På vandring i Femundsmarka

[Kimmy]

Bilder kan sees her: http://thomassvendsen.blogspot.no/2014/11/pa-vandring-i-femundsmarka-fra-koie-til.html   På vandring i Femundsmarka

 

Fra koie til koie

 

Gjennom vinduet i den mørke koia skinner de første solstrålene over åsen og ned på Langtjønna. Det er grytidlig, før sola står opp, og kaffekjelen står allerede godt plassert på toppen av en eldre Jøtul.  Oktober går mot sine siste dager, og Femundsmarka er kledd i vakre høstfarger. Når skogen er slukt av mørket, da danser flammene rundt en nying. Røyken stiger til værs og varmen omfavner oss. Magene er fulle og tørsten er slukket. Mens flammene danser rundt nyingen, skinner stjernen krystallklart på himmelen. I skogen er det fullstendig stillhet, ro, vi sovner tungt i våre soveposer.

 

Med oss på tur er Fenris, en Alaska Husky på 15 måneder, og Lupus, en Laika på 6 år.

 

Vi går med korte skritt igjennom skogen. Stien kroker seg oppover Langåsen, rundt steiner og gjennom blaute myrer mot ovale fjell i horisonten. Det har lagt seg et tynt islag på tjernet iløpet av natten og solen glitrer i det tynne speilblanke islaget. Oppe på fjellet blåser det labert. Utsikten åpner seg og naturen er praktfull så langt øyet kan se. Vi passerer en værbitt gammel bu, jeg minnes en romjulsdag da jeg rastet der på vei til Muggsjøen. I det fjerne glimter vi Muggsjøen.

 

Beina jobber knallhardt. Knærne bøyes og hjerte dunker. Det går oppover, oppover og inn i Femundsmarka. Horisonten fylles av fjell på alle kanter og langt der nede ser vi skogen. Det knaser i den frosne bakken når vi trår på den. Vinden suser så vidt og skodda har tatt fjelltoppene. Stor-sekken gnager på hoftene. Den er tung men samtidig blir den lettere for hver dag som går. Mens kaffekjelen gjør et langsomt oppkok finner jeg roen, her i Femundsmarka, langt borte fra storbyens tjas og mas. Mørket kryper sakte men sikkert inn i Muggsjøbua, til slutt er det kun stearinlyset, som med sin stille og elegante dans, gjengir et varmt beroligende lys i tømmerhytta. Ute er høsten i ferd med å bli vinter. Det har blitt november og nattens snødryss pryder terrenget som melis på bestemors hemmelige kake. Reinsdyr på vei til vinterbeite setter sine spor i det lette, unge snølaget.

 

Mugga siver inn i skoa. Ullsokkene suger til seg vannet, og vannet varmer seg på bar hud, kaldt. Skjebrøfjellet står som en kjempe i der borte og vinden suser om ørene. Da kvelden nærmer seg og vinden har roet seg er Femundsmarka stille, så stille og nydelig og ikke ett menneske å se. Sola forsvinner sakte i horisonten og fargene males over hele himmelen i rosa og blått. Dagen før nyttårsaften i fjor møtte jeg en kar fra Røros midt ute på Styggsjøen. Vi kom i prat om koier og føre. Han sier at Fautbua er en av de koseligste og siden har jeg ikke tenkt på annet. Han hadde rett, nå sitter jeg her med fyr i ovnen og venter på kok i kaffekjelen.

 

 

Sola smyger seg opp bak Skjebrøfjellet. Mens jeg vandrer, så fylles horisonten i duse farger. Dette er en opplevelse i seg selv mens man vandrer av sted. Etter noen timer så renner svetten. Ullgenseren blir fuktig som en nyvasket uvridd. 10 dager uten en kattevask, lukter så grimt at selv Lorthøl-styggen hadde vridd seg om.

[+ost]

Tusen takk for flotte ord.