Utstillingen "Nordmarka, Oslo, Norge. Desember 2014"

[Andrea Owe]

Utstillingen “Nordmarka, Oslo, Norge. Desember 2014”

 

 

En 4-dagers tur

 

Deltagere:                                                              

Anne Coumans                                                        

Helena Frijns

Li Ma

Katarina Stankovic

Jeanette Slütter

Abel Wolff

Yewon Choi

 

Arrangert og ledet av:

Andrea Owe

 

Villmarksekspert:

Lope

                                                                  

Som noen av dere vet driver jeg med friluftsliv som kunst, og en del av arbeidet mitt består av både turer alene og at jeg tar med meg folk på tur. Dette fordi jeg ønsker å gi folk muligheten til en opplevelse selv, da jeg mener det å oppleve naturen på nært hold og de følelsene og tankene det bringer med seg, er det sterkeste verket i seg selv.

 

Høsten 2014 sendte jeg ut en åpen invitasjon til elever og lærere ved Det Kongelige Kunstakademi i Den Haag, Nederland, om å bli med på en 4-dagers tur i Norge i desember 2014. Jeg gjorde dette i utgangspunktet som en slags humoristisk undersøkelse og hadde svært lave forventninger.. Til min store overraskelse var responsen overveldende, selv om noen interesserte naturligvis falt fra underveis av forskjellige grunner. Slik er det alltid. Tidlig på morgenen torsdag den 11 desember sitter jeg på toget til Gardermoen, mens 7 studenter fra Nederland samles på Schiphol Airport. Jeg ankommer tidlig med et stort smil og en nervøs mage. Gruppa er de siste til å titte rundt hjørnet til ankomsthallen og jeg begynner å fantasere om de mest skuffende scenarioer hvor de alle har forsovet seg og mistet flyet osv. Men der var de alle J Goretex, ull og lær skinner mot meg i blendende neonfarger, aaah. Men nå var altså tidskjemaet stramt. Vi hadde bare få timer med dagslys og jeg hadde et ønske om å rekke og slå leir før mørket kom denne første dagen. Flytoget til sentralstasjonen og t-bane til min leilighet, som grenser til Nordmarka. Her skulle vi pakke om sekkene for å fordele mat og utstyr, og jeg hadde avslørt min militære side ved å tillate en halv time til dette. Individuelle rasjoner var på forhånd lagt fram i hagen. Det gikk forholdsvis greit selv om solen begynte å bli trøtt ikke lenger etter at vi kom oss avgårde. Blant denne gjengen hadde de fleste aldri sovet ute før, og ingen av dem hadde vært på en vintertur i Norge. Humøret var på topp og fascinasjonen for omgivelsene og det isete føret var stor. Etter et par timers gange, skliing og falling, slo vi leir ved Skjennungen. Mørket hadde falt og alle var blitt utstyrt med hver sin hodelykt. Boligvalget hadde denne gangen falt på lavvo. Jeg mistenkte at noen ville finne det litt for spennende å sove alene i telt. Deltagerne ble sendt på forskjellige oppdrag, bevæpnet med hver sin hodelykt; samle ved, hente vann, slå opp lavvo osv. Selv om kong vinter hadde gjort sin entree i skogen, hadde det nylig vært en dag med mildvær som forårsaket mye fuktighet på bakken og i skogens berøttede innbyggere, som nå hadde blitt til is under et nytt snøfall. Dette gjorde det unormalt vanskelig å få igang bålet og vi knota en stund før vi endelig fikk et lite bål. Jeg minstenker mange stille-tenkte dramatiske tanker blant gruppa mens dette pågikk. Er man ikke vant til å fryse uten tilgang på ly, kan man fort bli stressa. Yewon, som var den minst erfarne av gjengen og aldri hadde vært på en tur i sitt liv, fortalte meg f.eks. i ettertid at hun gjentatte ganger hadde lurt på om hun skulle dø.. Pølser ble grillet, også noen lomper (...) og fulle mager og tørre føtter ble til brede smil og lun latter mens den sovende skogen omfavnet oss.

 

 

 

Selv om jeg hadde utstyrt alle med nødvendig klær og utstyr, oppfattet jeg noe syting over kulden i lavvoen utover kvelden. Annet hadde jeg ikke forventet.

 

 

Denne turen var som nevnt en første for mange, men den var også en første for meg. For en som er vant til å ferdes alene i villmarken var opplevelsen ved å ta med meg en stor gruppe mennesker, å guide dem, instruere dem og hjelpe dem, en svært annerledes og spennende utfordring. Jeg tror den største utfordringen for meg var den manglende stillheten.

 

Dagen etter var målet Kobberhaugtjern. Jeg hadde med vilje lagt opp relativt korte og enkle etapper utfra erfarings- og kunnskapsnivået til deltagerne. Frokost ble konsumert, bestående av havregrøt med smør, sukker og kanel, og selvfølgelig kaffe. Selv om jeg hadde skaffet all nødvendig og fornuftig proviant, hadde gruppa tatt med seg masse ekstra mat (bekymring ute og gikk..?) som resulterte i tunge sekker og muligens feil næring i magen.. vel vel J 

 

Denne dagen skulle vise seg å bli en smule mer dramatisk. Vi hadde flere mindre fall underveis på denne turen, men omtrent halvveis på denne dagens etappe fallt Anne og slo foten sin kraftig. I øyeblikkets drama kunne det virke som om foten var brukket og mine evner som en ansvarlig og handlekraftig leder ble satt på en alvorlig prøve. Foten var dog ikke brukket, men kraftig forslått. Etter å ha testet om Anne kunne stå på foten bestemte vi oss for å prøve og nå dagens mål. Vi delte opp gruppa så noen gikk foran for å sette opp leiren, mens Anne skulle komme etter med assistanse og en improvisert stokk. Til tross for den noe alvorlige stemningen, var det en nydelig etappe mens solen sank ned i de snødekte åsene.  Jeg visste på forhånd at Kobberhaugshytta var booka for et julebord for helgen, og at det dermed var folk der. Da det nå var litt mer kritisk å ha godt med varme hele tiden for Anne som ble sittende stille, valgte jeg å kjøpe litt tørr ved fra hytta for å sørge for et stort og fint bål gjennom hele kvelden. Jeg informerte også driverne av hytta om situasjonen og arrangerte mulig transport for Anne, om det skulle bli nødvendig. Noen av deltagerne fikk det derimot for seg at vi skulle sove på hytta, og jeg måtte gjentatte ganger forsikre dem om at det skulle vi ikke. Noen håpet på en natt i en varm seng..

 

 

Som nevnt hadde jeg bedbragt all nødvendig turmat, og som de fleste her vet betyr ikke det nødvendigvis den mest smakfulle maten.. Jeg hadde derfor mine tvil om mottagelsen av noen av disse produktene, sånn som makrell i tomat på tube.. Jeg hadde til og med blitt ledd av hjemme under pakkingen. Til min store overraskelse ville alle ha makrell i tomat! (...?) Til og med kaviaren skapte stor begeistring. En annen merkverdig ting jeg la merke til var dopapiret. Jeg hadde pakket 4 ruller som etter mine kalkulasjoner skulle holde i massevis. Jeg la derimot merke til at dopapiret forsvant i rasende tempo i samklang med en merkbar engstelse over den lille mengden. Jeg fant snart ut at svaret var så enkelt som at alle brukte dopapir også når de kun skulle tisse.. 

 

 Sammen med Anne bestemte jeg at vi skulle se ann neste dag om hun kunne gå videre eller om vi skulle ta en hviledag her. Planen var egentlig å snu her, tilbake mot Skjennungen, da gruppa skulle rekke et fly søndagen. Det ble derimot til at vi ble dagen etter og planen ble derfor å heller gå den kortere distansen herfra til Sørkedalen søndag, og ta en buss derfra til Oslo.

