Veien tilbake fra skadehælvete! (obs. lang post)

[ninja-joar]

17 Februar 2014 - Dagen var nydelig med sol og fin temperatur. Morgenen hadde vært bra, med en god teoriøkt sammen med en elev. Som belønning tenkte jeg at vi skulle komme oss ut i skogen med skia, og bygge hopp.

Vi reiste opp til en åpning i skogen som jeg hadde sett meg ut, og inntok en god varmlunsj fra primusen. Så bare det i gang med bygging. Snøen var perfekt for hoppbygging. Litt bløt og det var MYE snø å ta av.
Da hoppet sto ferdig var vi godt fornøyd med byggverket. Vi hadde godt ovarenn og mye snø å lande i.
 

Jeg er normalt litt lite vågal med hopp, men jeg vurderte forholda slik at jeg kunne egentlig lande så feil som jeg ville uten at det skulle gi noe problem ettersom det var så mye snø og så lite høyde på hoppet. Etter å ha tatt en liten speedcheck, så bar det dermed opp igjen for første skikkelige hopp.

Jeg fikk oppgaven å hoppe først, og vi hadde begge snakket om at vi ville teste backflip i dag. Brukte litt tid til å bestemme meg, men så satte jeg utfor!

 

På hoppkanten trakk jeg meg litt i gjennomførelsen og klarte derfor ikke å rotere fullt. Fløy opp ned gjennom lufta, og hodet tok tak i snøen og stansa all rotasjon. Mer og mer snø bygde seg opp bak hodet til det plutselig var stopp og all kraft fra hoppet blei sugd opp av nakken. KNEEEEEEEEKKKKKKK!

 

Litt forfjamsa reiste jeg meg og lurte på om jeg hadde overlevd med alle lemmer i behold. Jeg kunne i hvertfall reise meg opp, selv om det var smertefullt. Høyre arm var nummen, men ellers følte jeg meg bare mørbanka.

 

Jeg merka fort at det ikke blei mer hopping på meg. eleven min satte derimot backflipen et par ganger før vi reiste ned igjen.

 

Etter skoledagen var ferdig, bestemte jeg meg for å reise til legevakta og sjekke nakken. Mest på grunn av den ekle knekkelyden.

 

Resultatet av mitt overmot på hoppet blei oppsumert i følgende FB-oppdatering:

 

Deretter fulgte 3 måneder med sitting! Dette var hardt for meg som er vandt til å bevege meg en del hver eneste dag!

Jeg blei sprø som en kjeks av å ikke få sove om natta, og la meg inn på gjesterommet for ikke å holde madammen våken om natta. Dette førte selvsagt til mindre nærhet mellom oss, og man kan vel trygt si at jeg var godt nedi grøfta mentalt.

 

Det som holdt meg i gang var turene jeg gikk med bikkja. Jeg hadde egentlig fått beskjed om at jeg ikke skulle gå med henne, men jeg vurderte det slik at jeg kom til å bli gal hvis ikke jeg fikk beveget meg noe. Turene var korte, men jeg fikk i hvertfall kommet meg ut litt.

 

Tre måneder gikk forbi på denne måten, med følelsen av å være en skjør markblomst som visner sakte.

Til slutt - 15 Mai - kom dagen da jeg fikk ta av kragen. Lettelsen var umiddelbar og følelsen av å være en dødssyk pasient forsvant så fort kragen blei fjernet. Endelig kunne jeg puste fritt igjen!

Bruddet var grodd fint sa nevrologen, men jeg måtte nok regne med 2-3 måneder inntil støttemuskulatur tilbake til 100% igjen, og jeg måtte være forsiktig med all aktivitet som kunne bære risiko for fall og raske rykk i nakken.

 

Nå vil jeg komme meg tilbake!

Jeg mista nesten hele skisesongen i år, og satt på ræva altfor lenge. Jeg gikk opp 8 kg, og var langt nede mentalt.

Nå er jeg klar til å ta fatt på veien tilbake. Jeg vil tilbake til det daglige friluftslivet som jeg bedrev før. Jeg vil tilbake til skikjøring og stisykling. Jeg vil tilbake til langturer med telt og stor sekk!

Veien dit vil være lang og hard, for jeg er fortsatt påvirket av nakke og rygg selv om kragen er kommet av, men jeg har allerede begynt å gå lengre turer - og det ultimate målet for meg nå er å bli i form til å gå en planlagt tur gjennom Børgefjell i slutten av Juli.

Jeg har trua!

 

Hvorfor skriver jeg dette?

