Til Kilimanjaro med Jarle Trå, en av hans lågare turar !!!

[snilen]

Det var en gjeng med 14 forventningsfulle turister som møttes på flyplassen i Amsterdam etter å ha reist fra Bergen, Sandefjord og Ullensaker med fly tidlig på morgenen. Ferden fortsatte videre til Nairobi der vi tok inn på hotell i sentrum. Neste dag var også transport-dag, rutebuss til Moshi via Arusha ga oss en smak av Afrika, mens Nairobi minner mer om en vestlig storby. Returen var også samme vei, så det gikk med 4 hele dager til transport tur/retur foten av Kilimanjaro. Noen opplevelser var det på veien, men å bruke 2 feriedager på å kjøre rutebuss virker unødvendig når det er flyplass rett ved Kilimanjaro.

Vandringen startet med Machame gate på 1800 meter, og første etappe var en lang vandring i slak oppoverbakke til Machame camp på 3100 meter. Neste dag var brattere, og endte ved Shira camp, en flott beliggende camp på ca 3900 meter med utsikt mot Mount Meru. Vi hadde regn hele dagen, til tross for at det var midt i tørketiden. Det regnet faktisk alle dager på hele turen, også på safarien etterpå, men de andre dagene bare i kortere perioder. Fra Shira camp gikk ruten opp mot Lava Tower og ned igjen til Barranco Camp, en dal som minnet litt om Rwenzori-området i Uganda som jeg besøkte i fjor. Her vokser den spesielle blomsten kjempesvineblom, som typisk er 5-10 meter høy. Dag 4 gikk opp en bratt vegg og videre til Karranga Camp, også denne på ca. 3900 meter.

Med 3 overnattinger på i underkant av 4000 meter var det høydemessige grunnlaget for å gå videre mot toppen lagt. Det var en forholdsvis kort vandring opp til Barufu camp på 4600 meter, der vi tok tidlig ”kvelden”, for å bli vekket opp kl. 22:30 for litt mat og drikke. Avgang var ved midnatt og 5 timer senere var kraterkanten nådd ved Stella Point, 5732 meter over havet. Tempoet på toppdagen var noe høyere enn de andre dagene, men det er jo også et poeng å ikke befinne seg for lenge i en høyde man ikke er akklimatisert for. Med fersk nysnø og fullmåne var det ikke behov for lykter. Fra Stella point var det tilnærmet flatt opp til høyeste punkt Uhuru peak. Vi tok det rolig det siste stykket, ettersom solen enda ikke hadde stått opp. På toppen var det konjakk, kransekake, golfspill(hole-in-one ned i krateret) , sang og dans før vi ruslet nedover igjen. Jeg har lært at sistemann til camp’en er førstemann til toppen, så jeg somlet som best jeg kunne alle dagene frem til toppdagen, da la meg i rygg på guiden og ruslet forbi han det siste flate stykket mot toppen. Jeg stoppet opp like før toppskiltet for å ta noen bilder, og plutselig var det en av de andre turistene som var foran meg. Det ble en liten 60-meter på nesten 6000 meter over havet, det gikk faktisk helt greit, hadde egentlig ventet at det ble full stopp etter noen få steg, men her var det nok litt adrenalin inne i bildet.

Vi vandret ned til Barufu for en liten hvil før vi gikk ned Mweka-ruten til en camp på 3100 meter, og neste morgen ned til sivilisasjonen på ca. 1800 meter. Det var tilbud om å gå helt ned fra toppen, dette virket umennekelig da vi var kommet ned til 4600 meter, men jeg tror det hadde gått greit for alle likevel.

På turen var det deltagere i alderen 32 til 75 år, med en snittalder i overkant av 50 kan jeg tenke meg. 75-åringen måtte gi seg allerede etter 2 dager, litt synd for den mye yngre kona hans som valgte å bli med ned, og som sannsynligvis hadde klart toppen. Det var en del tilfeller av maveproblem på turen, og en måtte gi seg toppdagen på grunn av dette, ellers kom alle opp i fin form. 11 av 14 på toppen er ikke galt med den alders-sammensetningen. Mens vi var i fin form, sto vandrerne fra Coca-Cola-ruten og spydde i kø langs kraterkanten.

Opplegget med bærere og guider som bærer sovetelt, spisetelt, bord og stoler rundt hele runden virker temmelig sprøtt på oss nordmenn, men det er en del av pakken man ikke kommer utenom. Ved den øverste campen er det heller ikke vann, så det må bæres opp. Vi gikk kun med dagstursekker, mens guidene og bærerne slet hardt for noen få dollar om dagen. I mat-teltet ble vi servert 3-retters middager, varme luncher, frisk frukt hver dag osv. Litt imperialistisk det hele, men det er snakk om sysselsetting, og man må bare vende seg til systemet.

