Lettvektstreff 2014 : Nordmarka på langs

[Bjørn-Ivar]

Her er en min opplevelse av en fantastisk tur med lettvektsgjengen i Nordmarka sist helg. Sikkert noe å lese både for de som var der og for de som vurderer å være med neste gang. For tekst med bilder kan du følge denne linken, http://uteligger.com/wordpress/?p=1635

 

 

Endelig er det fredag, en dag som folk flest vet å sette pris på. For mange betyr det ukeslutt og muligheter for finne på noe med familie og venner, eller kanskje en lengre tur i naturen. Denne helgen er for meg helt spesiell, og jeg har gledet meg som en liten unge som venter på julaften. Jeg skal bli kjent med nye mennesker. Mennesker som deler min lidenskap for skog og mark. Fjellforum som jeg stadig frekventerer, har invitert til lettvekts treff i Nordmarka, med mål om å gå marka på langs.

 

Sekken har stått klar en stund, og jeg kjenner at det kiler litt i magen der jeg setter meg på motorsykkelen med kurs for Oslo. Det regner ganske tett og spåfolket på yr.no har ikke akkurat gitt gode utsikter for helgen. Tordenvær og rikelig med drikkevann fra oven. Temperaturen skal det allikevel ikke bli noe å utsette på. I alle fall hvis man er glad i mild tropevarme.

 

Etter en lang og våt tur, er jeg fremme i Oslo. Jeg kjører til Brugata for å møte en av de påmeldte. Der får jeg parkere sykkelen i en garasje, og legge fra meg hjelm og kjøredress. Sammen går vi til Oslo S hvor vi skal møte en del av de andre. Det blir tid til en liten rast på Burger King før vi setter oss på toget og ser det urbane folkelivet forsvinne bak oss.

 

En liten time senere er vi fremme på bestemmelsesstedet. Grua stasjon ligger i Lunner kommune i Oppland, og er en hel verden i forskjell fra hovedstaden. Med sine 1.482 innbyggere, to dagligvarebutikker, to frisørsalonger, tre bilforhandlere og en pub/bar, er det lite som tyder på at folk lever et veldig stressende liv her. Kanskje var det mer liv tilbake på 1500-tallet, da Norges eldste jerngruve ble åpnet, men i dag virker det til å være en god plass for mennesker som ønsker å koble ut fra hverdagens stress og mas.

 

Vi beveger oss gjennom tettstedets boligområde, og følger Myllaveien frem til Sportsstuen, før vi tar av inn i de dype skoger. Den første beskjedenheten er borte og praten går livlig for seg. Det diskuteres høyt om forskjellig lettvekts utstyr, med både fordeler og ulemper, og det nevnes merker i fleng som jeg ikke en gang har hørt om. Jeg liker det. Endelig en gjeng som har samme lidelse som meg. Ikke som den typiske 70-tallets datanerd, men sosialt oppegående mennesker, som jeg kommer til å trives veldig godt sammen med.

 

Etter en mil med gange over fjell og dal og gjennom tørt og vått, er vi fremme ved dagens mål. Gjerdingen ligger blikk stille og er et relativt stort vann på ca 3 km². Både Akerselva og Maridalsvannet mottar vann fra Gjerdingen, etter at det tidlig på 1900-tallet ble anlagt tunnel til Daltjuven i sørøst og en tunnel videre derfra til Store Sandungen.

 

Vi blir stående å prate ved Gjerdingen skole, som er en av de gamle markaskolene, og var i drift så sent som på 1940-tallet. I dag er det også liv på skolen i form av leirskole. En stor gjeng med små og store er i full gang med å bade og padle kano i det som etter hvert har blitt en herlig og solfylt dag.

 

Her møter vi også de resterende lettvekterne, og vi teller 9 glade personer som går innover for å finne leirplass for natta. Det er ganske kupert terreng og lite med egnede teltplasser å spore, men fordelen med å være lettvekter er at også teltet legger beslag på mindre areal. Det er artig å se på de forskjellige løsningene. Alt fra små tarper, telt med og uten innertelt til et par hengekøyeentusiaster. I vekt varierer det fra i underkant av 200 fattige gram for en bolig og opptil det tidobbelte.

