Fidjadalen vårens gavepakke lørdag 8.mars

[REJOHN]

Gammel sti, men kun egne spor.

Som for omtrent hele Norge, så har det vært en mild februar. Krokus og snøklokker titter frem i hagen, og jeg titter på værmeldingen. Denne dagen ble det lovet bra vær. Ikke nedbør, som er bra. Ikke vind, som er bedre. Og sol, i vertfall tidlig på dagen, ikke dårlig det heller.

Bestyrerinnen gjør motsatt av trekkfuglene, hun er dratt til ”syden”, Denne gang Grand Canari.

Det gir mulighet for en lengre tur, ikke det at jeg ikke kan ta langturer til vanlig, men nå er det engang slik at arvingene stikker innom for å sjekke ”ståa” ( arven?) lørdager, og det er jo kjekt å være tilstede.

Jeg vurderte en tur til Blåfjellenden, men så god var ikke værmeldingen. Det har jo omtrent ikke vært vinter til nå i år. Det er kommet store mengder nedbør, men som regn nede i lavlandet. Det har blåst – stort sett hele tiden. Men denne dagen ble det bare meldt om bris.

Hva med Fidjadalen?

Er det mulig å komme inn til Huldrehaugane, så tidlig som i begynnelsen av mars. Jeg sjekket gamle turrapporter. Så tidlig hadde jeg ikke vært innover noen gang. Et forsøk verdt, tenkte jeg.

Det var flom i elvene nede i lavlandet. Oppe ved Eikeskog gikk elva stor, men ikke så stor at det ville bli problemer i ura – mente jeg. Det var jo bare å forsøke.

Det lå fortsatt snø og is nede i juvet ved Månafossen, Det var noen små flekker med is i stien opp mot Mån. Fonna før selve garden var på plass, men den var ikke særlig stor. På flatene ved Mån var det vann, mye vann. Det ble nesten å vasse bortover flyene.

Det er et lite parti hvor elva går kloss i fjellet. Her hender det at det blir å henge i fjellveggen for å komme forbi. (En gang jeg drev å klatret i opp og ned i berget her, gikk det et følge over haugen, og kom før meg. Det er ikke mye å spare på å henge i veggen.) Denne gangen gikk det greit å balansere på noen steiner langs berget.

Det hender at folk spør hvor det finnes steder der de kan være for seg selv. Fidjadalen kan være et alternativ. Denne lørdagen var det ingen andre på tur i dalen uten om meg. Kun egne spor ut og inn. Litt ensomt, og jeg var litt mer forsiktig enn vanlig. Det er ikke mye dekning inne i dalen….

Jeg gikk inn til forbi Månastødelen og ned til elva. Det er tydelig at også andre liker å ligge i telt her, jeg talte ikke mindre en 7 bålplasser.

For mange år siden var det bever litt lengre inne, jeg sjekket, men så ikke spor.

Så langt hadde været vært bra, ikke veldig varmt, men fint vårvær. Men etter hvert ble himmelen i vest stålgrå og det var tydelig et værskifte. Jeg tok en liten pause ved Månastødelen, og kunne kjenne at det hadde blåst opp. Det virket kaldere, men det kan skyldes vinden. Pausen ble ikke lang.På tilbakeveien over slettene fikk jeg vinden i fleisen, og da ble det såpass kjølig at jeg helst burde ha tatt på jakken.

På toppen før bakken ned mot parkeringsplassen, ble det en liten pause og et tilbakeblikk på turen.Til å være så tidlig på året var det en fin tur. Et godt gjensyn med dalen. Teltplassen ved elva ligger og venter på besøk, og Månastødelen var akkurat som før. Bjørka er fortsatt bar og det flere måneder til heggen blomstrer og lukta av hegg legger seg som et teppe, men det er håp – om flere turer i Fidjadalen.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

[REs]

Så du fikk ikke prøvd deg på ura?

[REJOHN]

Så du fikk ikke prøvd deg på ura?

Jo, jeg måtte over ura både på veien opp og ned.

Det er mulig å unngå ura, men ikke med høy vannstand i Månvannet.

Jeg har blitt stoppet av at elva kommer opp i ura et par ganger, men denne gangen kunne jeg bare høre vannet brumme under meg. Det var ikke en dråpe å se.

[Robinson]

Jeg er blitt stoppet én gang i å krysse ura mellom Månavatn og Fidjevatn pga høy vannføring.  Det hadde vært mulig å komme over, men å gli på en stein og ramle uti der, er ikke som å ramle ut i ei elv.  Jeg turte rett og slett ikke. Litt kom det nok av at jeg hadde junior på 9 år med, sammen med en kamerat , for der skal man være forsiktig. Detter man uti der, blir man antagelig sugd ned i ura, og aldri noensinne funnet igjen. Men det jeg ikke visste var at det er muiig å komme opp til Fidjedalen ved å gå opp på østsiden av Månavatn. Jeg har gått inn der også en gang , men ble stoppet av bratte berg i øvre enden. Lurer på hvordan man kan vite at vannstanden er lav nok i Månavatn til at dette går an ??

[REJOHN]

Jeg er blitt stoppet én gang i å krysse ura mellom Månavatn og Fidjevatn pga høy vannføring.  Det hadde vært mulig å komme over, men å gli på en stein og ramle uti der, er ikke som å ramle ut i ei elv.  Jeg turte rett og slett ikke. Litt kom det nok av at jeg hadde junior på 9 år med, sammen med en kamerat , for der skal man være forsiktig. Detter man uti der, blir man antagelig sugd ned i ura, og aldri noensinne funnet igjen. Men det jeg ikke visste var at det er muiig å komme opp til Fidjedalen ved å gå opp på østsiden av Månavatn. Jeg har gått inn der også en gang , men ble stoppet av bratte berg i øvre enden. Lurer på hvordan man kan vite at vannstanden er lav nok i Månavatn til at dette går an ??

For å komme opp dalen på østsiden av Månvannet, må det være mulig å krysse elva der den renner ut i vannet. Så lite vann er ikke helt vanlig, da vil du kunne krysse elva nede ved garden også (se masse Stein i elva.)

Kommer du ovenfra, så er det mulig å finne stien ned til elva, rett etter at Månastødelen passeres. I enden av den lille flaten, rett før stien tar opp en liten bakke, kan stien skimtes videre fremover.

STF vurderer å lage bru her, men jeg er redd den lett kan bli tatt av isen.

Det er forøvrig ikke mye å tjene på å ta denne veien, men noen minutter blir det jo.

Ved lav vannstand, når tangen nederst mot ura er tørr, er det enkelt å følge en sti rundt på øvre siden av ura. De gangene dette har vært mulig har jeg antakelig spart fem minutter. (Men det er mye enklere å gå her.)