Langs røde T'er til Høgronden (06.09.2003) (lang rapport)

[morten]

Allerede på kjøreturen fra Skrautvål minnet fjellbjørkenes gulfargede blader oss om at høsten var i anmarsj. Første helga i september var her og værmeldingen var ikke mer enn sånn passe høstlig. Vi lot oss likevel ikke skremme, men pakket i stedet bilen og satte kursen mot Rondane, nærmere bestemt Døråldalen med Høgronden og Trolltinden (tidl. Sagtinden) som turmål. Etter 260 kilometer i bil lørdag formiddag kunne vi begynne å gå litt over tolv. En kraftig sydvestvind slo i mot oss og fikk øyne og neser til å renne allerede fra start ved Nedre Dørålseter. Et kort stykke gikk vi i feil retning mot brua over Atna, ei flott trebro over det krystallklare, grønnlige Rondvannet. På andre siden begynte stigningene brutalt, omlag 50 meter opp ei diger sandmorene, med den hviteste, fineste sand man kan forestille seg før vi kom opp i Skranglehauganes eventyrverden. Skranglehaugane er verd et besøk alene - Overalt er det hauger og rygger dekket av grønnlig lav med dødisgroper innimellom. Disse gropene er stort sett fylt opp av lyng og annen vegetasjon som får et vidt fargespekter fra rødt til grønt om høsten. Disse fargene er så intense mot den lyse laven. Et virkelig sterkt inntrykk.

Videre førte stien oss over i den godt skjermede Vidjedalen, et lite paradis i seg selv hvor fjellbjørka strekker seg opp i over 1100 meter, godt beskyttet mot de kraftige vindene som blåser over Vidjedalsflya. Vidjedalsbekken som renner her er typisk for vassdrag høgt i Rondane. Forholdsvis begrensede mengder med krystallklart vann, omgitt av kritthvite og til dels glattslepne steiner på begge sider.

Digerronden og Midtrondane var fri for skyer, mens Høgronden ennå ikke ville vise seg for oss. Litt nysnø lå øverst i nordhelningene over ca. 1900 meter, for øvrig hadde den knallvarme sommeren gjort kål på det meste av snøen. Det var et lettgått og behagelig terreng inn mot foten av Høgronden og den forholdsvis lange anmarsjen gikk fort unna. Vi var fornøyde med fremdriften og egen dagsform og lot oss ikke knekke av at en jogger føk forbi oss i et langt høyere tempo.
På vei innover passerte vi Neverbutjernet, tegnet inn på kartet som innsjø, men begge gangene jeg har vært har har tjernet vært uttørket. En stor vegetasjonsfri steinørken er alt som er å se, men meget taknemmelig å krysse med flate steinheller og sand. Når vannet er fylt opp kan det umulig ha så mye som en meters dybde på det meste.Høgronden begynte etter hvert å bli sjenerøs og lot oss få se hvor vi var på vei. Høgt troner den over Midtbotn med sorte fjellvegger og uhyggelige grusrenner. Alle bekkene vi passerte på vår vei var uttørket, dvs. det fantes nok litt vann men det rant godt skjult under overflaten.
Inne ved det store tjernet i Midtbotn (som ikke var uttørket) møtte vi de første på vei ned fra toppen. Hittil hadde vi hatt fjellet for oss selv med unntak av jogger'n som kom og forsvant i løpet av et blunk, men ikke nå lenger. Folk hadde tydeligvis startet tidligere enn oss, for hele veien oppover ryggen kunne vi se små menneskesiluetter på vei opp eller ned. Med målet i sikte og med godt mot tok vi fatt på stigningen mot toppen. Først 200 høydemeter lettgått motbakke og deretter 400 høydemeter brattere steinur. Stien forsvant mer og mer, mens turistforeningens røde T'er stod like tett hele veien. Nysnøen dukket etterhvert opp, først spredte klatter i søkk innimellom steinene, etterhvert større flekker. Tåka gadd ikke vente på at vi skulle få unnagjort vår toppvisitt men la se nådeløst rundt hele toppkronen og var vår følgesfiende på hele bestigningen. Jogger'n kom nedover, i et litt roligere tempo nå enn sist vi møtte ham, ikke så rart kanskje på vei ned glatt og våt steinur i et par lette joggesko. Møtende trafikk lenger nede hadde også møtt Jogger'n (vi spurte) og beroliget oss med at han var over i gående frekvens allerede på vei mot toppen, men at han hadde lagt inn en kort spurt i det han jogget forbi en 9 åring på vei mot toppen. Jogger'n smilte og beroliget oss med at det ikke var langt igjen til toppen. Vi gikk ikke helt på den og la på litt for oss selv for å unngå å bli skuffet over en topp som "aldri" kom. Til sist var den der: Et byggverk av en varde, stor som et lite hus. Slik virket det i alle fall i tåka. Vi var de siste på toppen, bortsett fra tre karer som traverserte fra Dørålseter via Digerronden, Midtrondene og nå Høgronden på sin vei til Bjørnhollia.Toppen var intet blivende sted: Ingen utsikt, ingen varmestue, ikke en gang varme. En kort hutrende spisepause unnet vi oss bak ei stor levegg 20 meter bortenfor varden før vi forsiktig skled oss ned de snødekte steinene. 3 timer og 15 minutter hadde vi brukt opp og returen tok oss nesten 3 timer til tross for at vi syntes det gikk bra unna.

Slike lange turer hvor været med vind og kulde setter en stopper for de lange pausene gjør at beina blir ganske slitne mot slutten. Det var to par stive stokker av noen bein over såre føtter som ankom bil og telt. Utrolig hvor godt en god varm sovepose, deilig mat og en rykende kopp kakao kan gjøre for humøret etter en slik tur.

 

[Gjest Anonymous]

Samme helg var jeg på Digerronden fra Rondvassbu, ganske rufsete vær!