 

Vi samles rundt den eneste åpne plassen i området, for å tilberede middag og fortsette praten. Om det var litt vektforskjell på de forskjellige «teltene», så er det her det virkelig slår ut på vektskåla. Fra letteste kjøkkenløsning på under 2 hekto inkludert ingrediensene for et måltid på 700 kcal, til utstyr i fler-kilosklassen. Det blir en morsom utveksling av fordeler og ulemper med de forskjellige valgene, og det er vel under forflytning de aller letteste smiler bredest.

 

Vi rekker både å få spist og pratet om løst og fast før himmelen åpner seg og alle forsvinner inn i sine mer eller mindre komfortable ly-løsninger. Det fosser ned og himmelen lyses opp av et og annet lyn, med etterfulgt buldring. Jeg ligger under den minste tarpløsningen, og er spent på hvordan den takler dette heller ufyselige været. Det viser seg å gå veldig bra, og det er ikke lenge før jeg forsvinner inn i drømmeland.

 

Jeg våkner tidlig neste morgen av prat fra samlingsplassen, og skjønner at jeg ikke er sammen med en gjeng B-mennesker. Vi har en lang distanse vi skal forflytte oss, så det er nok like greit. Vi tar god tid til frokost og noen kopper kaffe, før vi pakker sammen utstyret. Før avreise kommer vekten frem, og det er på tide å veie sekkene. Et raskt blikk på de forskjellige sekkene avslører raskt at det er store forskjeller ute og går, og veiingen kan bekrefte det. Fra den letteste MountBear sekken på 3.298 gram inkludert mat og alt av utstyr og opp til den tyngste på 17.800 gram, er det liten tvil om hvem som er vinneren de neste timene med ca 20 km gange.

 

Vi beveger oss bort til den merkede stien, for å starte marsjen. Der viser det seg imidlertid at vi mangler en person, og vi blir stående å prate for å vente på vedkommende. Etter langt om lenge forsøker vi å finne ham, men både roping og leting gir lite resultat. Vi forhører oss med noen på leirskolen, men ingen hjelp å finne. Uten telefondekning eller spor av fyren, gir vi etter hvert beskjed til lederne av leirskolen og legger i vei, i håp om at han har gått i forveien.

 

Vi skiller etter hvert lag med en av deltakerne, som har et par hofter som ikke spiller helt på lag. Kjedelig valg, men bedre enn å bli liggende med smerter midt i ingenmannsland.

Vi fortsetter videre, og følger blå sti i sørlig retning. Været viser seg fra den gode siden, og vi får raskt erfare at shorts og t-skjorte er det beste valget. Sola steker fra skyfri himmel og det er mang en bekk som gir oss nødvendig påfyll av væske. Tross det fine været, er det svært få mennesker å se denne fine lørdags formiddagen. Ei heller spor av vår venn som vi ikke har sett siden frokost.

Ved Katnosa får vi øye på to fiskere som prøver lykken både fra land og fra båt. Vi slår av en prat, og det viser seg at de har sett en person som spaserte forbi, og som kan passe til vår beskrivelse av denne. Han passerte for en time siden, og vi håper han har tatt en lengre rast på hytta ved demningen.

 

Vi takker for praten og legger i vei mot hytta, og vel fremme får vi den gode nyheten. The ‘missing one’ blir funnet i beste velgående. Vi tar en god, lang rast, og henger opp utstyr for tørk etter den heller fuktige natten. Med 25 varme i lufta og stekende sol, blir det raskt tørt.

 

Dagens mål er Bjørnsjøen, som ligger like sør for Kikutstua, om med sine 2,53 km² overflate, er det et av de største vannene i Nordmarka. Men før vi når målet, har vi en lang og kupert etappe over Kikuttoppen. Det som gjør turen ekstra fysisk utfordrende, er de usedvanlig mange trærne som bokstavelig talt ligger strødd utover stien. Det må ha vært en ekstrem vind som har klart å legge flat så mange store trær.

 

Stigningen opp mot Kikuttoppen er ekstra krevende, men det gir en god belønning i form av en fantastisk utsikt utover dalen og Vestre Fyllingen. Med et fall på 150 meter fra toppen og ned til vannet, får vi en liten opplevelse av topptur og et godt magasug i det vi beveger oss helt ytterst på kanten av stupet. Vi fyller opp energilagrene og kjenner at det også er på høy tid med litt solkrem. Selv om vi har vært mye på skyggesiden under trekronene, er det mang en sår hud som har fått mer enn nok sol for dagen, men et tykt lag med solkrem gjør underverker. Turen ned fra Kikuttoppen er ganske utfordrende med glatte steiner, så det er om å gjøre å tråkke forsiktig og holde tungen rett i munnen.

 

Selv om vi nesten er fremme ved dagens mål i det vi passerer Kikutstua, blir fristelsen for stor til å gå forbi. Iskald Solo står øverst på ønskelisten til de fleste, og vi stopper for en kort pause. Etterpå er veien kort til leirstedet ved Bjørnsjøen, og vi blir møtt av en Canadagås som koser seg på vannet og synger av full hals. Vi møter også en hyggelig pensjonist som har med seg hund og telter i samme område. Med en skyfri himmel, blir det en lang kveld med god mat og drikke og løssluppen prat om alt og ingenting.

 

Neste morgen våkner vi til skyer og regn, men vi depper ikke av den grunn. Vi samles til en liten rådslagning før avreise, for å velge om vi skal holde fast ved målet om å gå til Sognsvann, eller brekke av til Skar. Selv om vi kjenner at kroppen begynner å bli litt mør, faller vi etter hvert ned på den lengste ruten. Mens vi sitter der, kommer det til min overraskelse frem at en i turfølget tidligere har bodd i Arendal i mange år, og enda mer underlig ble det når vi fant ut at vi var nærmeste naboer. Begge hadde vel følt at det var noe kjent med den andre, men ikke helt klart å plassere hverandre. Det heter seg at ‘verden er ikke stor’, og det fikk vi erfare i praksis.

 

Selv om dagens etappe er på 17 km, blir det nærmest for sjarmøretappen å regne. Litt ufyselig vær, men greit terreng og med endemål nesten 200 høydemeter under startpunktet. Vi stopper innom Ullevollseter for siste rast, og på tross av været, yrer det av folkeliv.

 

Siste etappen ned til Sognsvann er raskt unnagjort og vi begynner å se lysning i skylaget. Med drøye tre timers kjøring på motorsykkel for å komme hjem, er vel kanskje jeg den som er gladest for å se solgløtt.

 

Det har vært en fantastisk flott tur gjennom variert terreng og det som kanskje har imponert meg mest, er at vi som gruppe har klart å forflytte oss så raskt som vi har gjort. Totalt 46,8 km og med en snittfart på 4,3 km/t er ikke dårlig med sekk og kupert terreng. Samtidig må jeg si at jeg setter pris på å ha blitt kjent med en gjeng mennesker som virkelig har vist seg fra den gode siden, og jeg håper å kunne være med på flere treff fremover med de samme menneskene.

[martin.m]

@Bjørn-Ivar, fin turrapport og morsomt gjensyn med bilder og opplevelser langsetter turen!

Synes du hadde fått med deg meste, det var en absolutt positiv gjeng og opplevelse. 

 

Tusen takk til alle for en super tur!

[Bjørn-Ivar]

  martin.m skrev (På 28.5.2014 den 12.58):

@Bjørn-Ivar, fin turrapport og morsomt gjensyn med bilder og opplevelser langsetter turen!

Synes du hadde fått med deg meste, det var en absolutt positiv gjeng og opplevelse. 

 

Tusen takk til alle for en super tur!

Takk for det Martin og god himmelsprett

[TurNisse]

Det holder ikke med en "liker"... Kjempeflott og herlig lesing.

Jammen en flott gjeng som var på tur.

Hadde jeg bare hatt en annen timeplan enn den jeg har pr i dag så hadde jeg kanksje vært med.

 

Tusen takk for tur-teksten og en haug med bilder.!

[+Rino Holt Larsen]

Velskrevet, trivelig og inspirerende turrapport!

[Bjørn-Ivar]

  TurNisse skrev (På 28.5.2014 den 15.00):

Det holder ikke med en "liker"... Kjempeflott og herlig lesing.

Jammen en flott gjeng som var på tur.

Hadde jeg bare hatt en annen timeplan enn den jeg har pr i dag så hadde jeg kanksje vært med.

 

Tusen takk for tur-teksten og en haug med bilder.!

Takk for det TurNisse. Hyggelig med positive tilbakemeldinger. Neste gang passer det kanskje

[Bjørn-Ivar]

  Rino Holt Larsen skrev (På 28.5.2014 den 17.46):

Velskrevet, trivelig og inspirerende turrapport!

Takk Rino