Jotunheimen 28-30 aug 2014

[Trine RS]

Da har jeg bestemt meg for å skrive turrapport, fra en helt vanlig turgåer, uten høydeskrekk og med sansen for å utfordre seg selv- men også med respekt for fjellets farer og fjellvettsreglene!

 

Avreisen gikk tidlig torsdag morgen. Var innom Lom for å proviantere, planen var telt. Undertegnede har ikke allverdens erfaring med teltlivet, men tror nå at jeg klarer å få opp teltet uten hjelp og for mye knot.....varmt vann klarer jeg også og fikse

Dag 1

Bilen blir parkert ved Berdalsbandet, og dagens mål er Store Austabotntind. Jeg har blitt fortalt at det er noen sånne gule trekanter der oppe, og har bestemt meg for å gå så langt hodet vil.
Flott og lettgått terreng opp gjennom lia, og det går greit opp til Vestraste Austabotntind. Kort pause med fotografering og for å ta innover seg den fantastiske utsikten mot Soleibotntind, som visstnok er morgendagens mål. 
Det går også greit til Vestre Austabotntind. Ett kinkig punkt ned derfra som føles veldig luftig for meg, men akkurat plass til å få rumpa ned i en sprekk på innsida. Tenker fint lite akkurat da på at jeg skal tilbake samme vei........
Nede i skaret før hovedtoppen, ser jeg den omtalte hammeren som skal omgåes, og det ser greit ut. Og det er det faktisk. Litt skummelt, men ikke mer enn hodet klarer. 
Vel oppe forbi hammeren kommer det en egg, og jeg ser at det egentlig skal gå greit å på en måte krype over den. Det jeg også ser er snø ( lå endel snø herfra og opp ), og stupet ned til høyre som ender i breen. Den sikre død med andre ord, om noe går galt. Samtidig begynner tankene på at jeg skal ned å komme, og jeg tenker at niks og nei- dette vil jeg ikke. Det er bestandig med blandede følelser man trekker seg- lettelse blandet med sinne. Turfølget krabber opp, jeg sitter igjen og vil ikke engang se på. Heldigvis seirer fornuften til turfølget også, da det ligger snø i siden man må ut på etter eggen, og vi blir enige om at vi dropper toppen til engang det er snøfritt og tørt. Eller at vi sikrer.
Puh- da skal man ned. Den sprekka jeg fikk rumpa mi ned i på vei ned er trangere på vei opp.....jeg finner ikke ordentlig feste, ikke grep jeg stoler helt på og får litt skjelven, da jeg må på utsia for å komme meg opp, og jeg vet at jeg ikke kan glippe her. Turfølget lurer på hva jeg sier litt lavt, og jeg gjentar " h......... drittfjell ". Opp må jeg- og dypt konsentrert og forbanna klarer jeg å finne tak og komme meg over. Jeg opplever igjen at jeg sliter mere med å komme meg tilbake enn til en plass, og at det ALLTID er letter å klyve opp en ned. Og jeg erfarer igjen at konsekvenstenking får meg til å feige ut, men også til å være fornuftig.
Resten av turen går greit, mat og sjokolade er fortært- men anbefaler alle å ha med nok vann- ingen mulighet å fylle på vei opp.
Været er helt fantastisk, sola skinner og det er herlig å være på tur! Er ved bilen i overkant at 7 timer etter at vi startet.

Teltet blir satt opp i en fei etter å ha funnet en ok teltplass- og det smaker forrykende godt med tikka masala og iskald rødvin til kvelds. Jeg finner i løpet av natta ut at soveposen min må oppgraderes, da den ikke holder selv med ullundertøy på så sent på året. Det står komfortemp - 4 på posen, en nettside sier + 2- og jeg kjenner at nettsiden har rett. 

