Med Bestyrerinnen på tur.

[REJOHN]

Lang tur for jentene, vanlig tur for gutta.

Det var klar tale på lørdagskvelden. Bestyrerinnen ville være med på søndagens tur.

Hvor turen skulle gå, var derimot noe uklart.

Det ble meldt om vind. På åpne høgjæren eller langs sjøen, er vind ikke spesielt morsomt. Det blir en kamp i motvinden, men lett med vinden i ryggen. Kuling fra øst ut over dagen gjør at vi helst velger en tur i skog.

Og da ble det Dale/Li – som vanlig for broderen og meg. Ikke så vanlig for bestyrerinnen. Siste turen rundt Li var for noen år siden, og ble husket som en strabasiøs tur med fall.

Bestyrerinnen spurte om det var greit om vi ble flere. Det er bare kjekt med selskap, så denne søndagen ble vi fire på tur.

Lørdagens vær var nok en sterkt medvirkende årsak til at bestyrerinnen ville på tur. Søndagen startet på samme måte som dagen før, med flott vær, men trærne utenfor stuevinduet begynte tidlig å svaie i vinden.

Det var mindre vind på Dale, men masse bil. Selv om vi kom på «vanlig tid» måtte vi lete for å finne plass.

Vi var ikke alene på tur. Det startet et par samtidig med oss, og vi kunne se spor etter andre. Oppe i henget, gikk vi innpå en familie med unger og bikkje. De ville en liten tur innover mot Bjorhabn. En stri nok affære for unger på under fire år.

Vi holdt en jevn og fin fart utover mot Einernestet. Bestyrerinnen var litt skeptisk til et par av bakkene, spesielt der hvor det er satt opp en slags stie. I regn er denne skikkelig sleip, men i det fine været søndag var det helst enkelt å komme ned her. Det er mye opp og ned på nordsiden av Lifjellet. Det er ikke mulig å holde stor fart, og det buksebaken må tas i bruk enkelte steder.

Det vel ikke klatring, men hendene må tas i bruk noen plasser.

Selvfølgelig kom gjengen som springer forbi. Lekende lett. Nå har vi truffet denne gjengen noen ganger, og jeg er fortsatt imponert over farten de klarer å holde.

Ute ved Bymarka står bakken opp til toppen for tur. Det er bare en måte å ta denne bakken på. I rolig tempo. Det er nesten 300 meter jevn stigning. Blir pulsen for høy nede i bakken, så blir det skikkelig tungt på slutten. Det er av og til nødvendig med en godpause på slutten for å finne pusten.

Det gikk svært greit oppover. Vi holdt et respektabelt tempo, og det var ikke mye problemer å komme opp selv de bratteste kneikene.

Nå fikk vi hjelp et par plasser, det kom folk forbi og vi måtte jo veksle noen ord…

Over skogen og krattet ble det fort klart at jakke, vanter og lue måtte på. Det blåste, kaldt.

Øverst var vinden opp mot stiv bris. Vi forsøkte å finne en lun plass. Men endte opp med å spise nisten i sol og vind foran huset på toppen.

Det fine været hadde lokket mange ut på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden fra toppen og ned.

Bestyrerinnen var spesielt imponert over en gjeng utlendinger som kom oppover, og som hadde klart å beholde skoene skinnende hvite. På tross av myr og sorpe.

Nedover lia mot Dale, inne i skogen, ble det igjen varmt, og forholdene kunne i en kort periode minne om vår. Det ble en fin avslutning på en sjelden kjekk tur.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden