Høgjæren - Synesvarden søndag 2. mars

[REJOHN]

Vårtur med innlagt vinterstemning.

Forrige uke ble det en omlegging av planer, det var derfor naturlig at vi prøvde å gjennomføre turen denne søndagen.  Lørdagen hadde vært knallfin – varme, sol og nesten ikke vind. Rene våren.

Vi kunne meget godt tenke oss tilsvarende forhold søndag.  Men de som bestemmer, tok ikke hensyn til våre beskjedne ønsker og startet dagen med vind og nedbør.  Nå gir ikke vind fra øst som oftest noe særlig mye nedbør. Det ble vått på bilruta.

På Parkeringsplassen på veien over mot Tovdal, var det direkte surt. Vind, selv om den nok ikke var sterkere enn en stiv bris, og temperatur ned mot null. Nedbøren som kom som regn litt lengre nede, var her oppe (250 moh) gått over til snø.  Det var liksom ikke vintertur vi hadde sett for oss.

For riktig å gjøre oss oppmerksom på at høgjæren ikke var rette plassen denne søndagen, kunne vi se at det var sol lenger vest.

Det kunne ha vært litt sånn Garborgsk  Alvelandstemning – ”det kviler klårt mot himmelrand”, men vindmøllene ødelegger mye av dette.

Nå var bakken bar, og det var ikke antydning til frost, selv om myrene øverst fortsatt var litt harde.  Forholdene var derfor ikke slik at turen ikke kunne gjennomføres. Vi salte opp og tok oppover stien – i et alt for raskt tempo for å få opp varmen. Det resulterte kjapt i høy puls og akutt behov for et mer bedagelig turtempo. 

Som så mange ganger før, etter å ha gått oss varme, justert hette og fått på vanter, kommer den gode turfølesen, og vi kan konsentrere oss om andre ting.  Som å holde tempo oppe i bakkene mot Synesvarden. Og om de vi så foran går fortere eller senere enn oss. (Vi tok litt innpå nedover mot Holmavatn, men ikke merkbart mye….)

På stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå fikk vi vinden i fleisen. Heldigvis holdt det opp å snø. Og vind har vi kjempet med før noen ganger, selv kald vind.  Det går litt senere, og krever noe mer krefter, men hindrer ikke turen.

Det var noen folk ute og gikk, på vei mot ”kjerringå” vekslet vi noen ord med gjengen. Vi tok igjen folkene på returen, og da viste det seg at det var noen vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.

Uten om disse var det ikke mange på tur denne dagen, men det sprang to spreke jenter forbi oss.

Med vinden i ryggen, og uten nedbør, blir returen til Holmavatn svært grei. Det blir igjen mulig å diskutere. Pust og bein glemmes, og verden er et greit sted å være.

Vi var litt skeptiske til bakkene opp mot Synesvarden, men disse gikk noenlunde. Vinden hadde løyet litt, og det var bare noen steder den tok i.

Turen totalt er opp mot 15 km, og det tar oss noen timer. En passende søndagstur, som denne gangen fikk en helt grei slutt.

Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

[REs]

Ja steinkjerina holder stand på Jærens tak selv om værgudene gjør hva de kan for å rive henne ned.

Utrolig at noen kunne finne på å dra tre tonn stein opp på Høgjæren, med handamakt, hvor det er så mye stein fra før, og sette den på toppen av Jolosten.

I dag hadde du sikkert blitt tatt under behandling hvis du hadde foreslått noe slikt. 

 

 http://www.hahistorie.no/turar-i-historisk-landskap/steinkjerringa.aspx

 

Et typisk tegn på jærbuens nøysomhet og flid må vel være at han så syn på å rydde seg gard, med spade og spett, her hvor det nesten er umulig å sette en spade i jorden noe sted uten å treffe en stein. Det er litt betegnende at det redskapet som andre steder i landet blir kaldt stubbebryter heter Steinbukk på Jæren, og der andre lager skigard så bygger jærbuen steingjerder. På Jæren var det i tidligere tider helt vanlig at bonden bodde i et lite jærhus og når dra og grøda ble flyttet over i eget hus så var dette ofte en stor flott driftsbygning. Andre steder lenger øst var det ofte stor bolighus og små driftsbygninger. Men i dag er nok dette snudd litt på hodet. Gårdene på Jæren i dag har ofte både to og tre store bolighus, driftsbygningene har heller ikke blitt mindre med åra og maskinparken er ofte nesten sammenlignbar med et middels stort entreprenørfirma. Mens ungdommer andre steder kjører rundt på en liten moped eller scooter så kjører ungdommene på Jæren til skolen i en diger traktor på flere tonn.

Men selv om Jæren etter hvert er både dyrket og bebygd så er fremdeles utsikten far Høgjæren et fantastisk skue enten det er uvær eller finvær.

Bilde, Steikjeringå og elevparkeringen på Jæren videregående skule.