2000meters-topper - en besettelse eller?

[Gjest Anonymous]

Til alle dere der ute som samler på 2000meters-topper. Blir det en besettelse eller? Er det et evig jag etter disse toppene som går på bekostning av andre flotte turer, eller finner dere tid til disse også? Hvordan føles det når alle 300 er ”overvunnet” Tilfredsstillelse? Tomhet? Lettelse? Og hva gjør dere da? Et sted leste jeg at noen samlet på trigonometriske punkt – hva vil det si?

Jeg er ellers ikke i tvil om at dere har mange flotte turopplevelser bak dere, nyt turene mens dere har tid, overskudd og fysikk til å dyrke denne hobbyen.

Haldis

[morten]

Tja for noen blir det nok en besettelse, og for noen faller nok en del andre turmål ut på grunn av samlinga... Fordeler og ulemper, så lengde det ikke tar helt overhånd (slik det gjør for enkelte fotballidioter som sliter med å gå i bryllup e.l. dersom det er kamp) så er det en "sunn" besettelse... Det får folk til å dra mer på tur enn de kanskje ellers ville gjort.. Det er rett og slett en motivasjonsfaktor.

Hva som skjer når samlinga er full, det kan kun de som er ferdige svare på, men det vil alltid være nok av meningsfulle turmål for en fjellelsker..

Skal man først ha en hobby og en lidenskap, så er dette ikke den værste... Som med så mange andre ting, er det imidlertid viktig å ha et litt edruelig forhold til det, og ikke la det bli for ekstremt.

[Kjell-Erik]

Selv begynte jeg først for to år siden, men det var nok en ungdomsdrøm som endelig ble virkelighet (jeg begynte da jeg var 45).

Jeg vet at jeg ikke har noen særlig realistisk sjanse til å nå alle toppene, men det å samle topper (og opplevelser) er nok, som Morten sier, absolutt en motivasjonsfaktor. Det virker faktisk for meg til og med dobbelt: om sommeren trekkes jeg mot fjellene og fordi jeg samler ser jeg stadig nye områder, om vinteren planlegger jeg turene og sykler for å holde meg i form til sommerens turer. Både fysisk og psykisk en prima kombinasjon. Særlig hvis jeg sammenligner med den nok litt for slappe situasjonen før jeg begynte.

'Mye vil ha mer' heter det jo også. Positivt sett betyr dette for meg at jeg stadig forskyver eller leter etter mine egne grenser. I begynnelsen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klatre noe, men nå våger jeg meg på PD-fjell. Ikke hadde jeg tenkt på fjell over 3000 meter heller, men nå har jeg opplevd 3630 i Alpene.

Til nå har jeg egentlig kun opplevd positive effekter av topp-samlingen. Kanskje med unntak av at det koster en del ekstra penger.

Vandringer gjennom dalene sparer jeg til jeg blir eldre: da kan jeg både gledes over synet av alle toppene hvor jeg har vært og samtidig få nye intrykk. Den omvendte rekkefølgen er jo endel vanskeligere å realisere.

Blir det ikke for ekstrem toppmani som Morten nevner som en fare? I mitt tilfelle er ikke det noen fare. Jeg bor i kanskje det flateste landet i verden langt fra Jotunheimen, og muligheten til å skeie ut er derfor svært liten.

Men det er klart at hadde jeg sjansen ville jeg nå vært langt inne i fjellet: istedenfor innendørs foran computeren.

og til slutt:

Hadde jeg blitt like aktiv i fjellene uten samling som motivasjonsfaktor? Nei, jeg tror ikke det.

[Kim]

Trigonometriske punkter er punkter i fjell (ofte med en trigonometrisk mast over) som vi landmålere bruker og har brukt til å måle etter. Dette er punkter med kjent høyde og også kjent plassering i grunnriss (f.eks. lengde og breddegrad). I starten ble disse mastene satt opp for å måle et trekantnett over hele landet, senere ble målingene trekt ned i dalene og mange nye punkter ble bestemt. I dag brukes det som oftest GPS og da vi er ikke avhengig av å ha mastene å se på.

Tomhet? Jeg kan vel nesten svare på det. Langt i fra!! Det gir en fantastisk glede å ha så mange fine topper i kroppen og i minnet. Toppene blir besteget om igjen og om igjen, men vær ikke redd, topper overalt ellers i landet blir også besøkt. 2000-meterne har selvfølgelig trykt unna en del andre fine turer, men de tar jeg nå fremover. Et liv er langt, og har en først fått interessen for topper rekker en utrolig mange i løpet av et liv. Jo, det spørs nok litt når man starter . Er du villig til å ofre det meste av potensielle helger klarer du alle 2000-meterne i løpet av 3-4 år.

[Gjest Anonymous]

Godt å høre Kim, at bompengene mine sirkulerer og blir brukt fornuftig i flere ledd:-)

haldis