Æres den som æres bør

[ods]

Da jeg forrige helg stiftet bekjentskap med pionerruta på Falketind, begynte jeg å reflektere over hvorfor bare Keilhau og Boeck nevnes som førstegangsbestigere. Valdrisen Ola Urden som var med på bestigningen og som antagelig var den som sto for rutefinning når først bestigningen var foreslått, hører en nesten aldri om. Og dette gjelder nokså generelt ved pionerbestigningene. De lokalkjente fra bygda som ofte sto for ledingen av de vanskelige passasjene, knyttes sjelden til prestasjonen.

Slingsby som for øvrig selv var dyktig nok, lot gjerne sogningen Vigdal klatre de vanskelige punktene. For ikke å snakke om parhestene Carl Hall og Mathias Soggemoen. Det er gjerne Hall som nevnes som førstegangsbestigeren, men det var romsdalingen Soggemoen som var den dyktigste klatreren og som regel den som ledet. ”Der findes kun en Mathias” sa dansken da han valgte Soggemoen til å returnere alene over Skagastølsryggen etter nedfiringen på Halls hammer under førstegangstraversen.

Førstebestigningen av Kjerringa fra Maradalsskaret er det Ferdinand Schelderup som har fått æren av. Men det var Fortun junior (Arne) som ledet den vanskeligste taulengden.

Mest berømt er nok Mummery’s crack på Grepon som betegnes som historiens første virkelige skarpklatring. Der var det heller ikke Mummery selv, men sveitseren Venetz som sto for den den gang så oppsiktsvekkende prestasjonen det var å lede dette berømte cruxet.

Man skjønner godt at den som tar initiativet til og organiserer en førstegangsbestigning, får sitt navn knyttet til den, men den som utfører den største prestasjonen burde likevel komme mer fram i lyset.