Høgvaglen 24.08.03

[morten]

I dag skulle jeg og Julia prøve oss på en kort tur sammen i høyden før vi for hjem til Skrauvtål for en løpende ompakking og videre reise til Pyreneene.

Vi kom ikke så langt mot øvre Høgvagltjernet før Julias fot begynte å murre og vi ville i alle fall ikke risikere noe med tanke på den forestående ferien.

Jeg fortsatte alene videre og krysset bekken mellom Høgvagltjerna. Skjønt bekk og bekk, den var i alle fall stor nok til at jeg ble våt på fotan i det jeg, i mangel på bedre alternativ, hoppet over på en gressvokst tue. Tua trodde jeg var en bevokst stein, men under var det bare luft, unnskyld vann, og da gikk det som det går noen ganger: Våt fot.

Enkelt var det oppover mellom Høgvaglbrean. Trist å se alle breene i varmens dødbringende grep. Her var det intet unntak, og kartet kan allerede tegnes om. Høgvaglbrean har jeg nesten alltid opplevd som snødekte. Nå var de, som alle andre breer i området fri for fjorårssnø, utelukkende med firn og blåis fremme i dagen. Lyden av smeltevannet som rant nedover bretunga gjorde nå vondt i sinnet.

Stigningen videre var ikke bratt, men vekselvis blankskurt fjell og løse stein i en slags terrasselignende forordning, slik at jeg måtte klyve litt innimellom. Ved foten av hovedtoppen møtte tåka meg og geleidet meg vennlig helt til topps. Utrolig hvor kaldt det blir når man blir fanget i en tåkesky som kastes inn over fjellet med nordavinden. Det ble et kort opphold på toppen før jeg forsiktig vandret videre mot Vestre Høgvagltind på det våte steinene.
Nede i skaret var et lite bretjern som forhåpentligvis ga noen flotte bilder (var ute av tåka og i sola igien da). Opp mot Vestre gikk det tungt. Jeg var usikker hvordan ryggen ned fra Vestre skulle bli. I profil så den veldig bratt ut, og det var den for så vidt, men med mange muligheter, i form av hyller o.l. Det skumleste var i grunnen løsmassene.

Trøttende morenemasse måtte jeg kjempe meg gjennom de neste kilometerne (sikkert snødekt i snørike somre) før jeg kom inn på en sti som var merket med røde L'er. Noen som vet hvor den stien går? Møtte et polsk ektepar på denne stien, kanskje de hadde forvekslet den med den røde t stien. I alle fall kom jeg inn på T stien et kort stykke før Gravdalsveien...

Så nå er det pause fra norske fjell for å stifte bekjentskap med spanske..