i Skygge og sol mot Mån.

[REJOHN]

Fidjadalen lørdag 13. september

Natt til fredag ble tilbrakt på Blåfjellenden i godt selskap med kjekke kolleger av bestyrerinnen.  Lørdagsmorgen var akkurat slik jeg av og til tenker meg en perfekt morgen på Blåfjellenden skal være. September med sol, uten vind og temperatur over 10 grader alt fra morgenen av. Solen sto lavt og farger gress og bjørk gyldent. Lufta var klar og det var mulig å se mange kilometer nedover dalen. Og lyden av… Nei den manglet. Det var stillhet.

Alt i alt en strålende begynnelse på en fin dag.

Planen var å gå over til Hunnedalen. En tur jeg har gjort mange ganger i år. Hva jeg ikke har klart å få til, er en tur ned Fidjadalen.

Bestyrerinnen lot seg greit overtale til å følge gjengen tilbake til parkeringsplassen og senere plukke meg opp på Eikeskog. En perfekt løsning på en perfekt dag. Sekken ble pakket på noen minutter. Det ble smørt litt niste, og jeg tok med en flaske saft. Det tok ikke lange stunden før jeg var klar.

Og for en gangs skyld kunne jeg la være å tenke på renhold. Bestyrerinnen med arbeidskolleger tok ansvaret for det. Og ifølge senere rapporter, ble dette arbeidet utført på beste måte. 

Selv om det ikke hadde regnet på noen dager var det vått i bakken ned mot myrene ved Fidjastølen

Og jeg gikk litt forsiktig. Jeg har hatt et uhell her for mange år siden og ønsker ikke nok en helikoptertur på statens regning.

Myrene suger, men tidlig på dagen er dette ikke noe problem. Det tar ikke lang tid før jeg når de første oppoverbakkene. Det er faktisk noen bakker på veien mot Mån og Eikeskog. Og de første får pulsen i været og svetten fram i pannen.

Det var ikke direkte sommer i skyggen av Hjortahommen, jeg gikk i kortarmet ull.  Svabergene nedover mot Litlestølen var tørre og det var ikke problem og gå rett ned. Det sparte noen uviktige sekunder. Litlestølsbekken var så lav at det bare var å gå rett over. Her var det noen som hadde problemer tidligere i sommer. 

Bakken under Fidjafossen er adskillig enklere å gå ned enn opp, Nedenunder bakken åpner dalen seg. Slettene ved Feed var nesten ikke til å kjenne igjen. Bonden på Feed ville ikke ha vært fornøyd med vinterens herjinger. Det hadde gått mange store snø og steinras dette året. Det lå stein og grus over stien mange plasser. Store blokker sperret stien og trær var revet opp og lå strødd. Andre trær var brukket tvert av.

Fjellsidene var bare for trær enkelte plasser.

Det var ikke vanskelig å finne fram. Det hadde alt dannet seg en ny sti som var mulig å følge, men rødmerkene som ble fornyet i fjor er forsvunnet flere plasser.   

I skyggen av fjellene, langs slettene ved Feed er det lettgått. Her er det enkelt å drømme seg vekk i selskap med natur og stillhet. Det hviler en egen ro over landskapet. Nordsiden, opplyst av sola, speiler seg i Fidjavannet.

Det sto et telt nede ved Stølavik. Jeg var ikke alene i dalen den morgenen. Jeg traff karen litt lengre nede. Han hadde fisket og fått en liten aure på første kastet. Siden var det ikke noe.

Ned bakkene fra Gjertrudjuvet kommer endelig sola fram over kanten og det blir varmt. Her har det igjen gått et ras som har visket ut stien et godt stykke. Det er andre gangen jeg har opplevd ras på denne plassen, og det tar noen år før stien igjen vil viser godt i terrenget.

Terrenget mellom Fidjavannet og Månvannet kan kun beskrives som vilt. Det er bratte bakker, stein og ur, stup til høyre og til venstre. Stien slår omtrent krøll på seg.  Men den ender ut på en liten slette under Månastølen. Her pleier jeg å ligge i telt en gang i året. Et kjekt og gledelig gjensyn på en perfekt dag i september.

Stien over Månvannet er tung-gått. Det tar tid å komme ned til ura, og det tar tid å komme over ura. Slettene ved Mån gir en grei avslutning på den tunge delen av turen. Her var det masse telt og mye folk. Og det er litt stas å komme svett og skitten nedover stien med søndagsturister i mot. 

Jeg ble spurt av en kar, hvor langt jeg hadde gått. Og når han fikk høre det var fra Blåfjellenden, ble jeg også spurt om det hadde vært mange folk den natten.

Siste bakken ned mot parkeringsplassen var en liten utfordring. Føttene hadde fått litt juling.

Vel nede ringte jeg bestyrerinnen. Hun hadde akkurat kommet ned på parkeringsplassen i Hunnedalen.

Det ble nesten en times venting før Pepsien kunne sprettes.

Det var herlig å ligge strekk ut i gresset i sola.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden