Sommertur i kortbukse og med innlagt bad.

[REJOHN]

Med ekstremvær luskende rundt hytta.

Det ble en tur til Blåfjellenden på fredag med retur lørdag. Værmeldingen rant over med meldinger om ekstremvær og advarte mot «Lena». Nå kjenner jeg ikke «Lena», men damer alene i fjellet pleier å være greie å ha med å gjøre.

Jeg var ikke mye i tvil om at det ville gå greit å komme seg tilbake til Hunnedalen fra Blåfjellenden nesten uansett været, og tur måtte det jo bli.

Jeg pakket for sikkerhets skyld med det «tunge» utstyret. At turen innover heia fredags ettermiddag kunne tas i kortbukse og kort bluse, var ikke åpenbart. Men på parkeringsplassen var det 14 grader, og vinden kom fra sør – med andre ord bakfra. Jeg syntes det var greit å ha på sommertøyet – muligens for siste gang i år. 

Litt oppe i bakken, fikk jeg melding om at Sigmund var på vei innover mot Fidjastølen. Sigmund har sauer i heia. Og er inne svært ofte for å se om sauene. Han trenger ikke GPS for å vite hvor de står. Erfaringen strekker til. Og Sigmund går – fort. Du skal være sprek for å holde følge med den karen. Og det selv om han har rukket å bli adskillige år.

Jeg regnet ikke med å ta igjen denne heiakaren, men like over første skaret, ved Tangane, hold han på med en sau.

Vi tok følge innover. Og fikk en hyggelig tur. Det ble en del prat om hei og sau, men også om været.

På hytta var det utlendinger – fra mange land. Nederland, Tyskland, Belgia og Danmark. En enslig jente fra Tyskland. På sin første tur i Norge. Utsikten fra vinduet ble beundret og kommentert. 

Jeg installerte meg på et rom, og, antakelig for siste gang i år, gikk ned i elva og tok et bad. Selv om ikke sola var framme, var det grei temperatur, og mange gode grunne for å ta en dukkert.

Det blåste opp på morgenen lørdag. Ikke noe ekstremvær, men mer enn bare sommervind. I øst ble himmelen mørk og skyene tunge. Østavær på disse kanter gir ikke ofte mye regn. Skyene må over fjellene før de kommer til Blåfjellenden, og har gitt fra seg mye av vannet.

Etter litt frem og tilbake, ble det til at jeg startet i kortbukse. Oppe på kanten av bakken, fikk jeg vinden i fleisen og litt regn. Jeg tok på jakken, men beholdt kortbuksa. Det er da fortsatt sommer.

Og det ble ikke nødvendig å skifte til Gore-Texen. 

Halvveis gikk jeg forbi tre fra Ålesund som hadde tatt turen inn til hytta for en overnatting. De kikket nok litt undrende på meg som for forbi.

Nedover bakkene mot Hunnedalen ble det som vanlig en grei tur. Det er kjekt å gå i heia, Selv om jeg har gått her svært mange ganger, så blir jeg ikke lei. Det er så avgjort godt for sjelen å gå i heia.

Muligens også for helsa?

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden