Vestlandsvinter og vanlig lørdagstur.

[REJOHN]

Dale/Li 

Forholdene.

De siste dagene har det vært vintervær. Sol og kaldt. Ikke mer enn så vidt under null, men det er kalt på våre kanter. Og slik blir det is og glatt av…

Det skulle bli væromslag i løpet av fredagen. Normalt innebærer det at et lavtrykk kommer veltende innover oss. Og det lød også værmeldingen på.

Noe utenom det vanlige steg ikke temperaturen noe særlig. Og det kom hagel som la seg på sykkelstiene.

Jeg hadde bestemt meg for en tur rundt Dale/Li, men ble litt betenkt. Kunne det være for mye is? Temperaturen var ikke mer en 3 grader.

En enslig polakk.

Det var en del biler på Dale. Det er helt vanlig. Det er trening av redningshunder som foregår i området. Jeg tok stien langs sjøen, og der var det selvsagt ikke spor av andre. I Revesdal gikk jeg på en fyr som satt med en kaffekopp.

Han forsto ikke Norsk, men vi klarte oss på engelsk, Han var fra Polen, og likte Norge på grunn av natur og turmuligheter. Han hadde startet tidlig lørdag, og gått rett ned fra toppen. Ruta er merket, men så pass bratt at jeg ikke går om det er vått - eller glatt.

Frost eller tinvær.

Videre utover langs fjorden, lå det hagel i stien. Og det var is i stien der hagel og snø hadde frosset sammen. Best var steinene. Selv om de ikke var tørre så hang skoene - heldigvis.

Når forholdene var så pass “dårlige” nede ved fjorden, hvordan ville det da være 200-300 meter høyere?

Jeg har gått rundt Dale/Li med adskillig mer is og snø på bakken. Det tar tid, men det er som oftest mulig å komme fram, med forsiktighet.

Det måtte vel være mulig denne gangen også. Og jeg fortsatte i godt tempo.

Det er faktisk første gang denne vinteren jeg går turen med snø og frost. Det har vært en usedvanlig mild vinter til nå.

Helt nord i henget, hvor det er montert en tau til hjelp, måtte jeg ned på baken for å komme fram.

Sure lår og tung pust.

Jeg startet oppover mot toppen i “rolig” tempo. Ikke langt oppe i bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur nok hadde gått i et litt høyt tempo. Normalt er fredagsturen litt restitusjon, men gårdagens tur gikk nok fortere enn det. Klokka fortalte at turen hadde gått fort, og det er jo kjekt, men ikke dagen derpå….

Det ble tunge bein med mye syre oppover, og pulsen kom også høyt. “Heldigvis” måtte jeg ut i terrenget øverst, og litt utenfor stien. Det tar tid, og pulsen kom noe lavere. Myrene var nesten frosset. Akkurat så pass at jeg ikke gikk gjennom, men jeg måtte sannelig få beina med meg. Det surklet fælt et par plasser.

Bortover berget på toppen var det svinglatt på nordsiden og nesten tørt på sørsiden.

Nedover går greit.

Det tok tid å komme frem. Jeg måtte sikre hvert steg - se to steg lengre fram, for å være sikker på å kunne kontrollere ferden. Det tar på å holde konsentrasjonen på topp. En liten “feil” resulterer lett i et fall med skade.

Men uansett, så går det fremover, og etter hvert som jeg kom ned mot Dalevann forsvant hagel og isen. Nedforbi Dalevann, inne i skogen, var det mulig å slippe opp og jogge. Bortsett fra at låra var stive og at det ikke var mye overskudd.

Ikke kø akkurat.

Nok en tur rundt Dale/Li. Også denne gangen uten å se en kjeft - utenom en utlending…

Det er helt greit å gå slik alene, men jeg merker at jeg sikrer mye mer enn når jeg går sammen med noen. Og det er noe eget med slike turer. Det blir anledning til å lufte ut i toppetasjen og bli kvitt stress og noen problemer.

Og tilbake til klokka, den vist - som på fredag - at turen ikke nettopp hadde gått i sakte tempo. Kjekt det og.

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden