Høgjæren - en kald tur.

[REJOHN]

Vind, vind og mer vind.

Fredag var det høst-tur. Lørdag var det mer snakk om vinter. Og det selv om turen egentlig gikk i lavlandet. Om høgjæren kan kalles lavlandet.

Det blåste.

Hjemme var det 5 grader og helst lite vind. Jeg kunne tenke meg en enkel tur.

Høgjæren er normalt enkel, men ikke denne lørdagen. Ikke det at turen ble vanskelig eller farlig, men mye tyngre enn den pleier, og den krevde at utstyret var i orden.

På parkeringsplassen ulte det rundt bilen. Temperaturen var bare så vidt over null. Det var ikke tegn på frost, men svinkaldt.

Lav temperatur og vind er ingen god kombinasjon. Det krever at klær og utstyr er i orden. 

Heldigvis hadde jeg tatt på vinterklær. Det vil si lang under og fleecemellomlag. Jeg føler at mye er gjort om bare hodeplagget er tilpasset forholdene, og denne dagen hadde jeg med vinterlokket (sivil utgave av BF).

Jeg hadde ikke med vintervanter. De lå igjen på hylla i gangen….

Redningen ble to par vanlige billige vanter av typen to par for 39.90. Normalt blir jeg jo så varm på hendene at det holder med et par, denne dagen beholdt jeg begge parene på, hele turen.

Opp den første bakken var det kalt. Og det var tungt. Normalt går det greit å gå her, bakken er passe bratt, slik at jeg blir god og varm.

Denne gangen blåste det godt i mot. Det ble å ta det med ro oppover. Og selv om pusten gikk, så ble jeg ikke skikkelig varm. 

Heldigvis går stien litt i le av en skogdott øverst. Det gjorde at jeg fikk orden på klærne - helt oppkneppet og hetta på.

Etter en stund så blir jeg vant med vinden og kjølen. Turen blir som vanlig kjekk.

Oppover mot Synesvarden merktes vinden igjen. Det var ikke mulig å gå i vanlig tempo. Movinden tok virkelig i enkelte plasser.

Nå var nok ikke vinden over liten til sterk kuling, men det er nok på åpne høgjæren.

Nedover mot Holmavatn fikk jeg vinden i ryggen, og anledning til å se meg rundt.

Det var faktisk noe å se på. Sola tittet frem mellom mørke skyer, og på denne tiden av året er sola ikke langt over horisonten.

Den lave sola farget heia gylden. Det minnet enkelte plasser om fargen på gammelt lær. Alt det brune fikk liv. Og kulden og vinden ble glemt en stund, det var tid for å beundre naturen, Selv så sent på høsten gir naturen opplevelser som er verdt å ta med.

Steinkjerringå satt ensom og ventet på besøkende vandrere. For meg ble det en kort visitt før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake.

I medvind det første stykket.

Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden fikk jeg igjen vinden i fleisen. Vinden var nok noe sterkere nå enn tidligere. Det ble å kjempe seg oppover.

Det burde liksom ikke være så mange folk på tur denne dagen. Jeg gikk forbi to jenter på veien, i tillegg hadde jeg truffet en kar på toppen. Det var også en del folk med hunder et par plasser.

Været er ingen hindring.

På parkeringsplassen skiftet jeg ikke på tørt tøy. Å ta av seg på overkroppen i kald vind virket ikke særlig fornuftig,

Jeg sto under varmt vann en stund da jeg kom hjem, før varmen vendte tilbake.

　

　

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden