Himmel og hav.

[REJOHN]

Søndagstur som fortsettelse på dagen før.

Samme sted, men motsatt vei. Og i et helt annet vær.

Det var ikke vanskelig å bestemme søndagens turmål. Fortsatt var alt utenfor kjøkkenvinduet dekket av et tynt lag med is. Det var også kuldegrader på morgenen. Lenge før vi tok ut i halv ellevetiden, hadde det imidlertid begynt å regne. Det silte ned, mer korrekt.

Og det ble ikke mindre glatt med regn oppe på isen.

Men selv regn og noen få varmegrader var ikke nok til å ta knekken på isen og snøen.

Da er det bra å vite at nede på Hå er det nesten ikke snø og is i det hele tatt.

Vi ble to også på søndagens tur. Broderen ringte. Han kjørte. Nedover mot Hå fikk vi en skikkelig bøye, som gikk mer og mer over til slaps jo lenger sør vi kom.

Skikkelig ufyselig drittvær.

Vi ble fort enige om å ta turen i motsatt retning av i går. Det gjorde at det verste været var over da vi steg ut av bilen ved Varhaug gamle kirkegård.

Og ikke lenge etter ble det opphold.

Det kom noen dråper et par ganger på turen. På tilbakeveien, etter Grødaland, ble det mørkt. Noen skrudde av lyset inne i skogen. Det trakk stor tunge skyer inn fra havet. De la seg som et teppe over oss. Vi var litt i forkant, og fikk bare en liten bøye i hodet.

På hjemveien, i bilen, ble det igjen skikkelig regn og vind.

Vi sendte alle gode turguder en spesiell takk for å ha holdt en beskyttende hånd over våre hoder denne dagen.

Det var ikke mange andre på tur en tidlig søndagsmorgen. Ved Kvilesteidn kom det en kar med hund i mot oss. Han tok opp på jordet, og ved hjelp av hunden fikk han samlet sammen sauene. Det er fascinerende å se en godt dressert hund i arbeid. For de som kan dette, virker det hele veldig enkelt.

Første del av turen var underlaget glatt, og vi gikk svært forsiktig. Etter hvert så tinte det slik at det bare var enkelte plasser det var glatt. Ved Hå gamle prestegard var det grønt og fint. Mesteparten av hjemturen kunne vi holde vanlig tempo og ikke tenke på underlaget. Det vil si at det fortsatt var is og snø i over “dinså” som gjorde at vi gikk litt forsiktig.

Jeg har en gang gått gjennom det tynne jord og gresslaget over “dinså” det virket temmelig bunnløst under-

Ordet “dinså” er lånt fra Garborg, men beskriver godt en myr med et tynt lag gress og jord over. Her “dinser” (rister/sjelver) overflaten når det passerer folk.

Søndagsturen ble fin den. Det så - bokstavlig talt - mørkt ut en stund. Men isen forsvant, og regnet holdt seg borte.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden