En erfaring rikere på det å ha respekt for fjellværet og årstider

[Andrea Owe]

Hardangervidda september/oktober 2014

 

En erfaring rikere på det å ha respekt for fjellværet og årstider.

 

Langtur på Hardangervidda. Lope og jeg drar avgårde med toget fra Oslo S 08.00 på morgenen etter avreise hjemmefra i en fantastisk rød soloppgang.  På perrongen blir vi omringet av fotograferende turister som aldri har sett en hund med kløv før. Mye oppmerksomhet for morgentrøtte to-og firbeinte, hehe. Togturen til Finse er nydelig og Lope er som alltid veldig flink til å kjøre kollektivt. Vi ankommer Finse rundt 12.30 og begynner å gå. Det regner, blåser litt og er tåke oppe i fjellet, men vi smiler bredt begge to. Første utfordring blir brua fra Finse stasjon og over mot jøkulen... Der fossa nemlig vannet no salig og Lope fant det skummelt. Det gikk da til slutt for det. Neste utfordring er sommerbruer som er tatt inn. Dette var jeg forsåvidt forberedt på, men vi brukte fryktelig lang tid på å finne et sted å vade denne første elva da det var mye vannføring. Vi kom derfor ikke særlig langt denne første dagen, et stykke rundt jøkulen på østsiden. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg bryr meg svært lite om hvor langt man kommer, hvor fort man har prestert å gå diverse distanser osv, jeg er ute for å være ute og kan like godt være innenfor samme kartrute i en uke. (Jeg synes for eksempel dette kappløpet som pågår hvor det er om å gjøre å gå Norge på langs på kortest mulig tid er helt meningsløst. Jeg har tenkt til å gjøre et prosjekt hvor jeg går Norge på langs på lengst mulig tid. Eller kanskje jeg ikke går Norge på langs i det hele tatt..) Det skal også sies at jeg egentlig hadde en alt for tung sekk, i forhold til at jeg er en ganske spinkel jente, og at det derfor ikke gikk særlig fort. Vi slår leir med utsikt opp mot den mektige jøkulen hvor det buldrer og braker. Herlig.

 

 

Lope har aldri vært inne i teltet før og jeg hadde egentlig ingen planer om det denne gangen heller. Ikke fordi jeg egentlig har noe i mot det, men hun klarer seg godt ute, har større bevegelsesfrihet og jeg slipper all møkka som da blir dratt inn i teltet. Denne gangen tenkte jeg meg dermed litt om. Hadde det ikke egentlig vært veldig koselig om hun lå her inne med meg? Det er bare oss to, er det ikke hyggeligere om vi er sammen? Hun hadde tross alt vært utrolig flink til både å vade med kløven og til å drepe lemen... Jeg inviterte Lope inn og hun skjønte pent lite. Skal jeg inn der? Dette var jo nesten litt skummelt. Jeg måtte føre henne inn. Men så fort hun skjønte at hun skulle få lov til å ligge der inne i varmen var det gjort. Hun ble med ett et slakt over beina mine. Flink til å breie seg er ho og. (På den annen side har dette ført til at ho i ettertid selvfølgelig har begynt å forvente at hun alltid skal inn i teltet..)

 

 

Turen videre går fint, dog er det mye krevende terreng i begynnelsen av dette området og det går treigt med oss. Vi er tross alt ute seint på året så mye vann i elvene og en del snø gjør framkomsten en del hardere enn sommerstid. Jeg prøver så langt det er mulig å la Lope klare seg selv, så hun ikke skal forvente min hjelp hele tiden. Et par steder må jeg likevel hjelpe henne da det rett og slett blir for krevende med 8 kilos kløv. Det blir en natt til i telt på veien nedover.

 

 

 Det er lov å være klisje på tur. Det er tross alt en grunn til at noe blir klisje..

Snøøøøøhh

 

Jeg hadde egentlig ingen planer om å benytte meg av noen av hyttene på denne turen, men etter at det meste hadde blitt gjennomvått bestemte jeg at vi skulle unne oss en tørke/hviledag på Kjeldebu. Jeg møtte to mennesker på denne turen, en kar som var ute å lette etter de siste sauene, disse sauene tror jeg forøvrig jeg fant dagen etter jeg hadde møtt ham, og en kar som fiska i elva nedenfor Kjeldebu.

 

 

Brua over til Kjeldebu er ikke akkurat hundevennlig så jeg gikk over og venta på at Lope skulle finne ut av dette selv. Tror jeg lå i lyngen i omtrent en halvtime og moret meg med å se henne tenke så det knakte i barken. Mye løping fram og tilbake, mye lyd, og testing av sikre veier over elva, før hun til slutt kastet seg i det og svømte over. Polarhunder er jo ikke akkurat kjent for å være glad i vann, så dette er noe vi trener på. Sprekkeferdig av stolthet kom hun opp på andre sida og tok noen rakkettrunder i lyngen. Hytta fikk vi for oss selv og jeg mesket meg på joikakaker og diverse etter å ha raidet matboden. Jeg bestemte at vi skulle ha en hel hviledag dagen etter, dermed to netter på hytta. Det skulle vise seg å bli tre. Her ble vi nemlig sittende værfast. Det var jo forsåvidt godt at vi satt værfaste her og ikke i teltet, men nå fikk jeg beskjed om at et skikkelig væromslag var på vei. Mobilen bruker jeg svært lite på tur, ikke hadde jeg dekning heller, men et siste krampetak fra batteriet etter oppvarming mellom hendene gjorde at jeg fikk mottatt denne værmeldingen før mobilen døde. Hadde forøvrig allerede kjempet en tapper kamp mot aggregatet jeg mot all forventning fant på utedassen, men den var tørst og jeg hadde intet å tilby..

Jaha, jeg hadde jo mye større planer for turen enn at jeg skulle gi meg nå, men sannheten var at vintern var rett rundt hjørnet og jeg risikerte å bli sittende fast for godt om jeg ikke kom meg ut av fjellet nå. Jeg hadde tydeligvis undervurdert avstandene i dette området, eller overvurdert min hurtighet/bærekapasitet. Jeg må si at når det er lagt opp til at avstanden Finse – Kjeldebu er en helt overkommelig dagsmarsj, er ikke det medberegnet tung sekk og dårlig vær. Jeg tør påstå at jeg er i temmelig god form. Jeg hadde jo egentlig planlagt å komme meg helt sør til Blåvarden hvor jeg så skulle vende nesen nordover igjen og ta sørsiden opp mot Ustaoset. Slik ble det altså ikke. I ettertid føler jeg at jeg egentlig fikk dekket en veldig liten del av vidda, men igjen, det er vel egentlig ikke så viktig.

 

(det er desverre mangelfullt med bilder fra de siste dagene, da kameraet gikk tom for batteri..)

 

Så, da dagen kom for å komme seg ned fra fjellet var det meldt forholdsvis rolig på morgenen før vinden og snøen skulle komme utover dagen og fortsette de neste dagene. Planen ble derfor å gå over fjellet og ned til Dyranut ved R7 hvor jeg skulle prøve å haike til Haugastøl. Jeg hadde jo ingen mulighet for å sette på alarm, så jeg satset på å våkne til dagslyset. Lys var det derimot dårlig med morgenen etter og jeg våknet ikke før 08.00. Vasking av hytta i racerfart og avmarsj. Dette skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur over fjellet, sett bort i fra stresset med å komme meg ned før uværet slo til. Jeg hadde lagt igjen mye tørrvarer og lignende på hytta så sekken var betraktelig lettere, kombinert med tidspresset tilbakela jeg denne avstanden på meget kort tid hehe. Det blåste opp så og si i det jeg vandret ned mot Dyranut som jeg visste var stengt. Jeg sjekket alikevel alle dører om det skulle være et rom som sto åpent for nødsituasjoner, det var det ikke. Jeg haiket i omtrent to timer før jeg fikk napp. Mange syns det var fryktelig morsomt at jeg sto der med tommelen ut, og vinket og smilte ivert til meg. Det hele var en litt merkelig situasjon da jeg ikke akkurat følte det var noen nød der og da, været var tross alt fortsatt overkommelig, og å haike er jo ikke noe man gjør på daglig basis. Følte meg i det hele tatt ganske tåpelig og hadde mest lyst til å bare fortsette å gå og finne en fin leir.

Etter disse to timene stoppet da til slutt en svært hyggelig mann. Jeg følte meg litt til bry der jeg sto med søle til opp i armhulene og pekte bort på lasset med ryggsekk, bikkje og kløv, som jeg så fint hadde plassert litt utenfor synsvidde for bilene.. Alt like vått og grisete. Særlig godt luktet jeg nok heller ikke. Han trodde nok først det bare var meg og jeg så ansiktet hans dra seg litt i det han så lasset mitt. Han tok oss likevel med i sin superene leide jobb-bil. Det viste seg at han var biolog og var på jobb i området for å ta vannprøver, angående lemenåret, i et førsøk på å prøve å kartlegge bestanden. Dette var jo superinteressant og jeg ble med på hans videre ferd før vi endte opp i Haugastøl. Vi hadde en meget hyggelig tur over vidda, og mens jeg tvilte på om jeg hadde tatt det rette valget ved å bryte turen, fikk jeg det snart bekreftet da himmelen skiftet til svart akkurat der jeg hadde gått bare et par timer før.

Så kom vinteren i fjellet. 

 

Den ene dagen med skikkelig fint vær var hviledagen. 

 

 

Så, det var enda en humpete turraport fra meg, men sånn er jeg, det er morro når ting går litt på skeis. Fantastisk hadde vi det uansett

 

Andrea

[Dag G - Evje]

Fin fint fra deg Andrea. Ikke alle turer går etter planen og det er bare en del av gemet..

[Andrea Owe]

Takk Nemlig bare tull å planlegge for mye hehe

[+rayun]

Takk for flott rapport. I brytningen høst / vinter kan været jammen være uforutsigbart. Ikke alle føler seg kallet til langtur på vidda på den tiden. Tommel opp for deg og bikkja

[tronn]

Flott turrapport @Andrea Owe!

Alle erfaringer er gode å ha med seg videre, og de fleste vil gjøre en enda tryggere på seg selv.

Og av og til er det utrolig kjekt at det er hytter her og der på fjellet Men joikakaker? Jeg prøvde det på Pyttbua i Tafjordfjella når jeg var der i september. Var sikkert 15 år siden sist jeg har smakt det, og det var på ingen måte bitt noe bedre

 

Dersom du føler sekken har en tendens til å bil for tung, så kan du prøve å bruke http://lighterpack.com/

Det kan hjelpe til å bevisstgjøre deg ovenfor alle disse unødvendige tingene som legger til masse vekt i sekken. Kanskje noen ting veier mer enn du hadde regnet med, og at du har lettere og bedre alternativ?

 

Her er hvordan en av mine lister ser ut. Den er ikke nødvendigvis komplett. http://lighterpack.com/r/3nt3gk

Men på årets langt sparte jeg ca 10 kilo i forhold til fjorårets langtur, og denne gangen hadde jeg med langt mer og bedre mat.

[Andrea Owe]

Rayun: jeg blir alltid ekstra tiltrukket av det som ikke er så vanlig synes det er ekstra spennende og lærerikt å dra på tur på litt utfordrende tider av året Dessuten vil jeg være ute Hele året og kjenne på kroppen og sinnet hvordan årstidene skifter, da kan jeg ikke hjemme meg under teppet i sofan fordi værmeldingen er litt ustabil

 

Hei Tronn Morsomt at du nevner joikakakene, for det var nemlig et lite eksperiment mot meg selv. Var mange år siden jeg sist hadde spist joikakaker og hadde da en utrolig dårlig opplevelse, men har lenge vært overbevist om at det egentlig er kjempegodt og garantert noe jeg liker. Det fikk jeg bekreftet på Kjeldebu! Hehe, skal sies at jeg er ganske altetende og det meste smaker enda bedre på tur. 

 

Når det gjelder lettpakking er jeg klar over det og er ikke blandt de som har med masse unødvendig i sekken, tvert imot, men jeg har litt for tungt utstyr kombinert med at jeg kun veier 50kg selv. Så jeg har en liste over lettere utstyr jeg skal investere i nå, det står bare på økonomien i perioder  

[Larsdx]

Ut fra det du skriver gjetter jeg på at du egentlig hadde klart deg greit selv om uværet var på vei. Men bedre føre var! Uansett fin lesning. 

[Kjell Iver]

@Andrea Owe - kjempeartig turrapport! rart det ikke er flere folk i fjellet når det er fine forhold for å gå - men det er selvsagt kortere dager.

 

Hvordan gikk det med biologen - fant han nboe lemen?

[Andrea Owe]

Larsdx: Ja det hadde nok godt helt fint. Hadde jo trolig blitt enda mer spennende og opplevelsesrikt også. Jaja, neste gang skal jeg ikke la bekymrede der hjemme påvirke den avgjørelsen hehe

 

KI: Ja det syns jeg og. Biologen fant nok masse lemen,hehe, jeg hadde tross alt støtt på minst en per meter gjennom hele turen, men det var visst en veldig vanskelig jobb å skulle kartlegge bestanden, noe jeg forstår veldig godt. Men for en arbeidsplass da!

[Oddbjørn]

Veldig fin rapport.

 

Den biten du fikk gå er jo en utrolig flott bit av Hardangervidda da. Definitivt favoritdelen av turen over vidda jeg gikk en liten måned før deg.

[Andrea Owe]

Ja nydelig

[+Grimner]

Fin rapport og en fornuftig beslutning. Har gått ned i snøvær derfra før og det var ikke helt lystelig.

Men det var mer snø i juli...