tror jeg du er inne på noe...

 

Hvordan er det hvis du reiser sammen med noen?

Da er det problemfritt. Er jeg alene, lytter jeg etter lyder. Er vi flere, kan det potensielt være lyder når som helst. Dagstur med guttungen på 9 år er også helt ok! (har ikke prøvd telt/overnatting uten andre voksne)

 

Vet ikke om denne tråden er kanskje litt egnet? http://www.fjellforum.no/topic/33155-er-du-m%C3%B8rkeredd/?hl=m%C3%B8rkeredd Er ihvertfall ikke langt unna.

 

 

Edit- Den tråden gir egentlig ikke så mye hjelp eller info, men hvis man søker "mørkeredd" i forum så dukker det opp noen tråder som faktisk er relevante.

Skal gjøre det!

 

Min fantasi kan også være i overkant livlig noen ganger når jeg telter alene. Jeg har jo enda ikke sett noe "skrømt".

Da får man tvinge hjernen over til noe konstruktivt og hyggelig, så kommer søvnen.

Dette har aldri hindret meg i å dra på tur alene, men jeg vil tro at dersom dette er en sterk frykt hos deg vil visualisering og gradvis eksponering være fornuftig.

Det vil jeg også tro er en fornuftig løsning!

[Hulderjenta]

De som skal overvinne flyskrekk blir det  jo nettopp brukt konfrontasjonsmetoden på.

 

Jeg tror mange frykter og angster handler om følelsen av å mangle kontroll over situasjonen. I mørket ser vi ikke hva som er rundt oss, selv en lommelykt er begrenset i en slik sammenheng, dermed kan frykten for og følelsen av mangel på kontroll (man ser ikke) oppstå. Og selvsagt kan tidligere opplevelser påvirke eller at man rett og slett ikke er vant med mørket.

 

Jeg kan ikke si si jeg hadde dyp angst for huggorm, men følte et veldig ubehag. Jeg var i en reptilpark en gang, tok egenutfordringen og spurte da om å få holde en av slangene (en "uskyldig" amerikansk kornsnok, en kvelerslange) og etter den episoden har jeg hatt et mer avslappet forhold til å møte huggorm også. 

 

Jeg tror vel at kvinner generelt har sterkere behov for sosial trygghet og liker ikke alenefølelsen som spesielt blir forsterket i stuasjoner som alene i "villmarka".

Mitt tips til trådstarter må være å gå i seg selv og prøve finne om mulig en utløsende årsak eller om det er en generell angst for å være alene.

Tror jeg setter en knapp på generell angst for å være alene. Er svært husredd også, og liker meg generelt ikke alene.

[Vrimmel]

Jeg har det motsatte problemet. Jeg er ikke redd selv, men hunden jeg disponerer blir redd for hver minste lyd utenfor teltet på tur.

[Elisabethsk]

Kan du eventuelt stikke på tur med en venn, men ha hvert deres telt og så sette de lengre og lengre fra hverandre? Finne lydbøker etc som gjør at du glemmer litt at det bare er deg, og så heller gå gradvis over til å ha det stille?

[Sovjetunionen]

Kan du eventuelt stikke på tur med en venn, men ha hvert deres telt og så sette de lengre og lengre fra hverandre? Finne lydbøker etc som gjør at du glemmer litt at det bare er deg, og så heller gå gradvis over til å ha det stille?

@Hulderjenta

Du får si ifra hvis du er i Oslo en gang, så får vi dra på tur sammen  . Kan tilbringe natta på hver vår side av Øyungen, og deretter møtes på morgenen for å drikke kruttsterk kaffe og snakke om alle øksemordere/voldteksmenn/hekser/ulver vi trudde vi så i nattemørket.

[Tiur3]

Jeg har det motsatte problemet. Jeg er ikke redd selv, men hunden jeg disponerer blir redd for hver minste lyd utenfor teltet på tur.

Er du sikker på, at hunden er redd da? Kanskje den bare er vaktsom. Eller at den føler den må passe på deg. Litt dressur hjelper hvis, du ikke ønsker dette utidige gnålet. Jeg "peller" slikt av mine hunder ganske raskt, jeg har ikke behov for vakthunder.

[Vrimmel]

Er du sikker på, at hunden er redd da? Kanskje den bare er vaktsom. Eller at den føler den må passe på deg. Litt dressur hjelper hvis, du ikke ønsker dette utidige gnålet. Jeg "peller" slikt av mine hunder ganske raskt, jeg har ikke behov for vakthunder.

Jeg har verdens mest pysete engelsk setter. Hun begynner ikke å bjeffe eller knurre av lydene, men skjelver i skrekk. Nye uvante lyder gir den samme reaksjonen f.eks rutefly i himmelen over teltet (skulle tro hun var vant til det i og med at vi bor i en by), tømme liggeunderlag for luft, mekaniske gjenstander. Hvis det på vanlig luftetur høres et høyt smell et stykke unna så begynner hun å skjelve og vil hjem. Hun er også mørkredd og vil ikke gå tur der det ikke er gatelys når det er mørkest på høsten.

[TonePåTur]

Face your fears! Sett opp telt i hagen til begynne med! Kort vei innatt viss det skulle vere behov. Å vere redd for ting man ikkje føler seg trygg på, ukjente ting osv er helt naturlig! Men det er trist når det ødelegger både liv og opplevelser. Her eg bur, går eg mykje tur i nærområdene. Elsker å komme meg ut, både på dagstur og overnattinger i telt. Har hunden min med på alle turer☺ Lykke til med å overvinne frykten! Hugs; kvifor sitte inne når alt håp er UTE?

[+zimwalker]

Flere gode råd her, bl.a dette med å dra på en tur med en venn, ligge i hvert sitt telt. eller starte i hagen, eller nær huset, eget hus -  eller nær huset til noen du kjenner om du ikke bor landlig til selv. Tilvenning, og erfare at det går bra, ikke er farlig, og etterhvert at det å mestre, overkomme angsten, gjør godt i seg selv! Ditto at det å være alene ute om natten også er et gode, gjør godt...når frihetsfølelsen overtar og overskygger det du før var redd.

 

Var et bra innslag om flyskrekk og hvordan mestre dette i NRK Ekko for noen dager siden. Og siden mestring av angst/fobier nok har noe alment ved seg, kan du kanskje kan trekke noen lærdommer ut av rådene man hører der.   Du kommer til innslaget med flg. lenke, som tar deg 23 min ut i sendingen til der innslaget starter : https://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/MDSP25012815/29-06-2015#t=23m02s

 

Yoga og Mindfullness er kanskje også noe du kan vurdere å sette deg inn i og begynne med for å finne roen,  sette parantes rundt fantasien og frykten denne gir opphav til ....

[+zimwalker]

Et par beslektede tråder her på forumet: "Er du mørkeredd?" http://www.fjellforum.no/topic/33155-er-du-m%C3%B8rkeredd/

og "Redd for og reise alene på tur" http://www.fjellforum.no/topic/21710-redd-for-og-reise-alene-p%C3%A5-tur/

 

Her en som skriver bra om betydningen av mestringsfølelsen og om det å bli bevisst dette  https://stifinner.wordpress.com/tag/mestringsfolelse/

Og betydningen av å mestre kan man bl.a. se her https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA20001713/13-05-2014

 

"Mørkeredsel er bare én av flere naturfobier som kan gjøre hytteliv og teltturer alt annet enn koselig":

http://artikkel.ut.no/laer-a-takle-morkeredselen-1.12088894

 

Fin blogg, til inspirasjon:  http://paaturmedhund.blogg.no/1435065450__utfordre_seg_selv.html

 

[Tiur3]

Jeg har verdens mest pysete engelsk setter. Hun begynner ikke å bjeffe eller knurre av lydene, men skjelver i skrekk.

Huff da! Dårlige "nærver", er noe dritt. Da er din jobb å skape trygghet. Gå gradvis frem, så kan dette bedre seg noe. Uten å gjøre noe tiltak, kan dette bli værre.

 

Burde kanskje spurt, hvor gammel hunden er først. Hvis det er en hvalp, kan det gå greit over av seg selv (med litt trøst), ellers må du være bevsiit på dette og jobbe litt. Men mye av det som beskrives for mennesker over her, kan også brukes på hunder. Utfordre problemene forsiktig, ikke unngå dem. Lykke til!