Fineste ryggen i Jotunheimen

[Tom]

For to dager siden var jeg på Urdadalstindene. Dette var en fantastisk morsom rygg å gå. Masse opp og ned over små hamre og knatter, og akkurat passe smalt. Virkelig spennende for en som ikke er klatrer. Det er den fineste ryggtraversen jeg har gjort, og en av mine største opplevelser i fjellet. Det var en utrolig god følelse å nå varden på Midtre (jeg gikk fra sør etter å ha svippet oppom Semmeltind).

Hvilken rygg synes dere er den fineste i Jotunheimen?

PS: Undertegnede har ikke gått Skagastøls- eller Styggedalsryggen.

[Kim]

Jeg mangler litt av Styggedalsryggen og Maradalsryggen, men ellers har jeg gått alle ryggene som inneholder 2000-metere i Jotunheimen. Jeg ville nok sette en av ryggene i Hurrungane høyest, og da gjerne Skagastølsryggen. Der får du virkelig følelsen av alpine fjell, høyde, fin klatring og Storen som høydepunkt. Ellers er jo Knutsholstindtraversen (Vestre Leirungstind - Nålene) en skikkelig artig rygg. For ikke å snakke om Torfinnstindane - Kvitskardtind - Mesmogtind - Langedalstind - Svartdalspiggane... nei det er ikke lett å bestemme seg for den fineste, altfor mye fint i Jotunheimen

[Tom]

Jeg har stor forståelse for at disse klatreryggene er av høy opplevelsesmessig kvalitet, men hva om du måtte velge en av de ryggene som strengt tatt ikke krever klatring?

For øvrig veldig imponerende at du har vært på alle

[Gjest Anonymous]

Som Eidsbugarden-patriot har jeg lyst til å fremheve Langeskavlen.

Ryggen er ikke smal, ikke vanskelig, ingenting, men den er estetisk. Særlig før, da skavlen ut mot Mjølkedalen hang mektig og truende utover, da man kunne gå på ski innover langt uti juli. Dette får meg til å tenke på en skitur 5. juli 97. Vi bar skia 100 meter ovenfor Eidsbugarden før vi kunne gå nesten sammenhengende opp på Langeskavlen og gå i overkant av skavlen innover.

Det var sol og varmt - skikkelig sommerføre. Fra skaret under Langeskavsltind gikk vi ned på Urdanosbreen og videre opp på bandet mot Mjølkedalsbreen. Her gikk vi inn i skaret mellom Saga og Uraknatten før vi satte igjen skiene, rundet Saga og opp på de to nordtoppene.

Saga Nord var en bortgjemt og jomfruelig topp, få spor av mennesker. vi fulge samme vei tilbake til skaret, der en av oss løp opp på Sørtoppen. Hjem igjen gikk det lekende lett samme vei. Dette er kanskje min mest fantastiske fjelltur noen sinne.

På Langeskavlen er det en helt spesiell stemning. Man nærmer seg fjellene på en meget stilfull måte når man går bortover denne myke ryggen i 1800 meters høyde, med Urdanostind, Hurrungane og Falketind på den vestsiden, og med Mjølkedalspiggene, Sjogholstind, Mjølkedalstind og resten av Jotunheimen på den andre. Fortsetter en helt ut kommer man til 2014 meter høye Langeskavlstind - en lett topp, men med et "alpint" preg med to breer på hver side og en grasiøs rygg ned til bandet mot Uraknatten.

For meg er dette et område som vekker helt spesielle følelser, særlig etter å ha gått turer i Rondane e.l og kommer tilbake til gamle og kjære fjell..! Når Urdanostind titter tilbake på meg bak en skydott, hilser jeg tilbake, og jeg blir stadig imponert over den mektige Falketind fra innerst i Koldedalen, tenk at "mitt" område har så fantastiske fjell, og samtidig er så rikt på variasjon, hva innsjøer, breer og selvstendige topper angår. Eidsbugarden/Mjølkedalen/Rauddalen-området er på mange måter fjellkjempenes område - det er her de mest selvstendige fjellene ligger!

Er det andre som har sine favorittsteder/rygger i fjellet?

[Lyngve]

Tja det må bli Heilstugutind-traversen. Det var den første skikkelige traversen jeg gikk i Jotunheimen. Senere har det blitt mange flere, men det er likevel Heilstugutraversen som er mitt hjertebarn.

(traversen går greit uten tau, men ryggen mellom Midtre og Store må da omgås litt ned i vestsiden av Store)

[coni]

Da velger jeg galdhøpiggen traversen: fra porten opp til galdhøpiggen, så videre til ymelstind og storjuvtind.

en mindre kjent travers men det var den fineste jeg har gått i norge.

klatring i starten (III+), klyving på slutten

[Tom]

Espen, takk for et flott innlegg. Godt å høre deg uttrykke den samme kjærligheten for Jotunheimen som jeg føler.

Coni: Hva er vanskelighetsgraden fra Storjuvtinden og opp på Galdhøpiggen? Kunne vært gøy å prøve en gang.

[Nils]

Jeg vil også fremheve Heillstugutindane. Denne ryggen er morsom og spennende, og du beveger deg høyt oppe sentralt i Jotunheimen.

Andre ryggtraverser som sitter godt i minnet, er:

* Urdanostindane, fra sørtoppen og opp til store

* Dyrhaugstindane inkludert nordre Midtmaradalstind

* Bukkeholstindane, fra nord for Bukkehø (2100 moh) og helt til Bukkeholstind SØ-2 (2058 moh). En drøss med 2000-metere på rad og rekke.

Og Tom, Urdadalstindane er også en innholdsrik ryggtravers som jeg satte stor pris på. Passe luftig og smalt med småutfordringer underveis.

[Tom]

Hei Nils,

jeg har også gått Dyrhaugsryggen til Nordre Midtmaradalstind og jeg har gått Bukkeholsryggen. Når det gjelder Dyrhaugstindene er det en kjempefin tur, og kan nok konkurrere med Urdadalsryggen ja. Bukkeholsryggen er også en flott tur med mange topper, men den er jo forholdsvis udramatisk. Man får ikke samme følelsen av å gå på en rygg her mener jeg (les: bratt ned på begge sider), selv om det er det på noen steder.

Hellstuguryggen er fet, men der er det jo klatring enkelte steder, noe som har tvunget meg ned fra ryggen. Dette slapp jeg på Urdadalsryggen, bortsett fra ved en hammer der man må ta en renne ned og en renne opp.

[coni]

tom, du lurte på traversen storjuvtind-galdhøpiggen.

dette er stort sett klyving. et sted burde du nok rappulere (hvis du kommer fra storjuvtind). her var det 20 meter III. kanskje det finnes en lettere veg, men klatringen var ikke noe problem.

antatt tid: fra topp til topp 1,5 til 3 timer (avhengig av hvor rask man klyver..)

[haaken]

kommentar til storgjuvtind galdhøpiggen:

Gikk tverråtindene - ymelstind - storgjuvtind på lørdag, og det er 10 cm snø over alt. Vi måtte ha to korte rapeller ned fra tverråtinden (meget glatt og isete)og to 25 meters ned fra storgjuvtind. Steder man eller sikkert kunne klyve var ikke tilrådelig nå. Siste biten opp til galdhøpiggen måtte vi droppe grunnet klokka som gikk alt for fort. Tilbake på Spiterstulen etter 13 timer etter å ha krysset Svelnosbreen tilbake.