søndagsturen Dale - Li

[REJOHN]

I godt tempo.

Så var det tid for søndagstur. På grunn av 92 års dag, måtte vi være tidlig tilbake. Heldigvis hadde bestyrerinnen sagt seg villig til å ta en av oppgavene i forbindelsen med feiring, og det ga oss anledning til å komme på tur.

Men kjapt – takk.

Og da må det bli Li-Dale igjen. Den turen kan gjøres på godt under tre timer. Lørdagens vær var avløst av mindre vind men noe nedbør. Nå lovet YR at regnet ville stoppe ut over formiddagen. Storm var ikke like sikker.

Det ble mindre og mindre regn på bilruta innover mot Sandnes. På Dale var det opphold. Og inne i skogen var det mildt. Egentlig alt for varm for vinterklær. 

Selv om det er helt i slutten av november. Det har heller ikke, så langt, ikke vært frost i lavlandet. Det er ikke snø i høyden og ski har ikke vært på tale til nå. Jeg vet det har gått folk på beina innover mot Sandvaten i helgene.

Det er litt for ekstremt for meg – alene innover til en tom hytte, med is og snø?  

Da er det bedre med en søndagstur nærterrenget. Og denne søndagen var det bare greit. Forholdene var bra. Det var ikke helt tørt, men heller ikke mye vann. Og vi slapp å tenke på hvert skritt. Det blir enklere slik.

Utover langs sjøen kan vi se mot fjellrekka på andre siden av fjorden. For fjorten dager siden var det et malerisk syn med sol og hvite tinder. Nå var det bare grått i grått.

Vi stoppet ved Einerneste og tok en sjekk på kristtornen. Den sto fin og grønn og med røde bær. Dette året har fuglene hatt nok mat til å la bærene henge. Bestyrerinnen kommer nærmere jul antakelig å ønske en bukett. Det gir god anledning for en tur.

Da vi nærmet oss Bymarka nevnte jeg for broderen at en gjeng sprang forbi meg for 14.dager siden. Og samme gjengen kom travende omtrent på samme plass. De fortsatte opp bakken. Ikke i et forykende tempo, men så avgjort imponerende for oss som kom halsende etter med små og forsiktige skitt. 

Litt oppe i lia kunne vi se andre nede i bakken. Disse sprang også forbi oss, men først helt opp, etter at vi hadde hatt en stopp. Mer inspirerende for oss gamlinger – vi klarte «nesten» å holde følge.

Vi så ikke mange andre på tur denne dagen. Men nede på parkeringsplassen var det adskillige biler.

Det var egentlig litt underlig. Vi burde ha truffet en del. Forholdene var gode, det var en del bil og vi hørte folk, men så få.

Og nede på parkeringsplassen var det mulig å skifte til tørre klær uten å krype li le for været. Det er en grei forskjell.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden