Aosta: et rolig område i Alpene. 'Grande Traversiere' (3496)

[Kjell-Erik]

Jeg tvilte ærlig talt på om jeg burde skrive dette innlegget i det hele tatt. Når man har funnet et område i Alpene der det fremdeles er ro og fred, vil man kanskje helst være litt egoistisk for å beholde det slik. På den annen side er jeg ikke så redd for masse-turisme av topp-samlere heller. Det er så utrolig mange flotte topper å ta av og avstanden fra Norge er temelig stor. Det var forresten alltid den samme nysgjerrigheten og reaksjon når folk hørte at jeg var nordmann: aldri møtt noen før i området.
For de som ikke kjenner til det: Aosta er en Italiensk region som ligger inneklemt mellom grensefjellene fra Grande Sassiere via Mont Blanc og Matterhorn til Monte Rosa. Massevis av folk i nærheten av disse hoved-toppene selvsagt: både på sveitsisk of italiensk side.
Hvordan kan jeg da snakke om rolig? Fordi disse toppene trekker oppmerksomheten vekk fra alle andre fjell. Topper mellom tre og fire tusen er vel ikke spennende nok for prestasjonstypene. Og det selv om det er kjempevariasjon i vanskelighetsgrad, breer, klatring og enkle vandretopper. Selv var jeg der en drøy uke og fikk med meg en masse 3000-metere.

Grande Traversiere (3496). Den nest høyeste toppen på kammen. Utgangspunkt for turen van Rifugio Benevolo. En koselig hytte. Som vanlig hadde jeg ikke funnet noe særlig informasjon så jeg spurte hun som drev hytta. Mannen hennes var fjellfører (det virket som de fleste i området drev med fjell og turister på en eller annen måte) og kunne fortelle at toppen ikke var så vanskelig. Jeg startet derfor med godt mot. De italienske kartene er ikke akkurat av høy kvalitet: særlig breene har forandret seg voldsomt siden kartene sist ble oppdatert. Den første biten oppover til Lago Goletta var lett nok. God sti, bare slitsomt. Lago Goletta er flott: en liten sjø med massevis av plass til telt og pick-nick og en praktfull utsikt på breen mellom Granta Parei og Becca della Traversiere. Videre oppover fulgte jeg stien mot passet (med overgang til neste dal og Rifugio Bezzi) til det kom en skråning på høyre-siden (nord) som så brukbar ut. Temmelig løs sten dessverre, så det var slitsomt og nødvendig og passe på hele tiden. Oppe på den første kammen så jeg ned i en dal som i følge kartet skulle være fyllt av en bre. Ikke en sneklatt å se. Over denne dalen gikk det videre greit oppover. Måtte passe på litt fordi stenene (etter bresmeltingen) ikke hadde hatt nok tid til å sette seg fast enda. Videre oppover gikk det igjen ganske greit. På skrått for å ikke gjøre klatringen mer slitsom enn nødvendig. Vel oppe viste det seg at den neste breen også var kraftig redusert. Jeg måtte runde en topp mellom to grener av breen for å komme videre. Til venstre så best ut. Først gikk det greit, men videre ble det litt skummelt. Jeg prøvde å holde forholdsvis høyt oppe for å ikk havne på muligens utrygge deler av breen, men kom raskt borti løst fjell. Ingen god rute i sikte op mot passet under hovedtoppen. Tilbake var ikke særlig attraktivt lenger heller, så det var bare å klatre forsiktig videre. Etter noen usikre minutter var heldigvis passet nådd. Jeg tenkte visse tanker om subjektive bedømmelser av hva som er lett: jeg burde ha spurt fjellføreren litt mer om detaljer. Fra passet opp til toppen var det igjen et kort stykke med klatring. Ut på høyresiden (øst) fant jeg et par muligheter. Etter litt frem og tilbake satset jeg på en renne like ved begynnelsen av ryggen. Det gikk heldigvis bra. Toppen nådd! Flott utsikt først og frenst mot Grande Sassiere, men også mot Gran Paradiso, Grande Rousse og Taou Blanc. Etter en velfortjent (synes jeg selv) pause for å roe nervene litt igjen, gikk det ned igjen til passet. På den andre siden var det selvsagt også en interessant topp: Punta Bassac Sud (3461). Det gikk forholdsvis greit opp til denne, men så kom et velkjent problem. Ingen varde eller kors og litt videre var det en topp til som muligens var den ekte toppen. Ingen annen mulighet enn ned igjen og opp til nest topp. Selvsagt viste det seg da at den første likevel var den høyeste. Tilbake til passet under Grande Traversiere og på leting etter en god vei ned. Absolutt ingen mulighet å finne. Samme vei som jeg var kommet hadde jeg heller ikke noe lysst til. Ett sted så det ut som jeg kunne komme meg ned forholdsvis langt. Det siste stykket kunne jeg ikke se ovenfra, så muligens måtte jeg tilbake. Heldigvis gikk det bra, men det var fryktelig mye løs grus overalt. Jeg var temmelig lettet da jeg sto ved breen igjen.
På hele turen traff jeg ikke et eneste menneske. Også på de andre turene mine var det stort sett rolig på toppene. Enten alene eller kun et par andre.

Jeg så forrsten at Morten har vært i området også: på Monte Emilius. En lett topp med en utrolig utsikt over hele grensekammen. Men det mest imponerende er kanskje og se rett ned i gatene i Aosta by 3000 meter under en. Det er ikke det at jeg liker sånn by-utsikt generelt sett, men jeg hadde aldri opplevd en så stor høydeforskjell.

Kjell-Erik

[morten]

Det var også vårt inntrykk at det ikke var så forferdelig mye mennesker i området. Emilius er jo en litt mer populær topp, men selv der var det begrenset med folk. Gran Paradiso var naturligvis litt mer folkteom, men likevel en anbefalt tur for de som gjerne vil bryte den "magiske" 4000 metersgrensen.. Et fjell forholdsvis rent for inngrep, med en skikkelig adkomst (stor høydeforskjell og ingen heiser)

Jeg tror nok du har rett i det at hvis man plukker ut topper under 4000 meter i Aosta som ikke står i guidebøker (som Emilius) så er sjansene like store som på en norsk 2000 meter utenom de 30 mest populære.

Det med kartene og breene opplevde vi også på samme måte. Hvordan var det med breen innunder Emilus. Da vi var der var det bare ei middels isfonn igen!

Jeg tror i alle fall ikke at du trenger å bekymre deg for at ditt innlegg skaper stort press på området...

PS! Så du Steinbukker?

[Kjell-Erik]

Hei Morten,

Nei, på veien oppover via normalruten til Emilius var det ikke en sneflekk å se. Hvis det fortsetter sånn, blir det nok store forandringer i normalruter i området de kommende årene: nye sjanser eller omvendt.

Som topp-utfordring van forresten nabo-toppen Punta Rossa (3401) atskillig artigere. Fin og ikke for vanskelig klatring og selvsagt ikke et menneske å se. og ja det stemmer: den er ikke beskrevet noe sted. Jeg gikk forøvrig fra Emilius direkte under Tre Cappucini passet over til neste pass via vest-hellingen. Hadde jeg aldri måtte gjøre: utrolig løst og i tillegg bratt. Halvveis var det et sted like ille å komme seg videre eller tilbake. Den absolutt mest skremmende opplevelsen i hele ferien.

Stenbukker så jeg to ganger i sommer: en gang på vei til Haute Cime (Dents du Midi) i Sveits og en gang rett under meg fra toppen av Punta Basei i Gran Paradiso. De gir meg alltid et visst mindreverdighetskompleks: utrolig hvilke klatre-evner.

Jeg må si hver gang jeg leser beskrivelser eller selv opplever turer til mote-fjell som Emilius (travelheten her kan enkelt unngås ved å starte tidlig) at jeg blir stadig gladere for at det fins nok rolige fjell igjen. I sommer opplevde jeg ca. 10 ungdommer på Glittertind (forresten del av en ellers flott runde med ellers Ryggjehøe, Glitterrundhøe og V + A. Glittertindoksle) med ølbokser og tilsvarende lydnivå. Det var ikke akkurat noe særlig positivt for opplevelsen. Var mer som Fagernes på en sommerlørdag: ikke akkurat ukjent for deg, kan jeg tenke meg.

vennlig hilsen,

Kjell-Erik

[il Camoscio]

Jag är ingen toppsamlare, men jag har vandrat i Aostadalen, utmed

Alta Via 1, från Alagna till Rifugio Elisabetta; tio dagar.

Det var åtminstone den sommaren, 1993, väldigt lite folk, utom

i trakten av Courmayeur där man stöter på vandrarna på Mont Blanc-leden.

Vädret var aningen grått, men aldrig dimmigt, vilket italienarna

kallar "tempo brutto"; kräsna är de tydligen.

Alta Via 1 är dock inte någon av de mest fantastiska leder jag gått,

vilket bland annat beror på skidanläggningarna i

Val Gressoney och Val d'Ayas, och att de flesta övernattningarna (jag hade inte

tält den gången) är i dalen. Lockelsen är de höga passövergångarna, kanske

7-8 på över 2.700 meter, och de fantastiska utsikterna

mot Monte Rosa, Cervino och Monte Bianco

[Kjell-Erik]

Utsikten er flott ja. Jeg fikk med meg 18 topper over 3000 meter. Punta Rossa di Grivola med 3630 var høyeste med en kjempeutsikt mot hele grensekammen.

Pass-overgangene er forresten veldig forskjellige av kvaliteit. Jeg var blant annet til Col Bassac Dere, Col di Nivoletta, Col di Punta Foura og Col di Leynir. Det siste er det utmerket sti - nesten vei - til fra Rifugio Citta di Chivasso. På vestsiden er det i begynnelsen ikke lett å finne noen sti i det hele tatt: kun løse stener.

Området i sydvest er atskillig roligere enn inn mot grensekammen. Det er nesten ingen inngrep i naturen heller: i hvert fall ingen ski-heiser.

Jeg så tilfeldigvis på bildene fra turen i går og lengter allerede tilbake.....