Jeg vil anbefale andre å bli med Jarle på fremtidige turer. Jeg var litt spent på hvordan det ville være å bli med en som har reist mye på solo-turer og nå skulle lede en såpass stor gruppe. Likte lederstilen godt, og Jarle taklet greit et par litt mer kinkige situasjoner. Noen endringer i opplegget er foreslått for senere turer, som nye turdeltagere vil nyte godt av. Men artig var det jo også å være forsøkskaniner. Her er gjemmesiden hans : http://www.jarletraa.no/

Dagene på safari etterpå var et eventyr blant dyrene i Afrika. Vi besøkte Lake Manyara og Ngorongoro-krateret. Det flotteste var en Gepard med en 2-3 dager gammel unge diltende etter. Vi kunne observere dem på ned mot 10 meters hold, og fulgte dem en halvtime. For øvrig ble aper,sebraer, løver, neshorn, giraff, elefant, flodhest, flamingo, struts, serval(et mellomstort kattedyr), bøffel, villsvin, kjempeskogsvin(spiste seg gjennom teltduken om natten og gnafset banan og sjokolade), gnu, impala, sebra, vannbukk, vortesvin, hyene, og sjakal observert. Det eneste dyret av ”The big five” eller ”The big nine” som ikke ble observert var leoparden, men den så jeg på safari i Uganda ifjor. Nå trenger jeg ikke reise på safari mer. Vel-vel, safari betyr kort og godt tur på swahili, og mer på tur skal jeg !

Familiebesøk hos en mann med 9 koner og 32 barn var også en opplevelse, pilogbue-jakt med buskmenn og fortæring av byttet(ekornstek) er heller ikke noe man glemmer, ei heller ”veistandarden”.

På fjellet møtte vi også en familie på 5, der minstemann var 8 år. Det spekuleres i om han er den yngste som har vært på toppen. http://pub.tv2.no/nettavisen/friluftsliv/article542535.ece

[Julia]

Hei Snilen, og tusen takk for fin rapport. Nå har jeg enda mer å glede meg til .

Returen var også samme vei, så det gikk med 4 hele dager til transport tur/retur foten av Kilimanjaro. Noen opplevelser var det på veien, men å bruke 2 feriedager på å kjøre rutebuss virker unødvendig når det er flyplass rett ved Kilimanjaro.

Det er helt sant, men vel først og fremst et prisspørsmål? Da jeg sjekket flyprisene ned dit sist, var det tilnærmet dobbelt så dyrt å fly rett inn til Kilimanjaro, så det er ikke snakk om småpenger her. Dessuten kunne man jo (dersom man ikke var del av et fast opplegg) stoppet et par dager ved Amboseli på vei ned - til innstemning liksom. Så det er mange muligheter der.

[panda]

Ser ut som en fin tur! Bildet av Mawenzi er helt suverent. Men jeg er overrasket over all snøen. Det ser ut som om det ligger snø helt ned til 4500 meter ?! Det er ikke uvanlig at uhuru peak er helt snøfri faktisk (selv om nærmeste isbre bare er et par hundre meter unna).

Bussturen fra Nairobi til Kili er ikke så veldig spennende synes jeg. Det er kult en vei, men ikke tur/retur. Tror jeg ville betalt et par tusen ekstra for å slippe den biten. Visum til Kenya og overnatting koster litt det og.

Tror Machameruten med overnatting i Karanga valley er et veldig bra alternativ. Noen går direkte fra Barranco til Barafu, men det virker temmelig drøyt.

Hvordan var det å passere over Lava Tower ? Mye høydesyke og sånn ?

[snilen]

Sjekket akkurat flypriser et stykke frem i tid. Forskjellen er ca. 2.500 kroner t/r. Mye for noen få minutter flytid. Men det er jo et spørsmål om hvordan man verdsetter feriedagene sine. Overnattinger/visum etc koster jo det også. Men det er jo morsomt å oppleve Afrika da, også i lavlandet !

Jeg merket høyden litt da vi var på det høyeste punktet ved lava tower, men gikk rolig ned til neste camp og sov en lang natt der. Siden var jeg ikke plaget av høyden i det hele tatt. Noen gomlet diamox, og jeg ville nok også gjort det dersom det sto om toppen, men det gikk helt fint uten. Jeg kom opp 6. dagen, ville ikke kortet noe inn på det. Skulle jeg kortet inn noe, ville jeg heller gått helt ned toppdagen. Det høres barskt ut med 1300 meter opp og 4000 meter ned på samme dag, men med gode stier og en stigende formkurve, tror jeg faktisk dette hadde gått helt greit.

Toppdagen lå det snø fra 4500 meter og oppover. Snøen lå også da vi kom ned igjen. Vi så toppen de fleste morgener på turen, og mange av dagene var toppen helt snødekt.

[Erling]

Tror Machameruten med overnatting i Karanga valley er et veldig bra alternativ. Noen går direkte fra Barranco til Barafu, men det virker temmelig drøyt.

Jeg tror slik snilen gikk er det beste alternativet for tur på Kilimanjaro. Jeg var på en pakketur hvor man gikk direkte fra Barraco til Barafu, og mistet en dag akklimatisering og var veldig sliten kvelden før toppdagen.

Jeg tror toppsjansene blir veldig gode ved å følge turopplegget som Jarle Traa har.

[panda]

Jepps, det er et bra opplegg. Passe lange etapper og god akklimatisering. Jeg kunne egentlig tenkt meg en hviledag på Shira-platået i tillegg. Litt fordi Lava Tower på 4600 er temmelig høyt tredje dagen, og litt fordi Shira Needle ser ut som en gøyal topp å gå akklimatiseringstur på. Skal visst være en helt grei topp sier de som har prøvd.

[snilen]

Enig i at en ekstra dag i Shira camp, eventuell en annen rute opp hit som krever en ekstra dag, godt kan bakes inn. Da tror jeg de fleste går helt klar av høydeproblemer. Hvitserk kjører dette på sine turer i vinter.

[Julia]

eventuell en annen rute opp hit som krever en ekstra dag, godt kan bakes inn.

svaret er Lemosho-ruten! Skal visst være en av de flotteste og minst gåtte rutene samt at den går over to dager på Shira (1 dag lengre enn Machame). Denne ruten vil jeg helst gå når jeg går, og jeg har plukket den ut som favorittrute allerede før jeg visste at Hvitserk bruker denne i sine opplegg. Når en rute både er landskapsmessig/naturmessig av de flotteste og samtidig lite brukt kan det ikke være noen tvil hos meg hvor jeg får den flotteste (og minst folksomme) opplevelsen!

[Gjest Anonymous]

Lemosho-ruten er nok grei den, men såvidt jeg vet er det bare en variasjon av Machameruten. Fra og med Shiraplatået følger man den ordinære Machameruten forbi Lava tower, Barranco, Karanga valley og Barafu.

Det betyr at det bare er de to første dagene som er annerledes. Jeg er ikke i tvil om at de kan være flotte, men man går tross alt i en regnskog uten all verden med utsikt. Jeg synes faktisk folkelivet var noe av det morsomste med veien fra Machame Gate til Shira. Masse gøyale engelskmenn og teite amerikanere som oppførte seg svært underholdene. Disse dagene har litt preg av transportetapper anyway, så det er greit med litt underholdning.

Den ruten jeg har mest lyst på hvis jeg drar ned dit igjen er en som heter Umbwe ridge. Den er virkelig øde og helt annerledes enn det meste ellers.

[Julia]

Panda, Machame-ruten er også bare en kombinasjon av ruten fra Machame gate opp til Shira og Southern Circuit eller Western Breach. Sånt sett kunne du også sagt at Machame bare bruker Lemosho-trasseen fra og med Shira (enten gjennom Breachen eller Southern Circuit og Stella Point).

I grunnen er alle de lange rutene i sør og vest kombinasjoner av flere ruter og benytter seg av Southern Circuit og en eller annen oppgang derfra. Rongai er vel temmelig unikt lenge, men går også sammen med Marangu senest oppe på sadelen mellom Kibo og Mawenzi.

Umbwe blir veldig lite brukt, men vel først og fremst siden den er rett opp, noe som forutsetter at du allerede er ferdig akklimatisert når du starter. Det er vel den som kommer nærmest en direkte bestigning. Alt annet innebærer på en måte litt mer vanlig fjellvanding, men siden de færreste er ferdig akklimatisert når de kommer til Kili, er det vel greit med så mange dager på fjellet som mulig. Dessuten er det jo gøy å se så mye som mulig av de forskjellige landskapsformene når man drar dit for første gang. Men hvis jeg ikke husker helt feil nå, benytter også Umbwe seg av oppstigningen til Stella point, altså fra Southern Circuit opp som de lange rutene.

[Gjest Anonymous]

Rutebeskrivelsene dine er korrekte. Grunnen til at jeg omtaler Lemosho som en variant av Machame er at Machame er en rute veldig mange har brukt i veldig mange år mens Lemosho er temmelig ny.

Umbwe ridge er en rute som ender opp i Barranco valley. Herfra kan man enten følge den vanlige ruten til Stella Poiunt, eller (hvis den er åpen og trygg) fortsette opp Western Breach.

Umbwe krever ikke forutgående akklimatisering, men det er nok greit å legge inn en hviledag underveis. Campene ligger (såvidt jeg husker) i samme høyde omtrent som campene på de andre rutene. Men fordi terrenget er brattere er det nok lurt å gå ekstra sakte (som om man har noe valg... sakte går det uansett).