 

Dag 2.
Er oppe rundt 0700. Småkaldt, godt med varm kaffe  
Soleibotntind ligger i skyer.....vi bestemmer oss for å vente ei stund og se om det letter. Etter en time ser det fortsatt ikke bedre ut, og turmålet blir endret. Bilen min må slite seg opp til Juvasshytta, hvor vi parkerer. 
Følger stort sett kanten av skibakken opp, og tar oss greit bort til Galdhø. Vurderer underveis om været er såpass at vi skal fortsett, men etter en matbit og litt sjokolade tar vi oss ned til oppstigninga til Veslepiggen. Jeg litt skeptisk, det ligger snø store deler av stykket. 
Går greit opp. Ett stykke hvor jeg må forsikre turfølget og meg selv om at jeg tør å gå ned, og satser på at det går fint. Vi er veldig forsiktige der det er snø, for å skli vil vi helst ikke. Da dette stykket er forsert er det barneskirenn. Ligger snø som er ganske hardpakka og veldig greit å gå på.
Kult å stå på Veslepiggen og se alle som skal ned fra Galdhøpiggen over breen, ligner på tinnsoldater fra der vi står

Gruer meg litt til å gå ned, men det viser seg lettere enn jeg trodde. For en gangs skyld er bena lange nok og jeg kommer meg velberget ned Tinnsoldatene på breen lurer sikkert på hvilken tulling som hyler Yiiiihhhaaaaa på andre siden- men det er så godt med mestringsfølelse, spes etter  gårsdagen, så litt lyd må jeg lage

Litt påfyll av energi igjen nedenfor Galdhø, og jeg nyter utsikten mot porten og omgivelsene, før vi tusler mot Kjelhø. Turfølget er av sorten som ikke kan la noen 2000 metringer stå urørt hvis de er i nærheten, så jeg dilter etter Snø hele veien bortover, noe som gjør det lett og rask å ta " omveien " bort dit.

Ned sklir vi på snøen i kanten av breen i skibakken. Nede er det godt å få av seg bløte sokker og sko og hoppe i joggeskoene. Turen har tatt ca 5,5 timer, og bena er fortsatt ikke så verst!

Igjen, sørg for nok vann. Fant ikke noe vann på veien.
Jeg er ikke lysten på en kald natt til, så det blir overnatting i Lom.

Dag 3.
Planen er Besseggen. Har venninner som snakker om at det er såååååå smalt der, og såååååå skummelt, og tenker å finne ut om det stemmer. Dessverre møter vi regn, og på Gjendesheim ser vi at hele eggen ligger i skyer. 
Gidder ikke gå i kø i tåkehavet, så den får vente til neste år, ei helg jeg kan sole meg litt i køa isteden for å bli bløt og kald og småsur

 

Nå er sesongen over for hun som ikke går på ski......
Jeg er fornøyd. Jeg har lært meg teltlivet. Jeg har gått fra Hjerkinn midt på natta og opp til Snøhetta sammen med moskus. Jeg har vært på Høgronden ( hvor været dessverre stoppet oss fra å få resten av de toppene jeg mangler i Rondane ) og jeg har vært på Snota. Jeg har endelig kommet meg opp på Ruten i Hemne, og jeg har fått mange lokale turer hjemme i det fine været vi har hatt i sommer. Og jeg har fått turen nå i helga. Jeg ønsker meg bare EI helg til, neste helg- hvor sola skinner på en topp og fjortisen vil være med mamsen på tur.
Etter det kan snøen bare komme.

Bilde nr en er av eggen jeg ikke turte. Jeg stoppet akkurat der, sånn ca midt i bildet.
Bilde nr to er av oppstigninga til Veslepiggen.

Bilde nr tre er fra toppen av Veslepiggen.

Bilde nr fire er tatt fra Kjelhø mot Galdhø/Galhøpiggen/ Veslepiggen

[Trango]

Å snu på Store Austabotntind når det er vått og snø og man går usikret, kan ikke kalles å feige ut. Det er utelukkende fornuft!

[Trine RS]

Å snu på Store Austabotntind når det er vått og snø og man går usikret, kan ikke kalles å feige ut. Det er utelukkende fornuft!

Jeg tror nok ikke det var mere snø enn at det hadde gått bra, men ja; alt tatt i betraktning var vi enige om at å snu var det mest fornuftige Vi møtte en kar på vei opp som hadde vært oppe uten at snøen hadde vært et problem.

Jeg har snudd verre plasser, og angrer aldri. Til det har jeg livet for kjært

[JohnB]

"Det er ingen skam å snu" i følge en regel. Det er en fornuftig regel

 

Takk for turrapport og fine bilder!

[Trine RS]

Ja, nr 8 er verd å følge innimellom

Lenge siden jeg har sett noen turrapport fra deg?

[atari]

Fin rapport og jeg er imponert! Som andre skriver her så er det ingen skam å snu! Har selv snudd flere ganger og kjenner til følelsen. Har snudd før toppen både i Rondane og Sylan.