 

Dagen vi lå stille ved Kobberhaugtjern smilte værgudene til oss i all sin prakt. Vi hadde en nydelig leirplass og solen kastet et blendende sepiaslør over åsene. Dagen ble brukt på en dagstur for resten av gruppa, prat, mat og livlige diskusjoner rundt bålet. For en som er vant til stillheten og freden ved å være alene i naturen, ble de høylytte og intense samtalene til tider en smule mye. Jeg la også merke til hvor vanskelig det er for en gjeng kunststudenter å ikke snakke om kunst når de er samlet..

 

 

Når det er sagt må jeg si at jeg var imponert over samarbeids- og yteevnen folk viste. På forhånd hadde jeg vært spent på hvordan det ville være for en så stor gruppe å måtte samarbeide så tett og intenst døgnet rundt. Jeg var også overrasket over hvordan folk klarte å holde humøret oppe. Det er lett å la seg knekke når man ikke er vant til slike forhold, og da spesielt mørketiden.  

 

Jeg ble også fortalt i ettertid at de var overrasket over mangelen på dødtid. Når man ikke er vant til friluftsliv er det lett å se for seg at mye tid blir stående tom. Dette kan nok også være et stressende element for en som er vant med det høye tempoet og effektivitetsnivået fra det moderne samfunn. Men på tur er det alltid noe å gjøre, det er bare mer primitive oppgaver, som i hverdagen ikke krever særlig med tid eller omtanke, slik som varme, tilgang på vann, matlaging osv, som plutselig krever din fulle oppmerksomhet. Dette er et element ved friluftslivet som jeg ser som ytterst relevant. Når konsentrasjonen og fokuset blir praktisert på enkle nødvendige oppgaver, mener jeg at det gir hjernen tid og rom til annen refleksjon.

 

 

I ettertid fortalte Anne meg at hun hadde gjort en observasjon. Hvordan folk hadde forandret seg. Ikke permanent, men som en nødvendighet kanskje, under de gitte omstendigheter. Som en som kjenner meg godt fortalte hun meg at også jeg oppførte meg veldig annerledes i denne situasjonen. Vanligvis i en sosial situasjon føler jeg ikke nødvendigvis behovet for å være midtpunktet, jeg foretrekker å lytte og observere, men her måtte jeg være lederen, den strenge, den ansvarlige, den snarrådige og den oppmuntrende. Jeg tror andre personlighetstrekk og egenskaper kommer frem under slike omstendigheter. De er nok der i bakhodet, men ikke like nødvendige i dagliglivet, kanskje er de nærere hjertet, mer verdifulle. Jeg vil påstå at disse er i hvert fall mer praktiske egenskaper som dukker opp, nødvendige i en praktisk situasjon. For min egen del er ikke denne forandringen noe jeg tenker på i det hele tatt, det er bare en nødvendighet for struktur.

 

 

Den siste dagen diskuterte jeg en siste gang med Anne angående transport, men hun ønsket å prøve å gå, og vi labbet nedover mot Sørkedalen. Det virket som gjensynet med sivilisasjonen var etterlengtet da gjestetoalettet til cafeen ble benyttet av hver og en av dem, hehe. Andre besøkende ved cafeen gjettet at vi hadde vært ute i 4 måneder, ikke fire dager..

 

Senere på kvelden da alle var trygt tilbake i Den Haag, fortalte Anne meg at flyreisen deres hadde vært en opplevelse i seg selv. De hadde tydeligvis luktet så ille at de hadde tiltrukket seg oppmerksomhet fra både medpassasjerer og mannskap. Piloten hadde til og med kommentert dem over høytalerannlegget..

 

Jeg tror og håper at de alle var svært fornøyd med turen og at de satt igjen med gode minner etter en dusj og en varm seng. For min del var det en svært interessant og suksessfull opplevelse. Gjennom dette prosjektet ønsket jeg å gi folk en mulighet for en villmarksopplevelse selv, og jeg tror og håper at de alle fikk det.

 

 

Takk til alle dere her på FF som lånte meg utstyr for at denne turen skulle bli en realitet. Dere var med å gi en fantastisk opplevelse til 8 takknemlige mennesker.

 

 

Og helt til slutt: Jeg som drar en Monsen

 

 

 

- Andrea

[tronn]

Vel gjennomført

Bra tøft å dra med seg en diger gjeng uvante på vintertur!

Håper det ga mersmak for Nederlenderne. Ser ut som om det ga mersmak for din del Lykke til med neste tur!

[Andrea Owe]

Takk tronn

[REs]

Friluftsliv som kunst?

Det kan godt tenkes at friluftsliv er en kunst, men friluftsliv som kunst klarer jeg ikke å finne en god forklaring på.

Men så er jo kunst så mangt. Vi har f.eks. "Keiserens nye klær". Ting som blir betraktet som kunst bare fordi ingen tør å protestere i redsel for å bli beskyldt for ikke å forstå eller å ha kunnskaper om kunst,

Så har du "Kolumbiegget". Hvem som helst kunne ha laget det, "men det var jeg som gjorde det".

Og til slutt har vi f.eks. Tidemand og Gude, Salvador Dali, Pablo Picasso etc. etc.

 

En fin rapport.

"Jeg tar av meg hatten" for deg som tør å ta ut på tur med en slik gjeng i Norsk natur vinterstid. Sikkert en stor opplevelse for de som var med.

Jeg har vert i Nederland og en god bekjent av meg er Nederlender så jeg kan godt forestille meg kontrastene fra Nederlandsk natur til Norsk natur vinterstid.

Men hvor kommer kunsten inn i bildet? Jeg ser mange fantastiske kunstverk på min ferd i Norsk natur. Noen er bare midlertidige mens andre er store og permanente installasjoner som ingen mennesker ville klare å kopiere.

Jeg kan forestille meg at en kunstner vil kunne finne mye inspirasjon i naturen og det har vel også kunstnere bevist mange ganger.

Mange ganger har jeg tenkt på hva det er som gjør at jeg blir stresset av å være på steder med mye folk og jeg mister nattesøvnen og konsentrasjonen når jeg utsettes for trafikkstøy, men øredøvende fuglesang og suset fra en bekk eller en foss er "balsam for sjelen". 

 

P.s.

Picasso hadde også noen navn som ikke er så kjent,

Hans fulle navn var:  Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Martyr Patricio Clito Ruiz y Picasso  

[Erik Haaland]

Flott rapport som gir en annen vinkel på turrapportering enn jeg har sett før Dette var kjekt å lese!

[Andrea Owe]

REs: Takk for ditt engasjerte innlegg Turene er kun en del av min praksis som kunstner, ikke det hele. Jeg lager også fysiske verk hvor jeg prosesserer opplevelsene og prøver å formidle verdien ved friluftsliv. Når det er sagt ser jeg på opplevelsen i seg selv som et mye sterkere verk enn en representasjon. Jeg prøver derfor ikke å kopiere naturen til et format som passer i et galleri, det ser jeg som helt meningsløst da, som du selv er inne på, en gjengivelse ikke kan måle seg med virkeligheten. Gjennom de fysiske arbeidene mine prøver jeg derfor å i stedet uttrykke "det samme" som jeg opplever ved naturen, men gjennom andre midler og metoder, se f.eks. Richard Long og Hamish Fulton. Når det kommer til turene som kunst, er dette nettopp spørsmålet og søken jeg arbeider med. Jeg har ikke svaret, men finner denne søken etter forbindelser mellom to så ulike felt svært interessant og relevant. Som du også er inne på, handler kunst mye om å åpne nye dører for muligheter, også for hva som kan ansees som kunst. Når jeg presenterer friluftsliv gjennom kunstarenaen i stedet for kun f.eks. turistbransjen, møter jeg et annet publikum og muligheten for å påvirke mennesker som kanskje ikke hadde oppsøkt friluftsliv på egen hånd. Når jeg tar med meg slike mennesker på en tur håper jeg på å gi dem en direkte fysisk og psykisk opplevelse, og dette ser jeg i grunn også som et verk i seg selv. 

 

Erik Haaland: takk