Raudalstindene og Høgvagltindene 28.08

[Tom]

Onsdag i forrige uke kjørte jeg fra Oslo til Leirvassbu for å gå i fjellet. Det er like sinnsykt deilig å komme til Jotunheimen hver gang. Å kjøre innover i Leirdalen er alltid en spesiell opplevelse, synes jeg. Føler meg så hjemme etter flotte opplevelser her i år etter år. Vel fremme på Leirvassbu ble jeg mottatt av den sympatiske betjeningen. Jeg unnet meg litt luksus og bestilte eget rom med dusj/wc. Det var circa 60 gjester på hytta.

Etter en god natts søvn gikk jeg i bestemt tempo nedover anleggsveien i Gravdalen. Frokosten klokken 8 hadde jeg ikke tid til å vente på. Is på vannpyttene og en kjølig vind minte meg om at høsten står for døren. Det samme gjorde synet av nysnø på flere av toppene. Dagens mål var Raudalstindene og Høgvagltind. Store og V-1 på Raudalstindene tar seg flott ut ettersom man nærmer seg nede på anleggsveien. Solen kriget seg gjennom tåkesløret rundt Kyrkja, og gjorde fargene finere.

Nede ved Gravdalsdammen tok jeg av fra veien og begynte oppstigningen mot V-2. En bratt bre ligger oppe i fjellsiden med ryggen fra V-2 til V-1 som en hestesko rundt. Dersom man kommer over V-2 angriper man V-1 fra sørvest. Det ser ut til at det kan gå greit å ta seg opp også fra nordvest, men jeg tok ikke sjansen på å rote meg bort der. Dessuten ser V-2 fin ut nede fra dalen, så det er greit å ta med seg den. Det bar fort oppover fjellsiden og opp på ryggen like under V-2. Helt uproblematisk, gjennomsnittlig Jotunheim-ur. Ikke for løst.

Oppe på ryggen begynte det å dale snøfnugg, men skydekket var såpass høyt at det bare var Store Raudalstind som forsvant i tåka fra tid til annen. Ryggen var bred og enkel, og det gikk raskt over V-2 og ned i skaret mot V-1. Herfra ser V-1 barsk ut, en mørk vegg stuper ned i den oppsprukne breen under. Men min rute var ikke annet enn en enkel vandring opp i skrå ur. På toppen blåste det friskt og jeg tok meg tid til litt Ritz-kjeks og smågodt til frokost. Det var da drøyt tre timer siden jeg forlot Leirvassbu.

Så bar det ned på det brede bandet mot Store Raudalstind. Denne hadde fått en del nysnø, og det så bratt ut. Det viste seg imidlertid å være totalt uproblematisk å ta seg oppover. Jeg holdt et stykke mot sør i fjellsiden (ut mot Raudalen) for der var det minst snø. Like før toppen kom jeg inn i tåkehavet. Synd, for under oppstigningen hadde utsikten vært vid og flott. Kald vind kombinert med noe nedbør i form av snø gjorde det friskt og herlig å stå oppe ved varden. Noe spor etter mennesker var det ikke noe sted. Deilig! Jeg var alene i mitt paradis. Tåken letnet plutselig, like før jeg skulle fortsette ryggen videre østover, og da jeg tok fatt på nedstigningen varmet solens stråler i ansiktet.

Raudalsryggen østover er vakker. Det vokser gress og mose mange steder. Det er bredt, udramatisk. Man kan virkelig bare nyte vandringen og utsikten. Med et flakser en rypeflokk opp foran meg. De er i ferd med å få på vinterdrakten! Mulighetene for retur ned i Simledalen er tallrike. Greit å vite for dem som kan tenke seg å bare avlegge de vestlige toppene et besøk. Men jeg spaserer videre mot Ø-3 med ro i sjel og sinn.Det var noe spesielt med stemningen jeg hadde denne dagen. En ubeskrivelig ro fylte meg. Alt var bare godt. Jeg savnet ingenting, kunne ikke hatt det bedre, kunne ønske den stemningen var der oftere. Spaserturen gikk over et par mindre topper før stigningen opp mot Ø-2, som i realiteten er en liten fortopp til Ø-3. Oppover mot Ø-3 smalnet omsider ryggen av mens det gikk bratt oppover. På ett punkt må man forsere noe som kan minne om en hammer. Her har man antakelig bare ett reelt veivalg. Klyving noen meter, og så enkelt videre til toppen. Raudalsegga og Mjølkedalstind føltes nærme da jeg sto der oppe og nøt utsikten fra nok en 2000-meter. I nordøst lå tåke.

Returen gikk ned samme vei til skaret mellom Ø-2 og Ø-3. Derfra tok jeg fatt på nedstigningen mot Simledalen. Været var nå begynt å bli dårligere. Snøen pisket i ansiktet og tunge skyer veltet innover. Jeg tok meg nedover på vestsiden av en liten bre. Her var det ur kombinert med sva. Det var likevel lett å ta seg ned. Simledalen er en fin liten dal. Den er ikke så urete som den ser ut på avstand. Faktisk er det gressbakker og annet snacks her. En koselig liten bekk renner nedover mot Gravdalen. Dette er en av få daler i Jotunheimen der det ikke går noe folketråkk gjennom. Befriende. Fortsatt var det ikke spor å se av mennesker. Etter en kraftig regnbyge var det klart for enda et værskifte. Plutselig var det mye blå himmel og solen tvang meg til å ta av en del klær mens jeg begynte å gå oppover mot Høgvaglryggen. Det er klart best å ta seg opp mellom Vestre og Midtre. Her er fjellsiden forholdsvis slakk. Jeg ble fristet til å skrå oppover for tidlig, men dette tjente jeg ikke noe tid på fordi det ble mer kronglete enn nødvendig.

Fra bandet mellom de to toppene var det så enkelt opp på Midtre. Det begynte å bli tungt for lårmusklene, men jeg var glad for at kneet mitt hadde vært snill gutt. Like under toppen hørte jeg stemmer ovenfra. Ikke så overraskende i og med at jeg nettopp hadde sett ferske spor i nysnøen. To eldre fjellkarer kom imot, og det ble tid til en meget hyggelig prat. Han ene viste seg å være en gammel brefører, så de to gikk nedover Høgvaglbreen uten sikring. Selv om jeg fikk forsikringer om at jeg trygt kunne følge sporene deres nedover breen valgte jeg å stikke oppom Vestre. Jeg var litt spent på nedstigningen derfra, men Morten på sidene her hadde jo klart det uten problemer noen dager tidligere. Fra toppen av Vestre gikk jeg om lag 200 meter tilbake i retning bandet mellom Vestre og Midtre. Derfra gikk en renne bratt ned mot nordøst. Det er lett å ta seg ned her, selv om det ser ganske vanskelig ut nedenfra. Løsgodset var også medgjørlig, så denne returen kan anbefales.

Fra morenelandskapet nedenfor Høgvaglbreen kom jeg inn på en sti som var merket L. Trolig er det noe Leirvassbu har merket opp i forbindelse med føring til breen, men dette er jeg ikke sikker på. Denne kom etter hvert inn på den kjedelige stien mellom Leirvassbu og Olavsbu/Gjendebu ved Høgvaglen. Etter 12 timer var en flott rundtur avsluttet, og middagen smakte veldig godt.