-Vel jeg ser at det er et ønske om flere bidragsytere på forumet, og kanskje noen andre har erfaringer fra skader som har holdt dem borte fra naturen i lengre tid. Kom gjerne med tips til hvordan man skal komme seg fremover - og kanskje hvordan man skal klare å holde igjen også!

 

-Joar

 

 

 

[+virrma]

Godt innlegg, selv om det hadde vært langt bedre om du ikke hadde hatt akkurat denne historien å fortelle. Jeg håper vi får lese mer fra veien din tilbake etterhvert.

Jeg har vært så heldig å unngå større skader, så konkrete tips har jeg dessverre ikke. Høres i alle fall ut som du er på riktig spor.

Lykke til!

[HegeJohnsen]

Må si meg enig med Virrma. Håper du snart er tilbake for fullt, og fortsetter å bidra i forumet Lykke til med tilbakekomsten! 

[Trine RS]

Godt skrevet og godt å høre at du er på vei tilbake!
Jeg har ikke en så ille historie som deg, ei er jeg heller ikke så aktiv med friluftsliv på vinteren. 
Jeg hadde dog planlagt å få klatret litt i vinter, for å begynne med uteklatring i sommer, og jeg spiller håndball.

Jeg frontkollidert i januar, de fysiske skadene ble leget på et par måneder, men andre hendelser gjorde at alt ble satt på vent i hele vår.

 

Når ting butter imot- psykisk og fysisk- er det viktig å finne de små gledene man har, og de små turene man er istand til å ta. Fra å være en skjør markblomst som visner, må du tenke at alle markblomster blomstrer igjen til sommeren. Jeg mener vi ofte tenker for mye. Se fremover, gled deg over det som venter deg, og nyt de små turene- fuglesangen- bikkja di- og naturen. Du vet hva som venter deg, og om du ikke får det akkurat som du vil akkurat til den tiden du ønsker- så vet du at du kommer dit!

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Kjell Iver]

Takk for en flott post @ninja-joar - til ettertanke. Det kunne jo gått enda mye verre - og det har jeg i min nære omgangskrets et eksempel på.

 

Jeg vet ikke om det er et tips som er til nytte spesielt for deg, men har selv litt tro på at man benytter seg av de midlene som man skal benytte for å beskytte seg. At man bruker belte i bilen - at man bruker vest når man padler, at man bruker hjelm når man sykler, at man har med en Spot i fjellet eller en nødrakett i sekken. Det kan jo være de små tingene som berger en når situasjonen oppstår og det tenker jeg kan være det lille som gjør at ting ikke ender med total katastrofe.

[REs]

Nå har jeg nok en del flere år med ski og friluftsliv på nakken enn deg, men har faktisk vert utrolig heldig. Ingen alvorlige skader, men jeg har vert med i Røde Kors Hjelpekorps og hatt vakt ved et pat store skitrekk i over 20 år. Jeg kan forsikre deg om at du ikke er alene.

Men at andre kanskje har det verre enn deg hjelper ikke deg noe som helst. Som jeg pleier å si: "Ingen blir mette av at noen sulter ihjel i Afrika".

Mine barn er ikke så ivrige på ski, men i mange år har de hatt en stor trampoline utenfor huset vårt hver sommer.

På grunn av mine erfaringer fra tjenesten i Røde Kors så var det en beskjed som ble gjentatt igjen og igjen hvert år. 

"Ser jeg et eneste forsøk på salto så gir jeg bort trampolinen og det kommer ikke en ny".

 

Men når det er sagt så har jeg opplevd å bli alvorlig syk og vert henvist til å sitte å se på sekk og fjellsko i stedet for å bruke dem.

Dette er ofte en like stor belastning som selve sykdommen for oss som er vandt til å ta friluftsaktivitet som en selvfølge.

Jeg har også slitt med helseproblemer de siste 6 månedene, og foreløpig har ingen funnet ut hva det er. Men det at jeg ikke kan få komme meg ut som jeg pleier er en vel så stor belastning som helsa. 

 

Jeg forstår veldig godt hvordan du må ha hatt det når du satt der med en stiv krave rundt nakken, men jeg håper at du snart er tilbake på banen og kan fortsette som før. Ja kanskje ikke helt som før. Kanskje du er litt mer forsiktig i tiden som kommer.

 

Den danske dikteren "Kumbel" eller Piet Hein som han egentlig heter, skrev et gang et dikt som jeg synes passer godt her.

 

Pass på deg selv og vokt ditt liv

Spar hærpå ingen møde

Vi lever så forbandet kort

Og er så lenge døde.